( Kilde: Norsk fiskeri og fangsthåndbok 1949)
Fangstområder, fangstvirksomhet og fangstinntekter
Svalbard
På Spitsbergen fanges over alt hvor ikke store breer går ut i havet. På vestkysten av Vest-Spitsbergen ligger de fleste og beste fangstfelter. En utmerket bjørne-fangstplass er Sørkapp, hvor det kan tas omkring 100 bjørn på en vinter. Også i fjordene på nordkysten er det gode fangstterrenger. Derimot er østsiden av denne øya så sterkt nediset at det her er få og dårlige fangstplasser. Det samme gjelder også Nordaustlandet. Den relativt isfrie Edgeøya er en bra fangstplass. Det foregår et svært bjørnetrekk forbi den sydøstre odde av øya, hvor det har vært fanget opp til 150 isbjørn på en sesong. På Bjørnøya er revebestanden praktisk talt utryddet. En og annen isbjørn kaster unger på øya. Kong Karls Land har ingen breer og er også en utmerket fangstplass for bjørn som yngler på øya. Men den er fredet her. Hopen er også fri for breer og er en bra fangstplass både for rev og bjørn.
På Svalbard er det staten som eier den grunnen som ikke ble okkupert mens Svalbard var ingenmannsland (inntil 1920). Fangstfolkene har bruksrett til denne statsgrunn. De isfrie områdene, er forholdsvis små og det samme er tilfelle med fangstområdene som brukes av de forskjellige fangstmenn eller redere. Begrensningen av disse følger de naturlige former i terrenget (daler, breer, fjorder), og deres utstrekning var fastlagt ved bruk allerede før Svalbard kom under norsk suverenitet. Fangstfolkene har fått hevd på bruken av de områder hvor de fanger, og dette respekteres av andre fangstfolk. Noen konflikter om bruken av fangstområdene har det sjelden vært.
Når en fangstmann slutter å fange i sitt terreng kan andre ta det opp. De henvender seg da til eieren og får hans tillatelse. Sysselmannen har ingen lovhjemmel for å blande seg inn i slike forhold, men i praksis er det blitt slik at fangstfolkene søker hans godkjennelse for overtakelse av et terreng.
Frasett fredningsbestemmelsene for de dyr som fanges, er det ingen regulering av fangstens størrelse.
Jan Mayen
Jan Mayen har breer bare oppe på det høyeste fjell på øya. Den er et bra fangstterreng for rev, særlig er det mange blårev. En og annen bjørn slenger også.
På Jan Mayen har det vært flere konflikter om fangstterrengene, mest mellom fangstfolk og staten, som eier størsteparten av grunnen. Fangsten drives for tiden utelukkende av besetningen på den meteorologiske stasjon som bare får tillatelse til å fange et bestemt antall dyr pr. år.
Nordøst-Grønland
På Nordøst-Grønland er det et opp til 200 km bredt isfritt kystområde innskåret av svære fjordkomplekser. Her fanger nordmennene mellom 71° 30′ og 76° 30′ n. br. eller over en kyststrekning på ca. 550 km lengde. Den norske fangst drives her i henhold til Østgrønlandsoverenskomsten av 1924 (fornyet 1947) mellom Norge og Danmark. Fangstområdene er av svær utstrekning, og her har det vært en rekke alvorlige konflikter om fangstterrengene; mellom nordmenn og dansker.
Hundespannet er nådd fram til en overnattingsstasjon på Øst-Grønland
Fangstområdenes bebyggelse
Bebyggelsen på fangstterrengene består av små hytter. Det er på de fleste steder to slags, hovedstasjoner og bistasjoner (overnattingsstasjoner). Særlig på Grønland er dette system konsekvent gjennomført. Hovedstasjonen er et større hus, bygd av reisverk og ofte torvkledt til langt oppover veggen. En alminnelig størrelse er 12-15 m2 med kjøkken og ett rom. Hertil kommer bislag. Skinnene oppbevares i et eget lite hus. For hundene er det som regel en egen gare. Bistasjonene er enkle bordhytter 2 x 2 m med en køye, en ovn og ett bord. Det altoverveiende antall av stasjonene ligger like ved stranden, noen få også i de store daler. Avstanden mellom dem er oftest ca. 20 km.
