Hos russerne i Barentsburg

Hos russerne i Barentsburg

av Finn Rønne

Vi Menn nr. 19 1963

Svalbard-traktaten av 1920, som ga Norge suvereniteten over øygruppen, setter for­bud mot militær virksomhet og installasjo­ner i området. Det er for tiden ingenting som tyder på at noen av de land som var med på å undertegne avtalen i Paris har krenket denne bestemmelsen. Men det er ingen hemme­lighet at Svalbards nakne øyer, med sin belig­genhet mindre enn 1200 km fra Nordpolen, vil kunne bli av avgjørende betydning i kampen om herredømmet over det arktiske område i en eventuell konflikt mellom øst og vest.

Ingen verdensmakt kan overse Svalbards strategiske betydning. Øygruppen ligger på storsirkelruten fra det østlige USA over Grønland til de nordlige delene av Sovjetunionen, og even­tuelle rakettbaser eller radaranlegg på Svalbard kunne bli av stor betydning for partene i en eventuell konflikt.

Begge de nåværende supermaktene, De for­ente stater og Sovjetunionen, er blant de land som har undertegnet Svalbard-traktaten, og er dermed sikret rett til å delta i utnyttelsen av øyenes mineralforekomster. Sovjetunionen har som kjent i mange år hatt konsesjon på kull­gruvedrift, mens USA bare så vidt har begynt å vise interesse for Svalbards mineralrikdommer.

For å bli i stand til å danne meg et første­hånds inntrykk av det som går for seg i de nordligste gruvesamfunn i verden, overtalte jeg noen venner til å bli med på en tur til Svalbard, hvor det ennå ikke er senket noe jernteppe mellom øst og vest.

Til Ny Ålesund med «Heimen»

Vi leide M/K Heimen, en 97-fots selfanger for turen fra det norske fastlandet, og etter å ha pløyd seg nordover gjennom Ishavet i mange dager, nådde skuta frem til pakkisen som omgir Svalbards kyster. Først følte båten seg forsiktig frem langs de åpne råkene i isen, siden ble det å stange seg vei gjennom flakene over en 30 mil lang strekning, før vi kunne klappe til kaien ved det lille norske gruvesamfunnet i Ny Ålesund.

Det lille stedet har sikret seg en særlig plass i den arktiske forsknings historie. Det var som kjent i 1920-årene utgangspunktet for Roald Amundsens og Lincoln Ellsworths polflyvninger, og senere var Ny Ålesund base for luftskipet «Norge» da Nobile dro ut på sin skjebnesvangre ferd. Ennå kan en se polflyvernes kvarterer nær kullkompaniets brygge.

I dag er Ny Ålesund helt og holdent dominert av gruvedriften. Om sommeren består den norske arbeidsstokken av omkring 500 mann, men om vinteren blir tallet mer enn fordoblet. Det er et vennlig lite bysamfunn, som kan rose seg av å ha verdens nordligste postkontor, barberforretning, restaurant, ølstue, suvenirbutikk og dusjbad. Det siste var vi ikke sene om å benytte oss av, etter flere dagers opphold ombord 1 den lille selfange­ren, hvor vi hadde måttet savne den slags luksus.

Etter et kort opphold i Ny Ålesund fortsatte vi til Isfjorden, og ankret opp rett overfor Svea- og Svalbard-breene i Longyearbyen, der den norske sysselmannen holder til.

Sysselmannen, dr. Finn Midbøe, og hans ameri­kansk-fødte kone hadde vært her oppe i to år. Det er ikke nok at sysselmannen og hans frue er villige til å være bosatt her oppe hele året, de må også kunne ta seg frem med hundespann på inspeksjonsreiser til fjerne utposter om vinte­ren. Om sommeren foregår reisene med et lite kombinert motor- og seilfartøy. Sysselmannen må også være en dyktig forhandler, for to av de russiske gruvesamfunnene ligger ikke langt unna.

Amerikansk og russisk oljeleting

Den norske gruveinspektøren bor også i Long­yearbyen. Etter de internasjonale traktatbestemmelsene kan han inspisere også russernes gruvedrift. Men han må alltid gi beskjed på forhånd når han kommer, og han får ikke inspisere noe annet enn selve gruvene.

Det utvinnes kull i tre av de fire russiske kon­sesjonene, i Barentsburg, Grumantbyen og Pyra­miden. Russerne utvider sin drift ved Pyramiden, som ligger innerst i den 90 km lange fjorden.

