Hvor lenge kan vi beholde Svalbard som norsk? Dosent Hoel ser mørkt på situasjonen

(Lofotposten 25/8 1937)

Svalbard er ikke et norsk biland, men en del av Norge. En eller annen av våre fremtredende menn for har en gang kalt Nord-Norge for ”baksiden av Norge”, og denne betegnelse innebar i sin tid ikke så lite av en realitet.  Nu er det blitt meget bedre, nu er Nord-Norge ”godt stoff”, nu følger hele nasjonen med interesse og sympati bestrebelsene for å knytte den nordlige landsdel nærmere til det øvrige land.

Men fremdeles har vi en landsdel som følger en skyggetilværelse i folket bevissthet. Og det er Svalbard. Helt siden 1920 lå det der som Ingenmandsland. Siden er det blitt norsk, – og der er ikke noen annen del av Norge nordmennene vet så lite om som Svalbard.

Fra Ingenmandsland til norsk land

Vi har opsøkt dosent Adolf Hoel i Norges Svalbard- og Ishavs-undersøkelser og bedt ham fortelle litt om Svalbard og hvordan det gikk til at landet blev norsk.

– Stortinget har slått fast, pointerer dosenten, at Svalbard er en del av Norge. Det vår et mindretall som vilde ha landet knyttet til Norge som et biland, men når det ikke blev slik, var det ut fra den betraktning, at hvis Svalbard var et biland, var der større fare for at vi skulde ville sette tilstrekkelig inn på å beholde det i tilfelle eventuelle konflikter. Norge blev tilkjent suvereniteten over Sval­bard ved en traktat undertegnet i Paris 9. februar 1920. Men vi overtok suvereniteten først 11. august 1925, – altså for nøiaktig 12 år siden idag. Det som bevirket det lange intervall på 5 år mellem at vi blev tilkjent su­vereniteten og vi overtok den, var forhandlinger med forskjellige makter angående bergverks­lovgivningen. Vi vilde gjerne ha den på en bestemt måte, da det noe betinget, idet traktaten blandt annet stiller alle de andre nasjonene som har undertegnet den, likt med hensyn til adgan­gen til å utnytte landets økono­miske ressurser. Dette er det sterkeste drawback ved trakta­ten.

Den norske stats interesse.

 Den norske stat begynte å interessere sig aktivt for Sval­bard omkring 1907–08. Den­ gang var det Ingenmandsland. Omkring 1900 var folk av forskjellige nasjoner begynt å ta kullfeltene i besiddelse og i 1907–08 var det allerede påbe­gynt drift. Den norske interesse viste sig da ved, at Norge tok ini­tiativet til de såkalte Svabardkonferanser som kom istand for å rydde op i stridighetene mellem de mange okkupanter. Det var nødvendig, å få i stand visse regler for okkupasjon, og å innføre lov og rett i landet. Slike konferanser holdtes i Oslo i 1910 og 1912, og her deltok Norge, Sverige og Sovjetsam­veldet som de mest interesserte land. Disse konferanser resulterte i et forslag om at Svalbard skulde administreres av Norge, Sverige og Sovjetsamveldet i felleskap. Forslaget blev så behandlet av en internasjonal konferanse i Oslo i 1914. Men så kom krigen, og det hele stoppet op. Og Svalbard var fremdeles Ingenmandsland.

En annen måte som den norske stat viste sin interesse på, var at den støttet de videnskapelige ekspedisjonene til Svalbard. Disse var begynt i 1906 på privat initiativ og med privat støtte.  Men i 1909 bevilget Staten for første gang midler til å dekke en del av daværende rittmester Isachsens ekspedisjon i 1909–10. Forskningsarbeidet blev siden fortsatt og statens bidrag øket for hvert år, både absolutt og i forhold til de private bidrag.

Norge opretter den første trådløse.

I 1911 oprettet den norske stat den første trådløse stasjon på Svalbard og en på Ingøy for å kunne korrespondere med den. Det var telegrafdirektør Heftye som fikk gjennomført dette. Der var nemlig kommet andragende fra amerikanerne som hadde igang drift ved grubene, om å få oprettet en slik stasjon. Men det syntes man ikke gikk an. Ved oprettelsen av denne stasjon på­tok Staten sig meget betydelige utgifter.

En rik utviklingstid.

Imidlertid gikk kullgrubedriften stadig fremover, og de norske interesser tiltok, – særlig efter at nordmennene i 1916 hadde erhvervet de amerikan­ske felter og gruber.

