Isbjørn-natt

Isbjørn-natt

av L. N. Sørensen

Vi Menn nr. 22 1959

«Isbjørnkongen» Henry Rudi i Tromsø er kommet med en bok om sine opp­levelser i polarisen, og den forteller morsomt og spennende alt som er verd å vite om isbjørn og isbjørnjakt.

ISBJØRNKONGEN fortalte at det var ”litt spennanes” første gan­gen han visste seg aleine i et bjørnerikt terreng. Det, var på Svalbard, og første vintring var det også. Den purunge Henry Rudi hadde ligget i lag med den stolte svenske og fangstmann Olofsson de to-tre første høstmånedene. Så enda var ikke bjørnejakt-erfaringene stort len­ger kommet enn til abc-en. Olofsson mente han måtte ta en tur til en kar, en erfaren fangstmann som lå aleine noen mil nord på øya. Det er en leders plikt å se etter sine menn. Der var avtalt tid for tilbakekom­sten. Og uten at Olofsson direkte hadde sagt det, så var det et råd underforstått: – Gå ikke ut i ter­renget mens jeg er borte. Du er aleine, her er bjørnetrekk, og det er mørketid under skyene.

Det var en måneskinnsdag Olofsson ikke kom etter avtale. Naturen var et eneste glitter. Det var som Melke­veiens solmilliarder var blitt til is­korn og snøkrystaller og lagt seg utover det frosne havet, det ned­snødde landet.

En skrugard skaptes langt ute et sted. Drønnet fra den skapergjerningen rullet lydt utover og døde bort i intet. Elt knest i isen, et sukk over ismarken fulgte etter. Så la stillheten seg over ødet.

Rudi lyttet ut i lysglitteret, – om han skulle høre Olofssons ski i skaren. Frosten gir trått føre, lyden av ski­ene bæres langt i denne luft, denne frost.    

Nei, all verden stod stille og holdt pusten. Og ”dagen” led, det var ingen dag. Det var månedøgn. Fullmåne er polarlandets ”midnattssol”, den velsignede. Ei dagrand så bred som en finger stod i sør og knep øyet igjen.     .          

Men slikt et bjørnevær! Dyret ville på lang lei se staker og staurer som var satt opp for å vekke dets uhyre nysgjerrighet, så det vite stevne rett på åtene som var lagt ut til det, enten det nå var i en bjørnebås eller det var ei gift-åte. Bjørnebåsen var som store staller, tømret opp av rekved og med et selvskudd i ene tverrveggen, den andre var åpen. Giftåter var den gangen lov­lig fangstmiddel.

Og så var det et vær å ta seg fram i! Nå slapp man å bære på den for­tærende lykta for å lyse seg fram. Den hadde den uvanen å slukke når man mest trengte lyset. Man snub­let og datt med denne lykta, vinden tok den, glasset knustes, – nei, det var ei plage. Månen var gutten som greide brasene best i mørketida.

Gang på gang var Rudi ute og lyttet og speidet. Ingen lyd å merke. Men hver gang stod lyset og lokket: Kom ut! kom ut! – Nå var han jo ferdig med det innearbeidet han var anvist også. Ligge her å dra seg, voksne, sterke karen, det tok på. Og ute i båsene lå kanskje bjørn og frøs til bein.. Et pokkers arbeid å få en slik skrott ut av båsen igjen, flå den og gjøre klart skudd til neste. Og i kveld var det bjørnetrekk…

Å gi seg ut alene, mellom skru­gard og fonn, i denne lydløse verden, det var nå noe, ikke bare en fredelig måneskinnstur. Der kunne ligge et mannesultent beist bak et iskoss og vente, vente på den enslige mann som ingen ting kunne høre, ingenting kunne se eller lukte. Et par byks, – et lett bytte. – Olofsson var jo gått alene? Og kameraten der nord måtte jo gå alene mellom fellene? Det kunne gjøres, det måtte gjøres. Vel, det var bjørne-røynte folk, det var så. Men man fikk kanskje for­søke seg, lære?