Fangstmetoder
Som regel bor to fangstfolk sammen i hovedstasjonen og fanger derfra i hver sin retning. En fangstmann har mange, opp til 6-8 bistasjoner i sitt terreng. På Grønland bruker alle fangstmenn et spann på 5-6 hunder. På Svalbard er avstandene så små at hunder er mindre nødvendig.
Reven fanges i slagfeller som settes på bakkekammer som alminnelig fyker bare for sne. Åpningen settes mot den herskende vindretning. Slagfellen er en tregrind ca. l x l m som i den ene kant hviler på et stillverk (lås) av to vertikale og en horisontal pinne, hvortil åten er festet. Tregrinden er belastet med sten. Når reven tar åten, faller låsen og dermed grinden ned og slår dyret i hjel.
Fangsten begynner ca. 20. oktober og varer til siste halvdel av april. I parringstiden fra slutten av februar til ut i mars går de fleste revene forbi fellene.
Tidligere brukte fangstfolkene å ta revene på åter som var forgiftet med stryknin. Men da Norge overtok suvereniteten over Svalbard i 1925 og over Jan Mayen i 1929 ble giftfangst forbudt. På Grønland har fangstfolkene siden begynnelsen av 1930-årene frivillig avstått fra å bruke gift til revefangst. Den slags fangst er uten tvil meget skadelig for bestanden.
Reven belgflås. Alt fett blir fjernet og skinnet tørkes inne i huset og lagres i egne hus. Det kan også tørkes ute i nettinggarer.
Oppstilt slagfelle for polarrev.
Levende rev fanges i kassefeller, som består av en avlang kasse (gjerne nettingkasse) hvor det i den ene kortveggen er en skråttstilt lem som er bevegelig i øverste kant om en horisontal akse. Den belastes med sten. Fra lemmen går en stang bakover som, når fellen er oppstilt, står i forbindelse med åtepinnen. Denne er en pinne med et 4-5 cm langt hakk. Hakket festes i en maske i nettingen og over stangen fra lemmen. Når reven tar åten inne i kassen, rykker den pinnen løs og lemmen faller ned og lukker inngangen.
Fangsten av levende rev foregår fra midten av august til ut i oktober. Da kommer sneen, og det blir vanskelig å holde fellene i orden.
Isbjørn tas mest med selvskudd. Disse består av et grovkalibret gevær med avskåret løp, oppstilt i en kasse på en trebokk. Foran geværmunningen plasseres åten, som er forbundet med avtrekkeren med en snor.
Fangstdeltakere, deres utrustning og inntekter
Fangsten på Svalbard i nyere tid ble opptatt i 1893. Fra denne tid og opp til 1914 ble fangstekspedisjonene som regel utrustet av forretningsfolk i Tromsø. En ishavsskute ble leid for turen. Den medførte folk, proviant, fangstutrustning og materialer til hus. Som oftest var ekspedisjonen utrustet for et år. Neste år ble så ekspedisjonen hentet. Fangstfolkene hadde fri reise, kost og utrustning og part i fangsten. Denne utgjorde som regel 50% av fangstens nettoverdi. Etter hvert begynte imidlertid fangstfolkene selv å utruste ekspedisjoner ved hjelp av kreditt hos avtakerne av fangsten, eller hos leverandører av proviant og utrustning. Nå for tiden er alle fangstfolkene selvredere. De behøver ikke å leie eget fartøy, men følger med skip som skal hente kull eller med rutebåter. Fra kullgrubebyene kan de få leilighetsskyss med selfangere eller sysselmannen til sine fangststasjoner. Ofte kjøper de i kullgrubebyene utrustning for nye overvintringer.
Også for Jan Mayen ble fangstekspedisjonene utrustet av forretningsfolk, mest fra Tromsø. Betingelsene for fangstfolkene var de samme som på Svalbard.
