Høyesterett tilkjenner Birger Jacobsen eiendomsrett til området på Jan Mayen

*

Dommer Bonnevie: Om denne saks gjenstand og nærmere om­stendigheter henviser jeg til domsgrunnene til den av Oslo byrett under 22. april 1930 avsagte dom. Ved dommen blev saksøkte Den norske regjering frifunnet for Birger Jacobsens tiltale. Saksom­kostninger blev ikke tilkjent.

Birger Jacobsen har innanket byrettens dom for Høiesterett, idet han som ankegrunn har gjort gjeldende at byretten har tatt feil ved at nekte at anerkjenne hans okkupasjons gyldighet. Jacob­sen har her for retten nedlagt sådan påstand: «At Den norske regjering i forhold til Birger Jacobsen kjennes uberettiget til enhver eiendomsrådighet på det av Birger Jacobsen på øen Jan Mayen okkuperte territorium, d. v. s. alt land mellem 8 grader 20 minutter – 8 grader 50 minutter v. l. G. Subsidiært: At Birger Jacobsen kjennes eiendomsberettiget til 7 huser med grunn på Jan Mayen overensstemmelse med 7 dokumenter tinglyst ved tinglysningstinget for Tromsø, Svalbard og Jan Mayen 30. mars 1931 påståes omkostninger for byrett og Høiesterett».                                                         

Den norske regjering har nedlagt påstand på stadsfestelse av byrettens dom og om tilkjennelse av saksomkostninger for Høiesterett.                         

Jacobsens påstand for Høiesterett adskiller sig som det vil sees fra hans påstand for byretten derved at han for byretten alter­nativt påstod sin okkupasjon anerkjent mellem 8 grader 20 minut­ter og 8 grader 50 minutter vestlig lengde, «eller territoriet således som det er begrenset av Birger Jacobsens okkupasjonsskilter». Når han her for Høiesterett har innskrenket sig til at oprettholde påstanden efter den begrensning av arealet som er gitt ved meridi­anene 8 grader 20 minutter og 8 grader 50 minutter er dette efter hans oplysning skjedd, fordi han efter dette alternativ har trukket grensen i rummelig avstand vestenfor Det meteorologiske Institutts hus og anlegg, som således ligger utenfor det område som Ja­cobsen gjør krav på.

Til bruk for ankesaken er der i juni 1932 foretatt en bevisoptagelse ved Oslo byrett, hvorunder vidneforklaring blev avgitt av dr. Arnold Ræstad, docent A. Hoel og direktør Alf Frantzen. Som representant for Utenriksdepartementet avgav byråchef i Utenriks­departementet Marstrander partsforklaring.

Under henvisning til ankeerklæringens ordlyd har regjeringens processfullmektig gjort gjeldende at anken må ansees begren­set til at gjelde rettsanvendelsen. Jeg finner det for mitt vedkom­mende ikke nødvendig at gå inn på hvorvidt den ankende part på grunn av ankemåten er avskåret fra for noget punkts ved­kommende at få byrettens opfatning av de faktiske forhold prøvet og eventuelt fraveket i Høiesterett. Der er nemlig til begrunnelse for det resultat som jeg er kommet til tilstrekkelig at bygge på den opfatning av de faktiske forhold som inneholdes i byrettens dom og i regjeringens egen prosedyre.

Jeg er blitt stående ved at en riktig rettslig vurdering av de således til bedømmelse foreliggende faktiske forhold må lede til et annet resultat enn byrettens. Byretten har funnet at den fra Jacobsens side utøvede virksomhet siktende på at erhverve eien­domsrett til de omhandlede strekninger på Jan Mayen ikke har vært av den art og omfang som må kreves for opnåelse av en gyldig okkupasjonsrett. Byretten går ut fra at Jacobsen ikke ved sine handlinger har lagt en tilstrekkelig effektiv okkupasjonsvilje for dagen. Og byretten har i så henseende særskilt lagt vekt på at Jacobsen ikke har foretatt noget skritt til direkte utnyttelse gjennem en eller annen slags næring av det av ham angivelig okkuperte område. Jeg ser for mitt vedkommende noget anderledes enn byretten på forholdet. Det er efter min mening ikke nødvendig for sakens avgjørelse at ta bestemt standpunkt til hvorvidt Jacobsens virksomhet forut for og under hans ophold på Jan Mayen sommeren og høsten 1921 fyller de krav som man må stille til en fullført okkupasjon av grunn på et landområde som terra nullius. At Jan Mayen i folkerettslig forstand var terra nullius i 1921 er det full enighet om. Det blev som i byrettens dom nevnt først i 1929 inndratt under norsk statsrettslig herredømme.