I Longyearbyen ble vi mottatt av en ameri­kansk gruppe fra California Texas Oil Company. Allan Westerholm, lederen for Caltex-gruppen, kjørte oss 15 km innover fjorden til de norske kullgruvene.

I sommersesongen har Caltex en rekke geo­fysiske forskningsgrupper i arbeid i felten. De driver detaljerte studier med henblikk på even­tuelle oljeforekomster på Spitsbergens østkyst, og får sine forsyninger med fire helikopteret.

Russerne er også aktive i området med å lete etter mineral- og oljeforekomster. Utenfor kys­ten driver russerne oseanografiske undersøkelser og dybdemålinger med ekkolodd. De bruker kraf­tige fartøyer som er i stand til å forsere seg gjennom pakkisbeltet som blokkerer innseilingen til Isfjorden mesteparten av sommeren.

Sassenfjorden, en gren av Isfjorden, byr på land­skaper som er så storslåtte at de må gjøre inn­trykk på selv de mest forvente verdensomseilere. Her bor fangstveteranen Hilmar Nøis, som etter 38 år på Svalbard er blitt en levende legende. Med sine 71 år er han ennå høy, rank og vital og har frisk rødfarge i kinnene, og det prakt­fulle ansiktet røper hans fine sans for humor. Med stor gjestfrihet og stolthet viste han oss rundt i det lille toetasjes huset som han har bygd på et sted med enestående utsikt over fjor­den og fjellet.

Mens vi gikk sammen langs stranden stoppet Hilmar Nøis plutselig ved et lite skur og trakk frem en gammel slede. – Jeg vil gjerne gi Dem denne som et minne om besøket her, sa han. – Den har tilhørt Amundsen. Han brukte den på sledeferden til Sydpolen i 1911.

På veien tilbake til Longyearbyen stoppet vi i Sassendalen og besøkte en leir, der det var sam­let 50 speidergutter fra flere forskjellige land. De drev med botanisk og geologisk innsamlings­arbeid under ledelse av Norsk Polarinstitutt.

Russerne svarer ja

Kvelden før hadde vi sendt følgende telegram til den russiske konsulen i Barentsburg, Gregorij Barulin:

”En gruppe amerikanere som besøker Svalbard sammen med Antarktis-forskeren Finn Rønne vil gjerne avlegge kort besøk i Barentsburg søn­dag 12. august. Hvis dette passer for Dem, kom­mer vi til Barentsburg med M/K «Heimen» kl. 11.00 eller 16.00 Moskva-tid.”

Vi hadde spekulert på om vi ville få tillatelsen, og var svært glade da det kom bekreftende svar. Endelig ville vi få se hvordan russerne drev.

Meldingen til oss over radio lød: ”Venter dere kl. 11.00 Moskva-tid,” og var undertegnet av en mann ved navn Yvdowok.

Ifølge Svalbard-traktaten må som sagt all russisk virk­somhet skje i forståelse med de norske myndighetene, og den norske gruveinspektøren inspiserer driften. Men jeg var den første amerikaner som be­søkte de russiske anleggene, og jeg var ivrig etter å få et lite innblikk i de russiske me­todene.

Russerne hadde ikke ligget på latsiden i sommer, selv om usedvanlig ugunstige isforhold hadde forsinket alle planer inntil begynnelsen av august.

Et par dager før vi kom, hadde et sovjet­russisk skip ankret opp i Adventfjorden. Maski­ner og annet utstyr ble losset og transportert til Boltedalen, en femten kilometers vei fra Longyearbyen. En kunne høre mange eksplosjo­ner, som åpenbart var et ledd i de geologisk-seismiske undersøkelsene. Store russiske helikopteret er ofte blitt sett fra Longyearbyen.

Samme kveld vi kom dit, var det meningen at en russisk vitenskapelig gruppe skulle gå i land på den andre siden av fjorden. Formålet med denne ekspedisjonen var ifølge deres egne opp­lysninger å dra opp i dalen for å samle blomster, som det er en stor rikdom på i hele dette om­rådet. Omkring midnatt ble to store traktorer losset fra lektere, som ble slept inn av en taubåt. Snart etter kjørte traktorene oppover mot dalen og forsvant.

Omvisning i Barentsburg

Presis kl. 10.00, etter vår tidsregning, manøvrerte «Heimen» langsomt til bryggen i Barentsburg. Siden det ikke ble arbeidet om søndagen, var det møtt opp en liten tilskuer­skare på omkring ett hundre mennesker, de fleste utstyrt med fotoapparater.

