Hos Jonas Lied på Sølsnes Gård. Og med Fridtjof Nansen gjennom Karahavet

Hos Jonas Lied på Søisnes Gård

av O. Berset

Magasinet for Alle nr. 15 1961

Konsul Jonas Lied er en merkelig mann, eller rettere sagt en merkelig. Ja,

for en herre er han, en utpreget individual­ist og særpreget personlighet. Både hans fy­sisk og åndelige profil er skarpskåren, den skiller ham ut fra oss jevne hverdagstravere. Et riss av hans bakgrunn: Både på fars og morssiden har hans familie i århundrer vært bosatt ved Langfjorden, en sidegren av Romsdalsfjorden. Her er vi på historisk grunn, og nå har han forlengst vendt tilbake til barn­dommens trakter etter et rikt og spennende liv gjennom en hel menneskealder i det store utland.

Han ble døpt i den gamle steinkirken på Veøy, og han vokste opp på Sølsnes, gården som så lenge hadde vært i morsslektens eie. Han kjøpte den tilbake på odel før siste ver­denskrig, hjemlengselen ble ham for sterk, han søkte etter større verdier enn penger og finansoperasjoner. Men under krigen oppholdt han seg i Storbritannia, da var det selvsagt lite han kunne foreta seg med gården.

Han overtok den, etter at den var kommet på fremmede hender og sørgelig vanskjøttet. Det hadde vært en vanskelig tid for jordbru­ket. I dag er Sølsnes en mønstergård med at­skillig skog og et hypermoderne sagbruk. For Jonas Lied gikk grundig og metodisk til verks, som han gjør det i alt han foretar seg.

Når du ser den høyreiste, ranke skikkelsen med det åpne, skarpe blikket i det ungdom­melige fjeset, ville du ikke ta ham for en dag over seksti, enda han vitterlig fyller 80 år i 1961. Du skal ikke ha snakket lenge med ham, før du forstår at han på mange måter tilhører en svunnen tid. Det faller helt naturlig for ham å spille aristokratens og patrisierens rolle, hans sans for tradisjoner, historiske verdier og ekte, norsk bondekultur er dypt rotfestet.

Med tid, møye og penger har han reist et helt lite bygdemuseum på de gamle tuftene, ved siden av at han eier en av Norges mest verdifulle private samlinger av antikviteter, kostbare klenodier og prydgjenstander hentet fra alle verdens kanter.

Det vakre våningshuset er bygd i trønderstil, men gården består av mange bygninger, som er opp til flere hundre år gamle, noen av dem har han hentet langveisfra. Eiendom­men har med rette vært kalt for et ”Maihaugen” i miniatyr. Foruten hovedbygningen og moderne fjøs med låve er der bl. a. en bårdstue, to stabbur, badstue og en eldgammel åre­stue. Aldri har jeg sett så fantastisk pertentlig opplødde vedstabler som på Sølsnes, og hver eneste skive har han selv sagd, hogd og lødd opp. ”Det er verdens fineste mosjon,” sier han.

Hovedbygningen har fjorten rom. Det er ikke uten en viss stolthet konsulen viser fram de mange sjeldne kostbarheter som han har samlet under sine utallige reiser i nære og fjerne riker, her er bl. a. russiske og spanske ikoner og en praktfull samovar, for ikke å snakke om et mandsjurisk drikkehorn av sølv fra Mingdynastiet, for å nevne noen få av de mange enestående severdigheter. Det er nesten som å komme inn i Aladdins hule. I storstua er tak, vegger og dører dekorert i uvanlige smakfulle farger av en bygdekunstner. I den gamle delen av våningshuset ligger peisestua med hvitskurte vegger og gulv. Rye­ne, pute- og møbeltrekkene er vevet på gården. Der er også innredet en spisestue i middelalderstil, hvor alt treverket er lutet. I et av de mange gjesterommene finner du en romsdalsk himmelseng, bonderokokkomøbler og et gam­melt ferdaskrin på ben. Vevstua i bårdstua er over 200 år gammel, med hvitskurte vegger og tak. Vevstolen er skåret i eik, – den er fremdeles i flittig bruk av konsulens husholderske og bordet har opprinnelig vært et tingbord fra Bolsøy fra 1837, den gangen det kommunale sjølstyret ble innført. Der er også en 500 år gammel sengebu med plass til førti tjenere, den skriver seg fra tippoldefarens tid. Fremdeles står det en seng der, som den har gjort i tre hundre år, og i følge Gisle Midt­tun skal den ha Norges nest eldste utskjæring.

Det eldste huset er årestuen. Den er nå flyt­tet nedenfor gården, et stykke ned på jordet. Tømmeret er 500 år gammelt og kullsvart av sot. Huset har stampet leirgulv, med grue midt på gulvet og ljore i taket. Før den ble flyttet, hadde den brønnen inne, midt på gulvet ved siden av gruen, en brønn som aldri er gått tørr, så selv i gamle dager hadde folk ”innlagt vann og sentraloppvarming”.