På Grønland var det til og med 1928 fangstfolkene selv som utrustet de fleste ekspedisjoner. Men i dette år ble startet et selskap, A/S Arktisk Næringsdrift, Oslo, som siden 1929 har hatt årlige fangstekspedisjoner til Nordøst-Grønland. Selskapets folk har fri reise og utrustning, men betaler provianten selv, og holder egne rifler, alminnelige klær og personlige effekter. De får 60% av skinnfangstens og 75% av laksefangstens bruttoverdi. Foruten selskapets folk drives fangsten også av folk som ruster seg ut selv. De har fra 1929 fått følge med Arktisk Næringsdrifts unnsetningsskip.
For Svalbard foreligger ingen pålitelig statistikk for perioden 1919-1929. Fangstfolkenes utbytte er meget beskjedent. I de siste 20 år ligger bruttoinntekten etter statistikken mellom 836 og 2044 kroner. Trekkes herfra utgiftene til proviant, utstyr og frakt, kan det neppe bli noen netto tilbake. Riktignok er fangstfolkene nøysomme karer, men de kan dog ikke leve av de inntekter det her er tale om. Den slutning som må trekkes, er at fangstoppgavene ikke er riktige.
Fangsten på Jan Mayen ga i de første 20 år et glimrende utbytte, men etter som revebestanden avtok ble fangstutbyttet mindre. Sesongen 1917-18 var utbyttet 27500 kroner pr. mann, en sum som aldri er nådd i de andre fangstområder. Riktignok var dette under høykonjunkturen under forrige verdenskrig, men selv i fredstider var det fangster som innbrakte store beløp. Fangstfolkenes nettoutbytte var derfor betydelig. Men da Jan Mayen er en forholdsvis liten øy, reduserte disse svære fangster revebestanden slik at fra og med slutten av 1920-årene gir dette fangstområde lite utbytte. Det blir til en lommeskilling til telegrafistene og meteorologene på øya.
For Nordøst-Grønland foreligger en helt pålitelig statistikk over fangsten. Her varierer revebestanden mer enn i noen av de andre områder hvor det drives norsk pelsdyrfangst. Fangstutbyttet ligger langt høyere her enn på Svalbard. Den gjennomsnittlige verdi av fangsten pr. mann pr. år var i rekordsesongene 1936-37 og i 1937-38 oppe i 15555 og 18750 kroner. Det ble i de årene fanget 185 og 245 rev pr. mann, en fantastisk svær fangst. Ellers har verdien av fangsten mest ligget omkring 3000-5000 kroner pr. mann pr. sesong.
De overvintrende fangstfolk har et erhverv som stiller store krav til deres fysikk og åndelige balanse. De lever og driver sit yrke lengere nord enn noen andre mennesker og under ytterst vanskelige naturforhold. Det er ingen spøk å ferdes ute alene milevis i mørke eller demring og i bitende kulde for å tilse fangstredskapene. Livet i de trange hytter uten noe som helst av det vi kaller komfort, er heller ikke noe som passer for hvem som helst.
Antallet av omkomne blant disse djerve folk har vært uhyggelig stort. Det hendte dessverre tidligere ofte at fangstutrustningen var dårlig og provianten utilstrekkelig. Det hendte også at ekspedisjonen ikke ble avhentet til fastsatt tid, men først året etter. Av disse grunner var det ofte at fangstfolkene omkom av skjørbuk og sult. Etter at vi fikk lov av 6/8 1915 om offentlig tilsyn med overvintringstogt til de arktiske egne, har forholdene bedret seg betydelig. Loven inneholdcr strenge bestemmelser om utrustning, proviantering og avhentning av overvintringsekspedisjoner.
Pelsdyrfangsten vil alltid være forbundet med atskillig risiko. Det hårde klima og den lange mørketid er risikomomenter som ikke kan elimineres. En stor betryggelse for fangstfolkene på Svalbard har siden 1906 vært den faste bebyggelse ved kullgrubeanleggene, og på Grønland opprettelsen av radiostasjoner ved flere av fangststasjonene.
Prisutviklingen på fangstproduktene
Etter oppgaver som Claus Andersen A/S, Tromsø har stilt til disposisjon, kan det gis følgende oversikt over prisutviklingen på en rekke fangstprodukter fra 1890 og til i dag, alt i kr. pr. skinn eller kr. pr. kg (dun):
Tabell 26 Prisutviklingen i kroner pr. skinn av blårev, kvitrev og isbjørn samt urenset dun pr. kg.