I 1919 kom så den første støtte fra Staten til norske be­drifter deroppe idet Bjørnøya AS fikk en støtte på 1 million, kroner i form av et forskudd for en vesentlig del av beløpet, til likvidasjon i kull-leveranser.

Og da krisen kom ….

Denne kullgrubedriften som foregikk på forskjellige steder var imidlertid bygget op under en rivende høikonjuktur med svære priser. I 1920 kom krisen med et veldig prisfall først og fremst på kull. Fra å koste 250 kroner pr. tonn falt prisen til 100 kroner, og fallet fortsatte videre. Derved kom al­le bedriftene i store vanskeligheter, og alle sammen fikk støtte av Staten.

Regjeringen fikk blankofullmakt.

I 1922 gav Stortinget regjeringen blankofullmakt til å støtte disse selskapene som den fant påkrevet. Når dette skjedde var det både av nasjonaløkonomiske grunner, og av politiske, i idet følgen av konkurs vilde kunne bli at grubene og feltene kom over på utenlandske hender.

Men Staten innskrenket sig ikke bare til å støtte de norske selskaper. Den kjøpte også op utenlandske felter når det bød sig et godt kjøp, og ofret mange, penger på Svalbard i de følgende år.

Bakgrunden for denne politikk var at Staten vilde prøve å nøitralisere de ugunstige bestem­melser i traktaten ved å få all­slags forekomster over på nor­ske hender, idet jo da den be­stemmelse vilde bli illusorisk at alle nasjoner skulde være likeberettigede i sine foretagender deroppe. Og denne politikk fulgte Staten i mange år fremover

Plutselig svikter Statens interesser.

Men efter at vi hadde fått suvereniteten over Svalbard i 1925 og eiendomsforholdene var ordnet ved forhandlinger i et par år efterpå, svikter Statens interesse for tingen ganske merk­bart.

Også efter den tid har de imidlertid funnet sted opkjøp av felter, slik at i begynnelsen av 1930-årene var det bare to kullførende områder av betydning som var på utenlandske hender. Det ene område var det sven­ske grubefelt i Bellsund, et stort og viktig felt hvor svenskene hadde drevet mange år. I 1925 utbrøt det imidlertid brand i gruben og der kom også andre vanskeligheter, slik at svenske­ne helst vilde selge gruben, og allerhelst til nordmennene. Men der var ingen interesse å opdrive for et slikt kjøp i regjeringen, og de fremsatte tilbud blev ikke akseptert.

Det annet kullførende område var nederlandske. Nederlen­derne hadde kjøpt et felt ved Grønnfjorden og hadde drevet grubene til 1925. Og de hadde lagt ned en mengde penger, der ca. 20 millioner kroner, og hadde anlagt en hel by med kraftsta­sjon m. v. ved grubemunningen. Men de opgav tilslutt driften og forsøkte gjentatte ganger å få nordmennene interessert. De for Sveagruben. Store norske stat, men det var intet gehør å få, – og enden på det blev at den russiske stat kjøpte det hele i 1932 for en betydelig høirere sum enn den nordmennene kunde fått det for.

Dette satte skrekk i nordmennene.

Russerne begynte straks et uordentlig dyktig og energisk arbeide for å utnytte grubene, – og da blev Norge engstelige for Sveagruben, Store norske Spitsbergen Kullkompani A/S fikk et lån av den norske stat på 1 million kroner og kjøpte Sveagruben.

Et beklagelig brudd med den tidligere politikk.

 Den norske stat hadde her gjort et brudd med sin tidligere politikk, sier dosent Hoel, et meget beklagelig brudd. For å få mest mulig av feltene over på norske hender hadde Staten inntil da ofret ca. 20 millioner kroner. Og så stod det igjen den stakkars millionen for de neder­landske feltene, som man ikke var villig til i ofre. Det er dob­belt beklagelig, både utenrikspo­litisk sett, fordi det ikke er øn­skelig at der i en del av Norge sitter en russisk befolkning som er tre ganger så stor som den norske deroppe, og av økono­miske grunner fordi disse kullgruber kunde øket vår kullpro­duksjon og avhjulpet arbeidsløsheten.

Stillingen idag.

Vi ber dosent Hoel fortelle litt om fordelingen av nordmenn og russere på Svalbard og om kullproduksjonen i de norske og de russiske gruber.

– Det samlede antall per­soner ved kullgrubene er for Norges vedkommende i år 651. Det første året russerne begyn­te grubedriften kom der 240 russere, næste år 1000 og i år er der 1812 russere, altså tre gan­ger så mange som der er nord­menn.