Bøker og fotografier av verdensberømte per­soner – med dedikasjoner – har konsulen også en imponerende samling av, bl. a. et verk av Fridtjof Nansen med personlig hilsen. Da våknet min nysgjerrighet, og her er historien om Fridtjof Nansens og Jonas Lieds samvær:

Bakgrunnen var opprettelsen av ”The Sibir Steamship Manufacturing and Trading Company”, som ble stiftet på Grand Hotell i Kristiania i januar 1912. Forretningene lå ikke bare i pelsvarer, men i alle de sibirske råvarer som ikke var utnyttet, og ikke minst i tømmer.

Som administrerende direktør i selskapet, var unge Jonas Lied drivkraften når det gjaldt få åpnet den nye sjøveien gjennom Karahavet til Sibir. Flere vellykte turer var gjennomført, men så hendte det at en kaptein ikke fulgte sine instruksjoner og ga opp. Og nå var det at Nansen kom inn i bildet.

Han fulgte nemlig med den 13. båten som companiet sendte til Sibir. Tallet 13 lot forøvrig til å være knyttet til Nansens skjebne på en eiendommelig måte. Han hadde 13 mann med seg på «Fram», han kom trygt tilbake til Norge på en 13. – han ble gift på en 13. og han døde den 13. mai 1930.

Men la konsulen selv få minnes det som hendte: ”Jeg var på vei fra Krasnojarsk til Christiania, da jeg fikk inspirasjonen til å koble vår vogn til Nansens lykkestjerne,” forteller han. – Ideen vokste i meg. Måten å gjøre Nansen interessert, var å få den russiske re­gjering til å sende ham en offisiell innbydelse til å besøke Sibir over Kara-ruten. Jeg ville ha Nansen til å være ombord på neste skip og gjøre en pionerreise i 1913. Jeg avbrøt reisen og dro til St. Petersburg. Der besøkte jeg direktøren for bygging og utvikling av russiske jernbaner, og transportministeren. De kastet seg over ideen, jeg kan gjerne si de grafset etter den. Nansen var visselig et navn å trolle med, særlig i Russland.

Jeg skyndte meg til Christiania og gikk straks til generalkonsul Lorentzen, et av medlemmene i selskapets direksjon. Jeg hvisket til ham min nye idé – Nansen! Lorentzen var et øyeblikk målløs. Så sa han: ”Riktig! Det ville være en glimrende idé!”

Den eneste fare var at den russiske regjering, som likte bedre å snakke enn å handle, kunne nøle til Nansen hadde lagt andre planer. Eller den kunne utstede innbydelsen i en form som ikke var akseptabelt for forskeren. Nansen måtte behandles som den meget berømte mann han var.

Da jeg besøkte Nansen i hans villa på Lys­aker, kom han nedover trappene to-tre trinn ad gangen, og med et avsluttende hopp ned i hallen, som en gutt, enda han var over femti. Det var en god begynnelse. Nansens obser­vasjoner i Nordishavet ville være av overmåte stor betydning når det kom til planlegging av Kara-rutens framtidige utvikling.

– Ja, fa’n vet, sa Nansen. – Det kunne være en ide!

Blikket var fjernt, som om han alltid så is­flak fra sin dagligstue. Men han stirret på hver detalj i de kartene jeg hadde tatt med. Det var ingen tvil om at de vakte minner. Men han var overmåte forsiktig. Jeg besøkte ham flere ganger og fortsatte kampanjen i St. Petersburg.

I den russiske hovedstaden møtte jeg en for­siktighet som var beslektet med Nansens egen. Regjeringen ønsket på forhånd å være sikker på at Nansen ville motta en slik innbydelse. En delikat oppgave å spille Kirsten Giftekniv for Nansen og den russiske regjering!

Vi hadde sikret oss en moderne lastedamper «Correct» på 1650 tonn. Den ble sendt til Smiths Dock i North Shields for å ut­styres med ishud, som besto i et ytre, seks tommer tykt lag av eiketømmer, tre fot over vannlinjen og seks under, i en lengde av sytti fot fra stevnen. Da ferden var slutt, var det også praktisk talt slutt på ishuden! De to mas­ter ble gjort dobbelt så høye som de var og ble utstyrt med radioantenne, og formasten fikk tønne. I Tromsø fikk båten senere instal­lert en radiosender.

Kapteinen avsto sin lugar til fordel for Nan­sen, selv bodde han i bestikken. «Correct» seilte i forveien til Tromsø, der vi skulle kom­me om bord.

Den 2. august 1913 kom selskapets direk­tør til Christiania Østbanestasjon for å se oss av sted og ønske Nansen god reise. Nansen skrev i sin bok «Gjennom Sibirien»: ”Whist  erklærte at de stolte på min lykkestjerne og hans assuranseselskap hadde derfor forsikret skipet. I dette øyeblikk lød fløyten…. Og med et rykk begynte toget å gå.”

