Ishavets to store høvedsmenn – Ingvald Svendsen og Johan P. K. Olsen

Ishavets to store høvedsmenn

Tiden Tegn 24/7- 1937

Det hadde vanskelig gått an å gi Johan Olsen Olavsordenen uten også å la Ingvald Svendsen få den. Eller omvendt. Blandt alle de nord­mennene som ”driver Ishavet”, står disse to i en særstilling. Det lar sig ikke gjøre å foreta noen mannjev­ning mellem dem. For vel er de forskjellige i meget, både i sinn og i skinn, men i noe som hverken kan måles med ytre kjennetegn eller i tall eller med ord, er de like, og det er at begge er fødte førere blandt menn.

La oss bare ta en liten episode fra Johan Olsens rike og brokede liv. Da «Veslekari» en gang holdt på å gå ned i isen utenfor Myggbukta, og vannet alt fosset inn i skuta, og mannskapet stod i ferd med å ta sjansen på å la seg drive ned over Grønlandskysten på isflak, der så mange nordmenn i årenes løp er blitt borte, da fikk Olsen maskinisten med sig ned i ka­hytten, trakk op en drammeflaske, skjenket opp og skålte med den an­dre: ”Du skal ha takk for godt samarbeid.” De klarte det den gan­gen. Men både Ålesundsgutten Jo­han Olsen og Senjagutten Ingvald Svendsen kan nu, da den første er blitt 68 år, og den andre nærmere 70, se tilbake på mange slike hen­delser da de i fare og i slit aldri glemte at de både var sine folks høvedsmenn og deres kamerat.

Som tretten års guttunge be­gynte Ingvald Svendsen i åpen båt på Lofothavet og ved Finnmarks­kysten. Han har seilt også på an­dre hav, men alltid kom han tilba­ke til Ishavet. Her har han hatt mange slags virke, har vært hvalfangstbestyrer på Spitsbergen, skip­per på hertugen av Orleans’ «Belgica», fører på «Braganza» den gangen italienerne i 1928 lette efter Nobile, på isbryteren «Pasvik» i 1935, han har vært islos på «Heim­dal» og «Olav Tryggvason», og han har vært fører på en lang rekke ekspedisjonsfartøier.

Hjemme i Tromsø har Svendsen en hel flokk av søskende som også ”driver Ishavet” – det er Ing­vald, Bernhard, Fredrik og Søren som forresten alt i 1906 til 1907 var islos på den ekspedisjonen som blev utrustet av fyrsten av Mona­co og ledet av major Isachsen. Men bortsett fra disse som med blodets bånd er knyttet til Ingvald Svend­sen, ser nær sagt alt som finnes av ishavsfolk i Troms, op til ham som et slags overhode. Det er for så vidt tilstrekkelig å nevne at i 27 år, altså, i nesten en mannsalder, har Ingvald Svendsen vært formann i Tromsø Skipperforening. Talløse ganger har telefon og tele­graf fra Oslo bedt Svendsen om råd eller om å være med i en eller an­nen nemnd når det var noe som an­gikk Ishavet. Det er blitt litt av et ordtak: ”Vi får vel spørre Ing­vald Svendsen først”. Og han har alltid kunnet svare og gi oplysnin­ger som var av betydning både for våre norske interesser, for hans egen landsdel og for hans stand.

Da vi spør dosent Adolf Hoel som jo i sin personlighet samler et så vidtfavnende og rikt og uselvisk arbeid for Norges interesser i Ishavstraktene og som kjenner både Svendsen og Olsen godt, og sikkert har anbefalt begge to til utmerkel­sen, hvad han mener om den, svarer han: ”Begge har fortjent den. De eier de beste egenskapene som kjennetegner utøverne av et av lan­dets hårdest og mest krevende yrker, og har hver på sitt vis og i sin landsdel bidratt meget til dette yr­kes utvikling og fremskritt.”

Dette er sikkert ganske riktig. I Ålesund og på Møre har Johan Ol­sen omtrent samme stilling i det almindelige omdømme som Ingvald Svendsen i Troms. Olsen har fartet enda videre om i verden, men også han helst nordenfor polarsirkelen Han har vært ved Jenesejs mun­ning og i Davisstredet, ved Sval­bard, i Kvitsjøen og i Canada, han har brakt ombord hval og sel, hval­ross og kvitfisklaks og kveite og torsk. I 1933 var hans fangst fem­ten tusen sel! Det er en rekord som ikke er slått. Og når noen hadde bruk for hans hjelp og undsetning, var han der. I 1924 forliste mannskaper i Kvitsjøen, i 1935 overvintrerne i Myggbukta, i fjor mannskapet på «Istind» og senere folkene på Jan Mayen efter jordskjelvet. Og mange andre ganger. Da han en gang brakte hungerlidende eskimoer mat, straffet danskene ham med tre ukers arrest for ulovlig landgang.

Johan Olsen har også vist stort fremsyn. Alt i 1905 var han den første som fikk satt sin motor i fangstfartøiet sitt. Ja, Johan Olsen har gitt støtet til et fiske som nu har fått verdensdimensjoner. Når nordmenn, tyskere, engelskmenn, portugisere, franskmenn og andre nu hvert år fisker opp kjempemessige mengder av torsk og kveite i Davis-stredet vestenfor Grønland, og danskene omsider er blitt tvunget til å åpne noen havner der for denne internasjonale fiskerflåten, skyldes det først og fremst et foredrag som Olsen holdt i Ålesund skipperforening i 1923. Danskene hadde hatt vitenskapsmenn i Davisstredet, anerkjente zoologer som fastslo at det praktisk talt ikke fantes fisk der. Olsen lot vitenskap være vitenskap og dansker være dansker, og fortalte om de store mengdene torsk han selv hadde fastslått tilstedeværelsen av. To år senere kom han hjem fra Davisstredet med hundre tonn saltet torsk foruten saltet kveite. Et nytt felt var åpnet.

Som de fleste husker, førte Olsen i 1933 «Veslekari» for miss Boyd på hennes ekspedisjon til Nordøst-Grønland. I år og neste år er det meningen å gjenta ekspedisjonen med Johan Olsen som skipper om bord. Det kan her nevnes at både han og Ingvald Svendsen taler engelsk godt.

Når disse to ishavsskippere har fått Olavsordenen, blir det også noe mer enn en hyllest til dem personlig. De representerer begge to de forutsetninger som nordmen­nene har som ledende nasjon i alt virke i Ishavet, den utholdenhet som ikke går tapt, det mot som ingen isskruing får bukt med, det fremsyn som åpner for rikdommer som ingen vilde tro på, den hjelpsomhet som lar en mann som Johan Olsen bli sittende fengslet som en annen forbryter når han betres gammelt norsk land, og den disiplin som ikke rakner, selv om skuta truer med å bli borte under føttene på en, alle disse egenskapene som vi så gjerne ville kunne kalle norske også på andre områder i vårt folks liv.