Da Jacobsen i juni 1921 ankom til Jan Mayen med sin ekspedisjon, var øen altså i sin helhet ingenmannsland, og Jacobsen hadde således full rett til at skride til privatrettslig okkupasjon med sikte på at bli eier av de okkuperte strekninger. Byretten har som det vil sees lagt en viss vekt på i Jacobsens disfavør at han allerede før sin avreise til Jan Mayen må antas at ha vært bekjent med at Det meteorologiske Institutt forberedte en overvintringsekspedisjon til Jan Mayen for der at oprette en trådløs telegrafstasjon i værvarslingens tjeneste. Jeg mener imidlertid at selv om man således må gå ut fra at Jacobsen hadde et visst kjennskap til denne ekspedisjon, kan dette ikke ha berøvet ham adgangen til at gå i gang med sin okkupasjon. Man har iøvrig hverken i byrettens dom eller i prosedyren noget grunnlag for at tillegge Jacobsen kunnskap om at Det meteorologiske Institutts ekspedisjon hadde nogen som helst planer i retning av selv at foreta okkupasjon av grunn på Jan Mayen i videre utstrekning enn som tomt for hus og radioanlegg. Tvert imot må det efter prosedyren ansees på det rene, at det først var under opholdet på Jan Mayen og efter at være blitt bekjent med Jacobsens på okku­pasjon siktende handlinger at Det meteorologiske Institutts eks­pedisjons leder Ekerold av eget initiativ bestemte sig for at skride til den i byrettens dom omhandlede okkupasjon i Det meteorolo­giske Institutts navn. Under disse omstendigheter kunde Jacobsens mulige kjennskap til at der senere på sommeren vilde komme en ekspedisjon fra Meteorologisk Institutt til Jan Mayen ikke i minste måte berøve Jacobsen hans rett til straks ved sin ankomst til øen i juni 1921 at ta fatt på forberedelsene til den påtenkte okkupasjons gjennemførelse.

Avgjørelsen av sakens hovedspørsmål vil såvidt skjønnes ene og alene bero på hvorvidt de av Jacobsens utførte arbeider og foretagender, som er beskrevet i byrettens dom, fyller de krav som må stilles til okkupasjonshandlinger. Til gyldig okkupasjon av såvidt store arealer i et terra nullius, som det her dreier sig om, må der selvsagt stilles visse fordringer med hensyn til manifeste handlinger som gir uttrykk for en alvorlig ment og effektiv besiddelsestagelse. Som naturlig og første ledd i en slik besiddelsestagelse vil vel regelmessig inngå opførelse av hus og opsettelse av grensemerker med skilter, som inneholder oplysning om okku­pasjonen. Senere vil regelmessig følge handlinger, som tar direkte sikte på en økonomisk utnyttelse av områdene. Som det fremgår av byrettens dom innskrenket Jacobsens ekspedisjons arbeider sommeren og høsten 1921 sig i alt vesentlig til opsettelse av istand­settelse av en del hus eller hytter spredt omkring og til opsettelse av grensemerker med skilter med tilkjennegivelse av at strekningen var okkupert av Jacobsen. Til noget anlegg av næringsdrift kom det ikke. Jeg finner det for mitt vedkommende som allerede antydet at ikke nødvendig at avgjøre om disse Jacobsens foretagender m. h. t. hytter og hus og grensemerkning samt hans undersøkelser og befaringer av arealene var tilstrekkelig til at en gyldig okkupasjon derved var at anse som fullbyrdet – et spørsmål som jeg for mitt vedkommende visstnok i tilfelle vilde ha adskillig betenkelighet ved at besvare bekreftende. For avgjørelsen av det spørsmål som foreligger i denne sak må det imidlertid være tilstrekkelig at fastslå at de fra Jacobsens side denne sommer og høst foretatte handlinger ialfall må erkjennes at tilfredsstille de krav som kan stilles til en påbegynnelse av en effektiv okkupasjons iverksettelse. Hvis Jacobsen var kommet tilbake det følgende år eller et av de nærmestfølgende år og da hadde igangsatt for eksempel bergverks­drift eller annen næringsdrift på en sådan måte at de av ham avmerkede områder efter omstendighetene måtte erkjennes at være tatt effektivt i bruk, da måtte man mener jeg utvilsomt er­kjenne hans forberedende virksomhet sommeren og høsten 1921 m. h. t. opsettelse av hus og grensemerker med videre for fullt til­strekkelig til at den senere gjennemførte okkupasjon måtte bli at regne som lovlig påbegynt allerede i juni 1921.