Med hensyn til de kullførende lag; råder nordmennene over 2300 kvadratkilometer, rus­serne over bare 251. Ifjor eksporterte nordmennene 297000 tonn og russerne 406 000 tonn. Eksporten pr. kvadratkilometer kullførende område var for nordmennene 132 tonn og for russerne mer enn 12 ganger så meget, – nemlig 1624 tonn. Det er herav umiddelbart innlysende at vi utnytter våre svære kull­forekomster på en meget man­gelfull måte. Den norske produk­sjon nådde et maksimum i 1935 med 316 000 tonn og er siden gått nedover. Russernes produk­sjon har vært i uavbrutt og sterk fremgang siden de begynte. I år vil nordmennene produsere ca. 280000; tonn og russerne ca. 450 000 tonn.

Dårlig administrasjon.

Denne svekkede interesse fra Statens side, skyldes den økonomiske årsaker?

Nei, Svalbardbudgettet gir såmen et ganske betydelig overskudd, så økonomien er det ikke. Men det er dårlig admini­strasjon og mangel på kjennskap til forholdene på Svalbard.

Vi har to embedsmenn på Svalbard, en sysselmann og en bergmester. Men bare den ting er jo helt uholdbar, at syssel­mannen forener i sig både poli­timyndighet og dommermyndighet. Hertil kommer at han i en rekke år ikke har hatt midler til å kunne komme rundt i distrik­tene. Et par år hadde han en motorskøite til disposisjon, men den blev inndratt av økonomiske grunner. Først i år er det lykkes ham å få de fornødne midler til et fartøi til inspeksjon av lan­det.

Lovløse tilstander.

Som følge av at han ikke har kunnet komme ut, har han hel­ler ikke kunnet overvåke at lov og rett er blitt efterlevet. Særlig har han ikke hatt noen kon­troll med overholdelse av fredningsbestemmelser og jaktlovgivning. Det er kjent at norske fangstfolk i ly av disse forhold har drevet en ødeleggende fangst og jakt deroppe. Det er over­ordentlig beklagelig fordi det står i traktaten med rene ord, at det påhviler oss å holde opsyn med dette, og sørge for at dyre- og plantelivet ikke ødelegges. Den internasjonale centralorganisasjon for naturfredning med hovedsete i Brüssel er opmerksom på forholdet, og der, er og­så andre som følger godt med og kanskje en dag finner grunnlag for å få traktaten omstyrtet.

Isbryterens betyd­ning.

Vi vil gjerne tilslutt at do­senten skal gå litt nærmere inn på isbryterspørsmålet og ber om å få klarlagt betydningen av å få en slik damper.

– For det første skal den forlenge skibningssesongen. Den­ne er nu ca. 6 måneder, men for hver måned den kan forlenges spiller det en betydelig økonomisk rolle. Jo kortere skibningssesongen er, jo lenger må man lagre kullene, hvilket betyr et rentetap. Folkene på Svalbard må ha store forsyninger av mat og andre fornødenheter, som taper sig etter hvert. Men den største ulempe er den at man ikke kan utnytte konjunkturene så godt som med lenger skibningstid. Dessuten har det stor betydning for befolkningen å være oftere i kontakt med utenverdenen.

For det annet har vi for ti­den ualmindelig gode isforhold, d. v. s. lite is. Vi har hatt det i ca. 20 år nu, men hvor lenge det vil vare, vet vi ikke. Det kan ett år sette inn med dårlige isfor­hold, så skibningssesongen bare blir to måneder. Men den eksport vi nu har av kull fra Svalbard er så stor at vi trenger 6 måneder for å få ut kullene.

Skulde sesongen bli forkor­tet, vil det bli katastrofalt for selskapene, de vil ryke overende og driften vil ophøre.

– Hvordan har man klart sig hittil?

– Vi har leiet russernes is­bryter et par år, og ifjor blev Oslo kommunes «Isbjørn» innkjøp ved privat initiativ. Den har klart sakene utmerket, fordi det har vært lite is i det siste.

– – –

Docent Hoels uttalelser om forholdene på Svalbard burde være en vekker for hele folket. Det er ikke vanskelig å dra den slutning av uttalelsene, at vi en vakker dag kan risikere å bli skjøvet ut av landet, fordi vi ikke setter tilstrekkelig inn på å verne om våre interesser i denne del av vårt land. Vår suverenitet over landet hviler på en traktat, og er betinget. Der er nok av dem som med vaktsomme øine holder sig a jour med hvorvidt traktaten over­holdes.      

J. W. O.