Prisen på isbjørnskinn avhenger, foruten av kvaliteten også av størrelsen, og i beredt stand er prisen betydelig høyere enn i rå tilstand. Følgende tabell gir en oversikt over forholdet:
Tabell 27. Prisoversikt etter etter skinnstørrelsen for vinterskutte isbjørnskinn, i kroner.
Prisen på levende isbjørn var i 1920-årene 200 til 500-00 kroner fob. inklusive kasser. Dette var en periode da det var vanskelig med salg av dyrene. Like før siste krig var forholdet bedre og det ble betalt omkring 1200-500 kroner pr. stk. Etter krigen har prisen vært omtrent den samme.
I 1880-årene ble norsk kvitrev betalt med 2 kroner, omkring 1900 med 10-15 og i 1920-årene med 200 kroner. Samtidig var prisen på et blårevskinn 400-000 kroner.
Levende blårev fra Grønland ble i årene før krigen betalt med kr. 800.-til 1000.-pr. dyr.
Ovenstående prisoppgaver for blårev og kvitrev kan sammenholdes med nettoprisene pr. skinn over auksjon i Oslo i tidsrommet 1936/37-1948.
Tabell 28. Nettopriser på skinn av blårev og kvitrev, solgt over auksjon i Oslo 1936/37-1948.
Etter krigen har prisene på blå- og kvitrev sunket sterkt. For arktisk rev er det oppgaver over auksjonspriser bare for 1947 og bare for kvitrev. For farmrev foreligger derimot fullstendige slike oppgaver. I 1945/46 var prisen på blårevskinn knapt 40% av prisen i foregående sesong. Blåreven sank fra kr. 410.66 i 1944/45 til kr. 93.87 i 1947/48, og kvitrevskinn fra 160.21 til 51.34 i samme tidsrom.
Tabell 29. Utbyttet for norske overvintringsekspedisjoner på Svalbard 1893-1918.
1) 1910-11: Fylkesnæs-ekspedisjonen var på 6 mann, men fangstresultatet er ukjent.
2) 1911-12: Oxaas-ekspedisjonen var på 4 mann, men fangstresultatet er ukjent.
Pelsdyrfangstens historie Svalbard
De første fangstekspedisjoner fra Nord-Norge var for de flestes vedkommende anlagt som overvintringsekspedisjoner. Det var tilfelle med den første ekspedisjonen som det foreligger beretning om (1795). Fra 1820-årene berettes om seks overvintringsekspedisjoner til Spitsbergen og Bjørnøya. I 1830-årene var det to, i 1840-årene og i 1860-årene var det en i hvert årti. Antallet av deltakere var fra 7-22.
Dette er de ekspedisjoner vi kjenner til; sannsynligvis har det vært flere. Fangsten bestod av hvalross, rev, bjørn, rein og dun. Utrustningen og kosten var ikke rar, og det døde folk av skjørbuk eller ved ulykkestilfelle nesten hvert år på disse turer. Således døde under en overvintring 1825-26 ikke mindre enn 11 mann av 26 og i 1834-35 døde. samtlige. Det fant også sted ufrivillige overvintringer på disse ishavsøyer.
Opplysninger om fangsten er det bare for overvintringene 1825-26 og 1829-30. Under den første ble det fanget 677 hvalross, 30 blårev, 3 isbjørner og tatt en masse dun, og under den annen 123 hvalross. Sannsynligheten taler for at det også under den siste overvintring ble fanget rev og isbjørn og samlet dun.
Samtlige ekspedisjoner til og med den i 1844-45 ble utsendt av forretningsfolk i Hammerfest, den i 1865-66 av den kjente tromsøskipper Sivert Tobiesen.
Etter 1866 ble det et langt opphold i overvintringene. Det var først hen mot århundreskiftet at de igjen ble opptatt. Det var folk fra Tromsø og omliggende distrikter som her var foregangsmenn. Den første av disse overvintringer fant sted i 1893-94, og fra da av har det vært regelmessige overvintringer hvert eneste år til Svalbard. Det kan sies at alle områder hvor det er mulig å fange rev nå er utbygd. Antallet av fangsthytter var i 1910 over 60 og i 1939 ca. 210. De aller fleste av fangstfolkene er fra Nord-Norge og særlig fra Tromsø.