Byretten har imidlertid såvidt skjønnes for sitt vedkommende funnet det i og for sig avgjørende mot Jacobsen at han i de følgende år ikke fore­tok noget som helst på Jan Mayen og ikke satte sin fot der før sommeren 1929. Jeg kan imidlertid ikke være enig med byretten i at det er riktig at legge slik vekt på dette forhold. Stillingen vilde forsåvidt vært at bedømme helt anderledes hvis Jacobsens langvarige passivitet ikke hadde hatt sin naturlige forklaring nettop i den optreden som Det meteorologiske Institutt viste overfor Ja­cobsen. Men her er jo efter mitt syn på saken stillingen den at Det meteorologiske Institutt uten at ha nogen rett dertil likefrem la avgjørende hindringer i veien for Jacobsens gjennemførelse av sin okkupasjon og hans eventuelle videre planer med arealenes ut­nyttelse i næringsdrift. Det er jo helt på det rene og fremgår av byrettens dom at Det meteorologiske Institutt selv foretok hand­linger siktende på privatrettslig okkupasjon av størstedelen av de samme områder hvor Jacobsen allerede hadde opsatt sine grense­merker og hadde sine hus og hytter. Det trenger ingen nærmere forklaring at en optreden som den der her blev vist fra en stats­institusjon som Det meteorologiske Institutt måtte virke helt sten­gende for Jacobsens forsøk på at reise nødvendige pengemidler for finansiering av nye ekspedisjoner og for anlegg av næringsdrift på Jan Mayen. Det ligger i dagen at enhver som fikk henven­delse fra Jacobsen om at være med på hans påtenkte foretagen­der på Jan Mayen først og fremst måtte undersøke hvordan det forholdt sig med Jacobsens angivelige okkupasjonsrettigheter på øen og i den anledning vilde henvende sig til Utenriksdepartemen­tet, hvor vedkommende da vilde få beskjed om at departementet ikke anerkjente Jacobsens okkupasjon, men tvert om anså de omhandlede strekninger for at være på gyldig måte privatrettslig okkupert av Det meteorologiske Institutt. Jeg mener at under slike forhold kan det ikke fra regjeringens side bygges nogen innvending mot Jacobsens rett som okkupant på den her omhandlede omstendighet at han forholdt sig så passiv som her var tilfellet en såvidt lang årrekke. Det som for mig har fremstillet sig som i nogen grad tvilsomt, er spørsmålet om hvorvidt man ikke ialfall måtte kreve av Jacobsen at han nogenlunde snart skred til saksanlegg mot Det meteorologiske Institutt eller Den norske re­gjering for at få fastslått sine rettigheter og få Det meteorolo­giske Institutts okkupasjon kjent ugyldig i forhold til ham. Her innskrenket Jacobsen sig til så snart han fikk rede på Det meteo­rologiske Institutts angivelige okkupasjon at innsende en meget bestemt skriftlig protest til Utenriksdepartementet, men først i mars 1929, altså ca. 7 år senere uttok han forliksklage. Jeg er dog blitt stående ved at det ikke kan være riktig at tillegge denne omstendighet med det sene saksanlegg den virkning at Jacobsen derved nu skal ha mistet nogen rett som han vilde hatt i behold ved tidligere at gå til søksmål. Det er helt på det rene at det i hans forhold ikke kan innfortolkes nogen slags tilsiktet opgivelse av hans krav, og det går da efter min mening ikke an uten støtte i positive rettsregler at avgjøre saken på det grunnlag at han har tapt sin rett ved nogen slags foreldelse. At han ventet så lenge kan her ha sin fullt tilstrekkelige forklaring i økonomiske forhold.

Jeg kommer efter hvad jeg således har anført til det resultat at Den norske regjering og Det meteorologiske Institutt har vært uberettiget til at råde som skjedd over de her omhandlede arealer, og at Jacobsens prinsipale påstand derfor må bli at ta til følge.