Rudi kjente etter med seg selv, – om han var redd. Redd? Nei, ikke i en eneste trevl av kroppen var han redd, ikke i en eneste tanke.

Det endte med at han var på tur bortetter isen. Børsa bar han under armen, der var skudd i kammeret. Mjukt og ledig skred den unge man­nen på skiene bent mot skrugardene, vegen lå slik til. Men han tok en stor omveg da han var på høvelig hold fra den fremste. Stoppet et øye­blikk og gransket iskossene, lyttet i natten. Geværet ble lagt i handa, det ville kunne være i skuddstilling på mindre en ett sekund.

Isbjørnen glir lydløst fram over snø og is. Dette klumpete dyret be­veger seg med en forunderlig smidighet og raskhet, og trass i sin størrelse, er den en mester i å gjemme, gjøre seg usynlig.

Ingen ting hendte på turen utover. I den første båsen lå der en diger bamse, nyskutt og varm enda. Blo­det piplet ut av munnen på den da Rudi rørte ved den. Ja, var det ikke det han skjønte! I slikt vær er bjørn sulten, i slikt vær streifer den over de lange mil. Et lite spekkstykke, ikke større enn en voksen manns lovott, gir lukt nok til at den på kilo­meters avstand kan slå rett vinkel på kursen sin, og som trukket av en tråd gå rett på åta. En fantastisk luktesans. Olofsson hadde lært Rudi å svi spekk i båtovnen inne i hytta nå og da. Denne steiklukta kunne ikke bjørnen stå for, sa Olofsson, jäklar anamma! Fanns det bjørn i miles omkrets, så ville den nå sette kurs mot det sted de svidde spekk.

I en fart var den falne kjempen flådd, den nakne skrotten var lem­met såpass sund at Rudi greide å bakse stykkene ut av båsen så han kunne gjøre ”klart skip” igjen. Han skar seg noen fine lunser til mat, – nå skulle Olofsson få ferskt kjøtt, om han ikke ble for lenge borte.

Det var et slikt bask og tak med alt dette, så han orket ikke dra heim bjørnehuda, han grov den ned i snøen og ville hente den neste dag med kjelken, – dette var jo bare en sånn liten promenade-tur, forstår seg. (Saka var vel helst den, at for å være mest mulig ledig i tilfelle an­grep, hadde han latt kjelken stå urørt heime.) Han trøstet seg med at fella nå var klar igjen, en bjørn var vunnet på denne turen.

Heimvegen gikk i samme skispo­rene. I skrugard-terrenget var børsa igjen skuddklar. Sansene var som villdyrets, Henry Rudi var klar til kamp på sekundets varsel.

Med ett holdt han på å stupe fram­over. Han hadde ikke merket noe, skisporene skar seg som en fure i flate snømarka. Nå så han at han hadde kjørt skia ned i… et digert bjørnespor! Ferskt så det nesten dampet av det. Og da han rettelig så seg om, ja, da så han jo at sporet gikk i krik og krok fram mellom isblokkene, inn bak dem, fram igjen. Nå tonte det bort i måneskinnet.

Han tok et fastere grep om ge­været, stod et øyeblikk klar til kamp. Vendte seg i spor-retningen og gikk varsomt, fast varsomt fram etter sporet. Nå merket han at der var to spor til, like ved siden stundom, stundom oppi det store. A-ha! Ei binne med to unger ute på tur! Sultne hele familien, kanskje? Lyst på ferskt kjøtt av hva slag som måtte by seg?

Så mye bjørnespor hadde Rudi alt lært å lese, at han nokså snart så at ungene var for små til å gå til angrep, – om det ble noe møte. Altså hadde han ikke tre motstan­dere nå, men det kunne være mer enn nok med den ene som var.

