(Morgenbladet 6. august 1935)
Men her hjemme har tyske turister sviktet vår bondekultur.
Hvorfor ikke nasjonalklædde veivisere og utsalg ombord på de flytende hoteller?
Om vi ikke har isbjørner i gatene og nasjonalklædte unge damer gående løse omkring, om sneen ikke ligger i høide med hustakene og midnattsolen ikke skinner året rundt og over hele Norge, så har vi ialfall Husfliden – og turistene er fornøiet med det. Vi var nedom der forleden morgen, klokken kunde vel være omtrent ti. Og blandt det vi la merke til, var to engelske damer fordi de med slik påfallende interesse studerte nogen utskårne treboller. Nærmere middag, vel tre timer senere førte vår vei oss påny inn i Husfliden, og hvem treffer vi der annet enn de to englenderinner fra samme morgen. Vi kunde ikke la det være; vi måtte spørre: hadde de vært her hele formiddagen?
Litt forbauset så de på oss.
– Yes of course, De aner ikke hvilke enestående funn vi har gjort her. Man har ført oss gjennem hele forretningen og vi er begge helt blendet, ikke sant, Marjorie?
Marjorie hører ikke for hun har nu kastet sig over nogen lyse luskofter som man blir varm av bare å se på, og der er ikke et ord å få ut av henne.
Vi opsøker derfor i stedet Husflidens disponent Gulliksen, spør ham om der er mange slike entusiaster, og med synlig glede bekrefter han dette.
Det hender ikke så sjelden at folk kommer hit inn og blir gående rundt en time eller to. Jeg har inntrykk – uten å ville skryte av forretningen – at de er både imponert og begeistret for hvad de ser her.
Men dere må da hå merket kolossal avtagen i salget nu når tyskerne ikke får ta sine penger ut av landet?
– Ja, der er påfallende mindre tyske kjøpere enn tidligere sommere, men til gjengjeld er der mere franskmenn og englendere, og alt i alt har vi vært meget fornøiet med sommerens omsetning. Men vi gjør hvad vi kan for å få turistene hit bort. Passasjerene fra de flytende hoteller kan selvsagt aldri gi sig så god tid som de der kommer over land, men der er stor interesse for norsk husflid. De unge mennesker som vi har stående på bryggene når de flytende hoteller kommer inn på havnen, deler ut kort og veileder publikum slik at de finner veien hit i massevis.
– Hvorfor er ikke disse veivisere klædt i nasjonaldrakter, det vilde da virke som en uhyre tiltalende reklame?
– Det er for upraktisk.
–Er det utenkelig at den norske husflid kunde få anledning til å åpne en liten bod ombord på de flytende hoteller mens de ligger her og selge norske saker slik de gjør det i sydligere havnebyer når der kommer inn store turistdampere?
– Ja, vi har ikke lov til det. Bare på de norske båter «Bergensfjord» og «Stavangerfjord» for eksempel har vi enslags utsalg. Det vil si vi fører med en vakkert, utskåren eketre-skiste fylt av alskens herligheter, utsøkte broderier, vevnader og annet typisk norsk. Og når vi så kommer utpå et stykke, åpner vi skrinet med det rare i og holder en såkalt salgsutstilling. Passasjerene er som regel meget begeistret for det, og det er vi også for der selges ikke så lite.
– Jeg hørte at to unge filologer skal ha slått sig ned på Svalbard i sommer og driver utsalg for Husfliden, er det riktig?
– Ja, det er nok riktig det. Det er et ganske ungt lærerpar, Stai og frue, født Woxen, som er ansatt av den norske husflidsforening for å holde utsalg deroppe så lenge turistsesongen varer. De reiste op en av de første dager av juli og kommer tilbake når den siste turistdamper har vært innom, – antagelig i slutten av august, senest begynnelsen av september.
Det er jo bare et eksperiment dette, den første sommer vi har det, og ingen andre har tidligere gjort forsøket. Selvsagt regner vi med et økonomisk tap, men det vi har tilsiktet håper vi allikevel på å opnå: gi utlendingene et lite inntrykk av Norge og det gunstigst mulig. Det er et skilt ut mot utlandet, og vi har gjort hvad vi kunde for at det skulde bli bra, sendt op utsøkte saker som skulde være reklame for det beste i vår husflidskultur.
– Hvordan drives utsalget, ombord på båtene?
– Nei, vi har leiet en gammel brakke i Ny-Ålesund og her har de lo innredet det, efter sigende meget pent – med norske tepper på veggene og arrangert en liten utskilling av de medbragte saker. Bak disken står fru Stai i Hardangerdrakt. Begge er meget sprogkyndige og selv om de ikke skulde selge så meget, taler de ialfall med turistene og reklamerer på denne måte for Norge og norske saker. Det hele er blitt oprettet efter konferanse med dosent Hoel.
– Undskyld at jeg hopper tilbake i samtalen, vi snakket om turister som besøker Husfliden, er der nogen typisk smaksforskjell for de forskjellige lands kjøpere?
– Ikke slik at de enkelte lands turister kan karakteriseres for sig. Derimot kan man si at felles for dem alle er en forkjærlighet for tekstiler og for de små modeller: utskårne vikingeskib som vi har søkt å gjøre nøiaktigst mulig, forsiggjorte små stavkirker, stabbur og lignende. Det viser sig også at gamle ting har stor interesse når vi kan finne frem til en form som samtidig kan ha praktisk anvendelse.