Regjeringen har også for Høiesterett som for byretten subsi­diært gjort gjeldende den rett som Christoffer Ruud mente at ha erhvervet ved hans angivelige okkupasjon av hele Jan Mayen som­meren 1917. Jeg henviser om dette forhold til byrettens domsgrunner. Jeg finner det ikke nødvendig at gå nærmere inn på dette forhold, idet jeg finner det åpenbart at det som fra statens side er oplyst om denne angivelige okkupasjonshandling fra Ruuds side er helt utilstrekkelig til at begrunne en gyldig okkupasjonsrettighet for Ruud. Jeg skal bare nevne at det er på det rene at Ruud hverken foretok nogen opsettelse av okkupasjonsskilter eller bygget noget hus. Jeg skal også nevne at professor Mikael Lie i en redegjørelse angående dette forhold vedkommende Rudd avgitt til Utenriksdepartementet 15. desember 1921 bl. a. anfører:

«Jan Mayen er terra nullius. Som grunnlag for privat manns rettserhverv innen sådanne områder krever folkeretten en videregående, mere markert besiddelsesstand enn den Ruud ifølge hans eget utsagn har vunnet – herunder alt skyldig hensyn tatt til de særlige vanskeligheter, naturforholdene deroppe legger i veien for en effek­tiv okkupasjon. – – –  Ruuds okkupasjonshensikt har ef­ter min mening ikke gitt sig sådanne utslag, at en – – –  effektiv okkupasjon kan ansees at foreligge. – Min (professor Lies) konklusjon blir, at Ruuds angivelige okkupasjon av øen Jan Mayen juridisk sett ikke kan tillegges nogen verdi.»

Jeg finner at Jacobsen bør tilkjennes saksomkostninger for begge retter. Jeg stemmer for sådan

                                                        dom:

Den norske regjering kjennes uberettiget til enhver eiendom rådighet på det av Birger Jacobsen på øen Jan Mayen okkuperte territorium mellem 8 grader 20 minutter og 8 grader 50 minutter vestlig lengde Greenwich. I saksomkostninger for byretten og Høiesterett betaler Den norske regjering til Birger Jacobsen 2 000 kroner. Opfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av Høiesteretts dom.                                               

Dommer Evensen: Jeg er kommet til samme resultat som by­retten. I likhet med byretten antar jeg at en i okkupasjonshensikt foretatt besiddelsestagelse av beskaffenhet som i byrettsdommen beskrevet i sig selv ikke er tilstrekkelig til at etablere nogen effek­tiv okkupasjon. Besiddelsestagelsen kan alene gi en tidsprioritet i kollisjon med andre okkupanter. Skal denne prioritet bevares og en rettsgyldig okkupasjon som sikrer okkupanten en varigere rett etableres, må besiddelsestagelsen innen rimelig tid etterfølges av en efter forholdene naturlig utnyttelse av omhandlede grunnareal eller ialfall av forsøk som tilsikter at muliggjøre sådan utnyttelse. Jeg kan ikke finne at Jacobsen i så henseende har foretatt hvad der var nødvendig. Det er visstnok så at det under den usikker­het som Meteorologiske Institutts okkupasjon har medført for Jacobsens mulige planer neppe kan bebreides Jacobsen at han siden 1921 ikke foretok sig noget på selve okkupasjonsfeltet eller med hensyn til den faktiske utnyttelse av dette; men vilde han bevare sin prioritetsrett i forhold til Meteorologiske Institutt måtte han efter min opfatning beskytte sin rett ved søksmål mot instituttet på et tidligere tidspunkt enn skjedd og ikke som skjedd alene innskrenke sig til en formell protest. Er det først berettiget at opstille utnyttelse av arealet som en betingelse for at en effektiv okkupasjon skal ansees at foreligge – fulle okkupasjonsrettigheter erhverves – ligger heri efter min opfatning også det krav at en okkupant for at bevare sin prioritetsrett må søke denne beskyttet innen rimelig tid overfor andre okkupanter som legger hindringer i veien for okkupasjonsfeltets utnyttelse. En frist må der i et sådant forhold være. Der kan være meningsforskjell om fristens lengde, men jeg er for mitt vedkommende blitt stående ved at en rimelig frist her, hvor det ligger over 7 år mellem at Jacobsen fikk underretning om Meteorologiske Institutts okkupasjon og forliksklagen, under de foreliggende forhold bør ansees overskredet.

Sakens omkostninger antar jeg bør opheves.

Dommer Alten: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende og kan også i det vesentlige slutte mig til hans begrun­nelse.

Med hensyn til forståelsen av ankeerklæringen skal jeg merke at når Jacobsen begrunner anken med at byretten har ta feil ved at nekte at anerkjenne hans okkupasjons gyldighet, uten at han i noget punkt angriper byrettens fastsettelse av sakens sammenheng, må jeg forstå anken således at den bare gjelder rettsanvendelsen.