Det hendte ingen ting. Rudi kom til hytta, og turen hadde gjort godt. Der var varmt og koselig inne, tid for å lage en saf­tig bjørnebiff. –

Men Olofsson?

Enda mens bif­fen lå og freste blodvann i panna, kom der en lyd utefra stillheten.

Uvilkårlig så Rudi opp mot taket, det var derfra den kom, – mjuke, tassende, tunge, steg der oppe fra i snøen på taket. Det sokk i den vesle hytta, den stønnet under en stor byrde.

– Ka fanken? sa Rudi på sitt Tromsø-mål, ka fanken? – Kjem bjørnen ner gjen­nom taket no for tida?

Han listet seg stilt ut i den vesle gangen. Der er et skyteskår i ytter­døra, skåten glir uten en lyd til side. Der ute, bare noen få meter ifra, står en bjørn­unge og tøyer seg oppetter en stang der det henger et spekkstykke høyt oppe. Børsepipa stikkes forsiktig ut, skuddet knaller. Bjørnungen detter sammen uten en lyd.

Men da kommer det et voldsomt, trykk fra taket, bjelkene gir seg nokså mye. Og susende gjennom lufta og landende ved den døde ungen står en svær binne. Alt skjedde fortere enn det tar å lese dette. Den satte i et skjærend brøl med det samme, for blod piplet ut av skuddsåret i ungens hjerte. Men enda midt i skriket smeller det på ny. Binna synker langsomt over ungen sin, blir lig­gende. Den blågrå tungen siger ut av munnen på den, – dødens merke.

Noen ynkelige bjeff av den andre ungen, den tok straks hyven fatt, men kom tilbake i varsomme fotelag. Så dør også den.

Rudi var kavende svett da dette var over. Men han smilte med seg sjøl: Nå skulle Olofsson få seg en ordentlig overraskelse! Tre bjørn utafor døra!

Straks hev han biffen som lå og freste i panna, – her skulle det ”kalvekjøtt” oppi, bort med gammelbjørnen.

Utafor stod natta dørgstill. Mett og god krøp Rudi til køys og lå og hørte på stillheten. Søvnen kom svevende et sted fra, stilt og vårt.

Da med ett er han lysvåken. Et knest ute fra natta hadde vekket ham, han hadde fått noe av rov­dyrets skarpe sanser. Han spretter opp og triver børsa. Da knaker det slik i taket at det holder på å ramle ned over hodet på ham. Han ut. I det samme kommer noe stort, månekvitt jumpende ned tett foran ham, han visste ikke ordet av det. Men det smalt fra børsa, det store, månekvite ble liggende urørlig. Et jump borti måneskinnet, nytt skudd, – noe kvitt ble igjen liggende.

To bjørn. Binne med unge. Han lyttet og stirret utetter natta. Nedpå isen hørte han den andre ungen belje, sårt og ropende. Han kunne ikke skimte den, ventet ei stund, men oppdaget så at han stod i bare underbuksa. Frosten, sved innpå margen.

Nå kom reaksjonen. Rudi stod i varme stua og nidskalv. Det hadde gått i en røff, handling fulgte på handling uten tankens medvirkning, alt hadde vært reaksjon.

Han merket nå at han var sliten. Orket så vidt å dra byttet til huset, men flåinga, den fikk være. De fikk i Herrens navn bare beinfryse.

Men, Olofsson? Rudi sovnet med tanken på hvor han var blitt av.

Du sover godt, grabbe. Olofsson stod smilende over Rudi. – Men hur ser her ut?

Rudi til å forklare hvorfor taket var sundbrekt, og hele historien kom i korte setninger.

– Jäklars pojke, sa Olofsson. – Men da han skulle fortelle om sitte opplevelser, da ble det bare ett ord: Bjørneskrekk! Kameraten hadde fått bjørneskrekk etter to-tre angrep av bamsen. Men det var en annen historie.