Jeg gikk i land, og en tolk kom imot meg for å forestille meg for visekonsul Yvdowok. Han var en høy og rank mann med god militær holdning. Yv­dowok spurte hvilke planer vi hadde. Jeg svarte at vi ikke hadde tenkt på noe spesielt, men at vi gjerne ville se det de måtte ønske å vise oss, og visekonsulen førte oss oppover de lange trappene til bebyg­gelsen. Barentsburg er en gan­ske stor by, som ligger på en bratt skråning med utplanerte terrasser, der det er ført opp mange ganske store bygninger.

På en av terrassene ble vi vist rundt i to store drivhus, hvor det ble dyrket tomater, agurker, gulrøtter, løk og en del blomster. Pen smilende unge piken som tok imot oss ved inngangen for­talte oss gjennom tolken at alle disse friske grønnsakene i første rekke går til barna og til de syke på sykehuset. Det som er igjen, blir levert til spisesalen for arbeiderne.

På en annen terrasse ble vi tatt med til fjø­set, der det var 50 melkekuer som leverte melk til kolonien. Husdyrbestanden besto ellers av noen kalver, griser og grisunger. Det var møns­tergyldig rent overalt. Kvinnene som sto for fjøsstellet tok begeistret imot oss og var tydelig stolte av det de hadde oppnådd.

Arbeidernes spisesal lå på en terrasse litt høyere opp. Det var en stor og pen sal som lot til å være godt utstyrt, og det var servering ved småbord.

Utenfor møtte vi her og der kvinner, alltid to i følge, som var travelt opptatt med å feie gatene. Vi fikk vite at de utførte dette arbeidet frivillig i fritiden sin. Gatene var rene og ordent­lige, og det var ikke noe søppel å se noe sted. Rett som det var støtte vi på store skilt som oppfordret innbyggerne til å øke produksjonen for å oppfylle femårsplanen. En del kunstige palmer som var plantet langs en yttervegg gjorde et nesten latterlig inntrykk så høyt opp mot Nordpolen.

Kvinnene var pent antrukket, for det meste i svart, og de fleste av dem hadde høyhælte sko. Mange av mennene hadde kostbare kameraer, som Contax eller Leica. Det ble tatt langt flere bilder av oss enn det var overkommelig for oss å ta av dem.

Ingen snakk om politikk

Vertskapet var ivrige etter å vise oss barnehjemmet, der mødrene kan ha barna sine fra mandag til lørdag. Kvinnene arbeider ved mennenes side i kullgruvene og med andre gjøre­mål fem eller seks dager i uken. Barnehjemmet var velutstyrt og gjennomført rent. Rommene var inn­redet til bruk for forskjellige alders­grupper av barn, og det var mange forskjellige slags lekesaker og bil­der. Barna så vi imidlertid ikke, for siden det var søndag var de hos for­eldrene sine. Russerne er kjent for sin barnekjærhet og for å stelle godt med barna sine. Flere av de eldre barna vi møtte på veien hadde lært å si ”Hello, how are you” på engelsk. I første etasje i bygningen foregikk det undervisning for voksne om kveldene.

Etterpå ble det gitt en middag for oss, og traktementet sto fullt ut i stil med den berømte russiske gjestfriheten. Man unngikk hele tiden omhyggelig å komme inn på politiske emner, men til tross for gjentatte forsikringer om at vi kunne få se alt vi ønsket, ble det klart at bolig­kvarterene og gatene i Barentsburg var alt vi ville få se. Vertskapet unn­skyldte seg med at det var søndag, og at alt arbeid skulle hvile.

Av alt det vi fikk anledning til å se, dannet vi oss imidlertid det be­stemte inntrykk at hele anlegget i Barentsburg er uten sidestykke på Svalbard. Tidligere hadde vi hørt forlydender om at russerne tenkte på å innstille den ulønnsomme kull­gruvedriften der. Kullgruvedriften er ­den mest plausible grunn til at rus­serne skal opprettholde sine tre ut­poster på Svalbard, men det er uten­kelig at russerne ville trekke seg bort selv om gruvene ble nedlagt.

Barentsburg er et permanent by­samfunn, hvor minst 1000 mennesker bor fast året rundt i bygninger av til dels betydelig størrelse. Flere store nye bygninger er også under oppførelse.

Vi fikk snarere inntrykk av at rus­serne har intensivert sine vitenska­pelige undersøkelser i området. I hvilken retning denne innsatsen vil føre, er for tiden et spørsmål som det er umulig å forutsi noe om.