Om rettsspørsmålet skal jeg bemerke følgende:

Byretten har i overensstemmelse med statens prosedyre bygget på den opfattning som er fremholdt av dr. Ræstad i en utrykt avhandling fra 1925 om Svalbard-okkupasjonene. Efter dr. Ræstads mening skulde det ikke være tilstrekkelig til okkupasjon av grunn i statsløse områder at et visst areal blir tatt i besiddelse i tilegnelseshensikt. Det skulde ytterligere til erhvervelse av grunnen kreves en viss utnyttelse i et tidsrum hvis lengde dog ikke nærmere er presisert, denne opfatning støttes særlig på en bestemmelse i tillegget til Svalbard-konvensjonens § 2, punkt 9 litr. c, hvorefter den voldgifts­rett som i tilfelle skulde avgjøre Svalbard-okkupantenes krav bl. a. skulde ta hensyn til den utstrekning hvori det felt som blev krevet hadde vært bearbeidet og utnyttet av okkupanten. Denne bestem­melse kan imidlertid like godt forståes således at utnyttelsen bare er et vilkår for at bevare den ved en okkupasjon erhvervede rett til grunnen. Undlatelsen av at utnytte den kan efter omstendig­hetene, særlig når lengere tid er gått uten at der har foreligget nogen hindring for utnyttelsen, vise at besiddelsen er bortfalt eller at den ved okkupasjonen erhvervede rett er opgitt av okkupanten. Det er ikke gjort noget forsøk på at godtgjøre at dr. Ræstads opfatning av okkupasjonsspørsmålet skulde stemme med rettsreg­ler som ellers har fått internasjonal anerkjennelse. Hans opfat­ning er heller ikke fastholdt av staten under de forhandlinger om godkjennelse av Svalbard-okkupasjonene som foregikk under le­delse av den danske kommissær. Dr. Ræstads avhandling kon­kluderte med at den alt overveiende mengde av de okkupasjonskrav som var anmeldt før undertegningen av konvensjonen ikke kunde anerkjennes. Men resultatet av forhandlingene for Svalbard-kommissæren blev et helt annet. Under bevisoptagelsen for byretten har byråchef Marstrander herom forklart bl. a. følgende:

«For­holdet var at Svalbard-kommissæren hvor der ikke forelå nogen tvist om vedkommende okkupasjon, såvidt erindres dermed aner­kjente okkupasjonen, mens der i de tilfelle hvor der forelå protest mot vedkommende okkupasjon ikke blev truffet nogen avgjørelse av prinsipielt grunnlag. Disse spørsmålene blev i disse tilfeller ord­net ved forhandlinger og forlik mellem partene, idet alle kviet sig for den bekostelige og omstendelige videre fremgangsmåte for avgjørelse av tvistighetene som bilaget til Svalbard-traktaten fore­skrev».

På spørsmål om hvorvidt der var bortsett fra spørsmålet om utnyttelse av arealet, svarte byråchef Marstrander:

«Fortilfelle hvor vedkommende okkupasjon ikke fra noget hold var stridt, altså heller ikke av Den norske regjering med støtte i dr. Ræstads utredning, er det sannsynlig at Svalbard-kommissæren uten videre har tilkjent vedkommende området».

Når nu Jacobens okkupasjonshandlinger i 1921 sammenlignes med den måte hvorpå de av staten godkjente okkupasjoner på Svalbard i sin tid blev gjennemført, finner jeg at det han har foretatt, har vært fullt tilstrekkelig til iverksettelse av en fullbyrdet okkupasjon. Hensett til de vanskeligheter av økonomisk og annen art som er forbundet med utnyttelse av grunn i de arktiske egner og særlig til de erfaringer vi har fra okkupasjonene på Svalbard, mener jeg videre den omstendighet at det ikke har lykkes Jacobsen at utnytte det okkuperte område i den hittil forløpne tid ikke kan medføre tap av hans rett. Så meget klarere er dette når utnyttelsen, som fremholdt av førstvoterende, også er blitt hindret ved at staten har bestridt gyldigheten av hans okkupasjon. Jeg er også enig i med førstvoterende i at det ikke kan være nødvendig for bevaring av den ved okkupasjonen erhvervede rett at okkupanten innen en viss frist skrider til saksanlegg mot den som bestrider hans rett. Her som ellers hvor det ikke gjelder nogen lovbestemt foreldelsesfrist, må det være overlatt til rettighetshaveren selv om han vil søke domstolens beskyttelse, uten at undlatelsen herav kan medføre no­gen rettsfortapelse.