Offisiell statistikk over fangsten på Svalbard i årene fra 1893 til 1925 foreligger ikke. Men i 1919 ble etter anmodning av Svalbardundersøkelsene skaffet til veie fangststatistikk fra forretningsfolk i Tromsø for årene 1893 til 1919. Denne skulle brukes av regjeringen som underlag for vårt krav på suverenitet over Svalbard. I 1925 overtok Norge suvereniteten over Svalbard, og fra den tid innsamler sysselmannen opplysninger om fangsten. Men disse oppgaver blir ikke kontrollert og ligger sikkert atskillig i underkant av den gjorte fangst. Tollstedene opptar også fortegnelse over den innkomne fangst.
Tabell 29 viser hvordan forholdet mellom antallet av de fangete rev, bjørn og rein vekslet i tiden inntil 1919. Vekslingene gir uttrykk for den forskjellige sammensetning av dyrebestanden for de forskjellige fangstplasser. Som det ses innbrakte en forholdsvis liten fangst i 1917-18 det store beløp av kr. 18 000. – på to mann. Det skyldtes de høye priser på produktene av all slags ishavsfangst under forrige verdenskrig.
Tabell 30 gir Opplysninger om fangstvirksomheten fra 1924-48. Høsten 1941 ble fangstfolkene sammen med den øvrige befolkning på Svalbard evakuert til England. For etterkrigsårene er statistikken ufullstendig.
Tabell 30. Fangstoppgaver for norske overvintringsekspedisjoner på Svalbard (Bjørnøya unntatt) 1923-1948.
I nær forbindelse med pelsdyrfangsten på Svalbard står den såkalte småfangst. Det var små fartøyer som ble rustet ut fra Nord-Norge for å samle egg og dun, skyte rein, storkobbe og snadd. De dro ut i juni og kom hjem i august. Etter at det er kommet strenge fredningsbestemmelser ved Norges overtakelse av suvereniteten over Svalbard i 1925, er denne slags fangst nesten opphørt. Men det er nok en del skuter som fremdeles tar egg og skyter fugl i fuglefjellene, men det er ulovlig. Når slikt kan skje, er det fordi det er så vanskelig å føre kontroll i de ubebodde store områder det her dreier seg om.
For norske overvintringsekspedisjoner på Bjørnøya og for den meteorologiske stasjon på øya kan gis følgende fangstoversikt:
1865-66: Sivert Tobiesen, Tromsø, med 6 mann. Fangst: l hvalross, 3 bjørn og ca. 40 rev.
1908-09: Klaus Andersen, reder. Eksp. bestod av 2 mann. Fangst: 26 blårev, 4 kvitrev og 16 bjørn.
1910-11: Skipper Hj. M. Jensen m. fl. Fangst: Ukjent.
1932-33: Met.st.l3 rev
1933-34: » 8 » og 2 bjørn
1934-35: » 1 » 1 »
1935-36: » 12 » 3 »
1937-38: » 23 » 0 »
1936-37: » 28 » 1 »
1938-39: » 7 rev. 0 »
1939-40: » 23 » 1 »
1940-41: » 17 » 1 »
1945-46: » 26 » 3 »
1946-47: » 4 » 4 »
Jan Mayen
Revefangsten på Jan Mayen begynte i 1906-07 av en ekspedisjon fra Tromsø, og ble fortsatt i årene 1908-09, 1910-11, 1917-18 og fra 1920-21 er det fanget hvert år på øya. Fangstekspedisjonene var i begynnelsen utrustet av forretningsfolk fra Tromsø, men siden 1921, da det ble opprettet en norsk meteorologisk stasjon på øya, har som før nevnt også stasjonens folk drevet fangst. En kanadisk ekspedisjon fanget på øya 1926-27, ellers har nordmennene vært alene om denne fangst. Revebestanden på Jan Mayen ble alt for hårdt beskattet i tiden før forrige verdenskrig.
Statistikken over fangsten er ikke fullstendig. Tabell 31 inneholder de opplysninger som er tilgjengelige.
Tabell 31. Fangst av rev og isbjørn på Jan Mayen 1906-1948.
1) 1926-27 3 ekspedisjoner.