Dommer Dahl: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med annenvoterende, herr dommer Evensen.                                                                                        

Dommer Næss: I det vesentlige og resultatet enig med først­voterende.

Dommer Rivertz: Likeså, idet jeg der hos også i det ve­sentlige tiltrer herr dommer Altens bemerkninger.

Dommer Backer: Jeg er  i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Av byrettens dom:

I henhold til stevning av 26. mars 1929 har Birger Jacobsen anlagt nærværende sak mot den norske Regjering ved statsministeren med påstand om. at den norske Regjering «kjennes uberettiget til enhver eiendomsrådighet på det av Birger Jacobsen på øen Jan Mayen okkuperte territo­rium. Det vil si enten alt land mellem 8° 20’– 8° 50′ vestlig lengde eller territoriet således som det er begrenset av Birger Jacobsens okkupasjonsskilter.»

– – – I skrivelse til Utenriksdepartementet av 25. september 1920 anmelder saksøkeren, at han «legger krav på den del av øen Jan Mayen (med tilliggende kyst) som ligger mellem Rækvedbukten i sydost og Tømmer- og Mary Mussbukten i nordvest eller området mellem 70° 55–71° 2′ nordlig bredde og 8° 20’– 8° 4’vestlig lengde Greenwich utstukket efter den norske Nordhavsekspedisjons kart av 1877».

Sak­søkeren påberoper sig i skrivelsen som grunnlag for sitt krav en erklæring av 2. september 1920 fra Anders Andersen, hvorefter denne overdrar til sak­søkeren et hus, som angis at være opført på Jan Mayen under Andersens overvintring på øen i 1908–1909. Andersen overdrar til saksøkeren såvel huset som de huset fra dette år tilliggende grunnrettigheter». Uten­riksdepartementet erkjenner i skrivelse av 4. oktober 1920 til Jacobsen mot­tagelsen av hans ovennevnte anmeldelse og meddeler samtidig, at der fore­ligger to tidligere anmeldelser om okkupasjon – den ene ved Christoffer Ruud, omfattende hele øen, og den annen ved kjøpmann Hagerup m. fl., omfattende et spesielt angitt område av øen.

Sommeren 1921 foretok saksøkeren en ekspedisjon til Jan Mayen om­bord på motorkutteren «Elise». Han opholdt sig på øen fra begynnelsen av juni til 6. november 1921. Den 12. juni nevnte år skrev saksøkeren fra Jan Mayen til Utenriksdepartementet angående sin okkupasjon, idet han vedla en erklæring av s. d. fra 7 menn, som opholdt sig på øen sammen med ham, om at der ikke var funnet den ringeste antydning til anneksjonsmerker fra tidligere anmeldere av krav på øen eller deler av samme. Sak­søkeren gikk straks igang med at reparere 2 av de plankehuser som var opført av Andersen i 1908 og opførte selv et plankehus og et blokkhus på øen, idet han påførte såvel disse 4 huser som ytterligere 2 blokkhuser sitt navn med angivelse av byggeår m. v. Saksøkeren gikk dernæst op grensene for det område på øen, som han mente at okkupere – omfattende midtpartiet av Jan Mayen. I grenselinjene opførte saksøkeren fortløpende nummererte «claimskilter» og store stenvarder gjennemgående for er hver kilometer, påførte en inskripsjon om, at områder mellem 8° 20’– 8° 50’ v. 1. er claimed av Birger Jacobsen og opmerket 17. juni 1921.

Mens saksøkeren opholdt sig på Jan Mayen, ankom til øen – omkring den 7. august – en ekspedisjon, utrustet av den geofysiske kommisjon, som erholdt bevilling av Stortinget i anledning av, at man aktet at anstille praktiske prøver med en telegraferende meteorologisk stasjon på Jan Mayen (jfr. stortingsprp. nr. 83 for 1921). Den her nevnte ekspedi­sjon blev ledet av ingeniør Ekerold. Ekspedisjonen bygget en trådløs stasjon ved Jamesonbukten på øens sydside. Stasjonen som var ferdig­bygg den september blev opført innenfor det område som Jacobsen hadde opmerket som sig tilhørende. Ekerolds ekspedisjon okkuperte derefter i Det Meteorologiske Institutts navn et større område av øens midtparti – en vesentlig del av det samme område, som Jacobsen mente at ha okkupert, – idet Ekerold i den anledning lot opføre anneksjonsskilter. Angående sin okkupasjon i Det Norske Meteorologiske Institutts navn sendte Ekerold den 17. januar 1922 telegram til Utenriksdepartementet fra Jan Mayen, hvori det okkuperte område og tiden for okkupasjoner er nær­mere angitt.

Efter sin hjemkomst fra Jan Mayen tilskrev Jacobsen den 16. desem­ber 1921 Utenriksdepartementet med meddelelse om den av ham foretatte okkupasjon og de foranstaltninger han i den anledning hadde truffet med hensyn til opmerkningen av området m. v.

Den meteorologiske stasjon har uavbrutt vært i virksomhet siden høsten 1921. Den 5. februar 1926 utvidet bestyreren av stasjonen på vegne at Det Meteorologiske Institutt den tidligere okkupasjon til også at omfatte den sønnenfor liggende del av øen, og den 21. april 1926 okku­perte instituttet videre den gjenværende – nordlige – del av Jan Mayen. I henhold hertil påstår Det Meteorologiske Institutt at ha bragt hele øen inn under sitt eiendomsområde.

Jan Mayen, som hittil hadde vært Ingenmannsland (terra nullius), blev ved kongelig kunngjørelse av 8. mai 1929 inndradd under Norsk Høihetsrett.

Saksøkeren gjør gjeldende, at han på gyldig måte har foretatt okkupasjonen av det område som han påstår at ha eiendomsrett til – det han anser det tilstrekkelig til en gyldig okkupasjon av terra nullius at manifestere sin animus possidendi ved den av ham foretatte opmerkning m.v. Han fremholder videre, at han har påvist verdifulle forekomster av jernsand, alluminiumsilikat og leusit på øen, og han siden 1921 har arbeidet med planer om en utnyttelse av disse forekomster, idet han blant annet har forsøkt at interessere kapitalister til at finansiere et foretagende på øen.

Saksøkte bestrider, at der fra saksøkerens side er foretatt tilstrekkelig at etablere eiendomsrett for ham av noget område på Jan Mayen. For at en okkupasjon av herreløst land kan anerkjennes kreves efter de internasjonale rettsregler, som herom er gjeldende, at der foreligger en viss fasthet i rådigheten over vedkommende landstrekning i forbindelse med en utnyttelse av eksisterende forekomster, som efter omstendighet kan ansees fyldestgjørende til at manifestere en eiendomsrådighet. Saksøkte benekter, at saksøkeren har foretatt sig noget som helst i så henseende, efter at han i november 1921 forlot Jan Mayen efter 5 måneders ophold der. Saksøkte finner det ikke godtgjort, at saksøkeren i det hele tatt har påvist forekomster som kan betraktes som nyopdagede eller drivverdige. Subsidiært gjør saksøkte gjeldende, at staten i tilfelle er berettiget til at påberope sig den okkupasjon som Christoffer Ruud påstår at ha foretatt sommeren 1917, da han angivelig annekterte hele Jan Mayen under et ophold på øen. Ved sin hjemkomst meldte han til Utenriksdepartemen­tet, at han hadde annektert eller okkupert hele øen. Utenriksdepartementet har ganske visst ikke funnet at kunne anerkjenne Ruuds okkupasjon som gyldig, men for alle tilfellers skyld har staten erholdt Ruuds overdragelseserklæring på hans mulige rettigheter på Jan Mayen i forbindelse med, at Stortinget ved beslutning av 7. juli 1926 bevilget et beløp, stort kr. 10 000 til betaling av Ruuds angivelige rettigheter. Jfr. Ruuds 2 erklæringer av 1. august 1927 og erklæring frå bestyreren av Ruuds konkursbo, datert 9 s. m.    

Retten skal bemerke: Det må ansees for at være på det rene, at Jan Mayen var herreløst land (terra nullius), da saksøkeren i 1921 foretok de skritt til manifestering av sin okkupasjonsvilje, som han påstår har ledet til en gyldig okkupasjon. Det må videre ansees for at være på det rene, at der efter gjeldende internasjonale regler var adgang til at opnå eiendomsrett til landstrekninger på terra nullius ved okkupasjon.

Sakens avgjørelse beror derfor på, om saksøkeren kan antas at ha foretatt hvad der efter de gjeldende regler utkreves, for at etablere en gyldig okkupasjon. Angående dette spørsmål henviser retten til de oplysninger, som inneholdes i dr. jur. Arnold Ræstads verk: «Svalbardokkupasjonene – en undersøkelse – – – ». Efter hvad der er anført må retten anta, at der hviler adskillig uklarhet og usikkerhet angående spørsmålet om, hvor meget der må være foretatt fra en angivelig okkupants side for at en gyldig okkupasjon skal innrømmes at foreligge. Det synes at fremgå av de foreliggende oplysninger om internasjonal opfatning, at det ikke uten videre er tilstrekkelig, at vedkommende kravsmann har av­merket grensene for det område, han påstår at ha tatt i besiddelse. En viss utnyttelse – avhengig av de forhåndenværende spesielle forhold – opstilles visstnok som betingelse for, at man skal anerkjenne besittelsestagelsen som en gyldig okkupasjon.