2) De siste år før krigen var det tillat å fange 20-30 rev pr. år. 1941-46 hadde øya en norsk-amerikansk garnison som fikk tillatelse fra regjeringen i London til å fange 2 rev pr. år. Dette førte til en sterk beskatning. Det var bare nordmennene som drev fangst. Garnisonens fangst er spesifisert; den uspesifiserte fangst skyldes telegrafist-betjeningen på øya.
3)1945-46. Herav 4 tatt av telegrafistene.
Ar
Grønland
Den første nordmann som i nyere tid kom inn til kysten av Øst-Grønland var kaptein Ragnvald Knudsen med solfangeren «Hekla» av Sandefjord. Det var i 1889. Denne ferd dannet innledningen til den norske fangstvirksomhet på Øst-Grønland nord for Scoresby Sund. Til å begynne med var det solfangere som gikk inn til Nordøst-Grønland og fanget på kysten og i fjordene. Disse fangstturer begynte i 1897. Da ble landets rike dyreliv, bl. a. av rev, moskusokse, hare og røye (grønlandslaks), kjent. Det lå da nær å sende ut overvintringsekspedisjoner for fangst, særlig av rev.
Den første norske overvintringsekspedisjon på Øst-Grønland i det hele tatt, bl. a. for fangst, fant sted 1893-94 ved Kulusuk på ca. 65° n. br. Leder var Peder Michelsen og fartøyet var skonneren «Ino» av Kristiania.
Den første norske overvintring på Nordøst-Grønland fant sted i 1908-09, den annen den følgende sesong. Begge var fra Sunnmøre. Så ble det et opphold i denne fangstvirksomhet helt til 1922-23. Da ble den første radiostasjon på Grønland anlagt i Myggbukta av en fangstekspedisjon fra Tromsø, og etter initiativ av norske meteorologer. Værmeldingene fra Nordøst-Grønland var nemlig av den største betydning for den norske værvarsling. Denne ekspedisjon, som talte 7 mann, forliste på hjemturen og alle folkene omkom. Først i 1926-27 ble fangstvirksomheten og driften av Myggbukta-stasjonen gjenopptatt, og siden er det hvert år gått fangstekspedisjoner til denne del av Grønland, de fleste fra Sunnmøre og noen fra Tromsø. Ekspedisjonene har vært finansiert og utrustet dels av fangstfolkene selv og dels av A/S Arktisk Næringsdrift, Oslo. Selskapet hadde sin første ekspedisjon i 1929. Det har fanget i dette område hvert år med unntakelse av sesongene 1942-43 til 1945-46. Selskapet driver også Myggbukta radio og har statsstøtte.
Flere av de privat utrustete ekspedisjoner har også hatt støtte av staten.
Det norske fangstområde på Nordøst-Grønland er litt etter litt blitt utbygd av våre fangstfolk. Før krigen var her ca. 120 hus, hvorav 13 hovedstasjoner.
Angående omfanget av den norske fangst på Nordost-Grønland kan meddeles:
Antallet av fangstmenn på ekspedisjonene har som regel vært 5-6, sjelden mindre, en enkelt gang opp til 10. I den første tiden, inntil sesongen 1930-31, var det bare en ekspedisjon pr. år, senere var det ofte flere, således var det i 1931-32 to med 8 mann, i 1932-34 var det fire med 22 mann. Også i senere år har det som regel vært to til tre ekspedisjoner med tilsammen omtrent 10 mann.
Det dyr som betyr noe for fangsten på Nordost-Grønland, er polarreven (kvitrev og blårev). Forholdstallet mellom disse er omtrent 90% hvite og 10% blå. Bestanden varierer sterkt fra år til år. Et kronår for rev var sesongen 1937-38. Da fanget 6 mann ikke mindre enn 1400 eller 233 rev pr. mann. Ellers veksler den gjennomsnittlige fangst pr. mann normalt mellom 20-30 og 50-60 dyr pr. år.
Utenom skinnfangsten tas levende blårev i kassefeller. En del rev er blitt holdt i farm på Grønland i tre år (1930-33), men med dårlig resultat. Sterke stormer og svære snefall ødela revegården.
Av isbjørn fanges ikke meget. I alle år fangsten har vært drevet på Øst-Grønland av de norske overvintrere er tallet bare 271. Noen få polarulv er også tatt i den første tiden, ialt 27 stk. Men den er nå helt utryddet i de norske fangstdistrikter. Av røyskatt er fanget ubetydelig, 114 dyr.
Moskusoksen er viktig for fangstfolkenes ernæring og som hundefôr.
Også lengere sør på Øst-Grønland har nordmenn drevet pelsdyrfangst. Den første overvintring etter den i 1893-94, fant sted i 1931-33. Fangstområdet var Skjoldungendistriktet beliggende mellom 63° 10′ og 63° 35′ n. br. Ekspedisjonen bestod av 6 mann. Det ble oppsatt tre hovedstasjoner, hvorav den ene var radiostasjon, dessuten 19 bistasjoner. Resultatet av fangsten var ikke godt. Revebestanden var liten og naturforholdene ugunstige for fangst. Det var imidlertid bra med røye, og ved å kombinere revefangsten med fiske av røye, kveite og håkjerring er det mulig at det her kan etableres en regningssvarende bedrift.
Norske overvintrere har også drevet pelsdyrfangst ennå lengere syd på Øst-Grønland. I 1931-32 og 1932-33 overvintret fangstfolk like nord for Lindenowfjorden (sydgrensen for Øst-Grønland) mellom 60° 25′ og 60° 40′. Det ble bygd en hovedstasjon som fikk navnet Torgilsbu. En telegraferende meteorologisk stasjon ble opprettet her i 1932. Den var i virksomhet til høsten 1940, da den ble satt ut av drift av de allierte. Etter krigen ble stasjonen oppgitt. 7 bistasjoner ble også oppsatt. Ekspedisjonen bestod av tre mann den første, og fire mann den annen sesong. Fangstforholdene var dårlige. Etter 1933 ble ingen fangstekspedisjoner utsendt, bare besetning på Torgilsbu radio ble hvert år sendt over.
I 1932-33 overvintret en ekspedisjon i Storfjorden på ca. 69° n. br. Det ble oppsatt en hovedstasjon, som også var radiostasjon, og to bistasjoner. Ekspedisjonen bestod av en telegrafist og to fangstfolk. Forholdene var ugunstige for fangst, og videre overvintringer fant ikke sted.
Tabell 32. Utbyttet for norske overvintringsekspedisjoner på Nordøst-Grønland 1908-1948.
Tabell 33. Utbyttet for norske overvintringsekspedisjoner på Sydøst-Grønland.
Det er ikke ved lov innført noen fredningsbestemmelser for Øst-Grønland, men Norges Svalbard og Ishavs-undersøkelser har utarbeidet jakt- og fredningsbestemmelser for norske fangstfolk, fartøy og jegere og turister som følger med norske fartøy til Nordøst-Grønland.
Den norske fangstvirksomhet på Øst-Grønland fikk store politiske følger. Den førte til striden mellom Norge og Danmark om Øst-Grønland. Konflikten begynte i 1919 med det danske krav om suverenitet over hele Grønland og avstengning også av Øst-Grønland. Den ble foreløpig bilagt ved overenskomsten om Øst-Grønland i 1924, som bl. a. sikret nordmenn fri næringsvirksomhet i denne del av landet med unntakelse av et par områder. Men striden fortsatte også etter at denne overenskomst var inngått, og førte til at den norske stat i 1931 okkuperte et område på Nordøst-Grønland, beliggende mellom 71° 30′ og 75° 40′ n. br. Det ble kalt Eirik Raudes Land. Saken ble av Danmark, innanket for den faste domstol for mellomfolkelig rettspleie i Haag. Dom ble avsagt i 1933 og gikk oss imot.
Den norske fangstvirksomhet i Sydøst-Grønland førte til en norsk okkupasjon i 1932 også i denne del av landet, mellom 63° 30′ og 63° 40′. Etter dommen i Haag ble saken om denne okkupasjon trukket tilbake av begge parter. Men dommen medførte ingen forandringer i våre rettigheter etter Øst-Grønlandsoverenskomsten. Denne overenskomst utiøp i 1944, men ble fornyet i 1947 med enkelte modifikasjoner i dansk favør.