Ut fra denne opfatning kan retten ikke finne, at saksøkeren har ført bevis for, at han har opnådd okkupasjonsrett til det område på Jan Mayen, som der under saken er spørsmål om. I så henseende legger retten vekt på, at øen Jan Mayen har vært særdeles vel kjent gjennem flere hundre år, og at der således ikke er tale om, at saksøkeren har opdaget noget nytt land. Det kan heller ikke antas, at han har påvist forekomster av mineraler o. a., som man ikke tidligere har hatt kjennskap til. Saksøkerens overtagelse av Andersens angivelige rettigheter i henhold til sistnevntes erklæring av 2. september 1920, skjønnes ikke at kunne til­legges nogen betydning. Det kan ikke antas, at Andersen har opnådd nogen som helst okkupasjonsrett til grunn på øen. At han hadde ophold sig der som fangstmann i 1908–1909 og der opført et hus, kan ikke hjemlerett til nogen landstrekning. Andersen hadde heller ikke anmeldt noen okkupasjon til de offentlige myndigheter. Da saksøkeren i juni 1921 reiste til Jan Mayen var planene med en meteorologisk stasjon på øen blitt helt tilgjengelige for

offentligheten.  – – –  Det skjønnes ikke rettere enn at saksøkeren må ha hatt rede på at en ekspedisjon skulde avgå samme sommer til Jan Mayen for at etablere en radiostasjon der. Saksøkeren kan heller ikke være uvitende om, at Christoffer Ruud pretenderte at ha okku­pert hele Jan Mayen allerede i 1917, og at Ruud kraftig kjempet for aner­kjennelse av sin påståede eiendomsrett til øen. Under disse omstendig­heter finner retten, at saksøkeren ikke kunde opnå en gyldig okkupasjons­rett til vedkommende strekning på øen ved at opholde sig der i nogen måneder og herunder opføre et par småhuser, samt at reparere et par eldre huser, selv om han under sitt ophold har opmerket grensene for den strekning han vilde okkupere på den måte, som av ham er angitt. Sak­søkeren har ikke foretatt noget skritt til utnyttelse av sitt angivelige okku­perte område. Han har overhodet ikke vært på Jan Mayen eller hatt nogen ekspedisjon til øen efter året 1921 – bortsett fra, at han sommeren 1929 – efter nærværende saks anlegg – avla et kort besøk på øen. Det må også bemerkes, at deltagerne i Ekerolds ekspedisjon ankom til Jan Mayen ca. 2 måneder efter saksøkeren og at der straks opstod kollisjon mellem de to ekspedisjoner angående retten til land på øen. Sammen­lignet med saksøkeren har Det Meteorologiske Institutt på en langt mere effektiv måte lagt sin okkupasjonsvilje for dagen, forsåvidt som radio­stasjonen uavbrutt har vært holdt vedlike gjennem alle år siden 1921, og øen således har vært bebodd av stasjonens tjenestemenn hele tiden. Efter hvad derom er oplyst må retten gå ut fra, at radiostasjonen opfyller en overordentlig betydningsfull opgave i den internasjonale værvarslings tje­neste, samtidig som retten må anta, at det er av avgjørende interesse for Det Meteorologiske Institutt, at radiostasjonen kan råde over hele øen bl. a. fordi stasjonens tjenestemenn derved kan opnå en bevegelsesfrihet med hensyn til jakt og fangst, som må ansees for at være i høi grad ønskelig for at deres ophold i disse egne kan bli utholdelig. At Det Mete­orologiske Institutt skulde være utelukket fra at okkupere land på terra nullius fordi det er statsinstitusjon, kan ikke antas. Hvad der i så hen­seende traktatmessig er fastsatt for Svalbards vedkommende, skjønnes ikke at kunne finne analogisk anvendelse forsåvidt angår Jan Mayen. Retten må gå ut fra, at den nevnte traktatbestemmelse var diktert av spesielle grunner av internasjonal art, som stod i forbindelse med overenskomsten om Norges overtagelse av Svalbard.  – – –