– Men det gikk uten meg, fortetter Jonas Lied. – Russeren Vostrotin, som skulle være med på ferden, hadde med sann slavisk like­gyldighet latt alt sin bagasje stå tilbake på Grand Hotell i den tro at den ville bli hen­tet. Den var ikke kommet, og etter min me­ning kunne han umulig reise uten den. Sta­sjonsmesteren avslo å holde toget tilbake, og det var ikke noe annet tog på 24 timer. Ut­settelse med «Correct»s avreise fra Tromsø ville koste tusen kroner i liggedagspenger. Jeg spurte hva et ekstratog ville komme på. ”630 kroner,” var svaret. Det ble altså 350 kroner å spare pluss en dags tid. Jeg bestilte ekstra­tog for Vostrotins bagasje og meg selv. Fire timer senere innhentet jeg Nansen og de andre på Hamar. Nansen var imponert. ”Det er må­ten å overkomme vanskeligheter på,” sa han.

Vi fortsatte så jernbanereisen sammen til Trondhjem, som på den tid var endepunktet. Så gikk vi over på hurtigruten og stevnet nord­over til Tromsø.

Så tettet «Correct» anker. Det sibiriske com­pani var i sitt ess. For hadde vi ikke Norges og Nordishavets helt ombord!

Nansen var flittig på reisen, forteller konsul Lied. – Han var rede til å gi oss råd når han kunne. Men det mest karakteristiske trekk ved ham var at han uavtalelig lærte. Han var en mann som tappet alles hjerner, snudde bokkunnskap inn ut og som på samme tid bruk­te sin skarpe forstand og iakttakelsesevne til å sette alle kjensgjerninger, bygget på erfa­ringer, i forbindelse med hverandre.

Han fant ut at russeren Vostrotin var en gruve av kunnskap om Sibir, og de synes snart å være uatskillelige, som om et livsvarig vennskap var innledet. Av og til tok han seg en tur opp i tønna og speidet utover Barents­havet, 52-åringen var ikke mye svimmel.

Det var sterk, østlig vind og motsjø. Himme­len var lav og truende, vi hadde en del tåke og havet lå mørkt. Fiskeørner og havhester skrek mot «Correct», som om de var sinte for at vi våget oss inn på deres fangstfelter. Vi så ikke flytende is på flere dager, ja vi pas­serte Karastredet mellom Novaja Zemlja og Vaigatsjøya uten å møte is. Det var såpass tett tåke at vi gikk gjennom stredet uten å se land. Tåken tvang oss til å vende tilbake og vente noen timer. Så gikk vi gjennom på ny, og da tåken lettet, så vi Karahavet. Det var den 10. august 1913. Det var fremdeles midnattssol, og siktbarheten var god hele natten. Øyesyn og erfaring er viktigere enn karter, og vår berømte islos, Hans Johannesen, holdt seg i tønna fra nå. Selv om vi fulgte samme kursen som i sin tid «Fram», kom Fridtjof Nan­sen til og med i annen rekke, når det gjaldt å legge kursen fra time til time, fra mi­nutt til minutt. For Hans Johannesen var sik­ker, i sin sak! Han hadde tilbragt mestepar­ten av sitt liv i kamp med isen – han var en slik type som ville ha vært berømt, om han hadde higet etter det. I 1876 var han med på Nordenskiölds ekspedisjon som oppdaget Nordostpassasjen. Johannesen på «Lena» seilte den opp til Jakutsk. Vi hadde om bord på «Correct» verdens største islos den gan­gen.

Den 70 år gamle Hans Johannesen kunne med sine øyne under de buskete brynene se hva uvante øyne overhodet ikke oppdaget.

Den grønne, gamle, flintharde fastisen, som ikke smelter merkbart i løpet av året, er svært forskjellig fra den grå etter hvite elveisen – sesongisen – og den har en langt større evne til å slange inn baugen, selv på staute skip. Vi så mye av denne steinharde isen den 11. august. Maskinen arbeidet langsomt, dødsens langsomt og akterover. Vi kunne gli langs et stort isflak med skurrende lyd og stoppe som ved en plattform. Da hendte det at noen av oss hoppet ned på isen og tok en spasertur. Isblinken viste til å begynne med gunstigere vilkår mot sør. Vi treng­te langt ned i den lange, smale Karabukta og nærmet oss Jamalkysten. Da isflakene, som er flytende isfjell med toppen ned, ofte har en undervannsdybde av 50 til 100 fot, kan de ikke flyte inn på det grunnere vann ved kysten. Derfor kan en nesten alltid regne med en landråk mellom isen og kysten. Da vi nådde Jamalkysten, fant vi en råk og kunne ture oss framover i nordøstlig retning, tilbake til det åpne Karahavet – vi gikk langs den grenseløse ismarken mot vest, som vi ikke hadde klart å for­sere. Vinden var fortsatt østlig. Hadde den kommet fra ismarken, ville vi ikke ha våget passasjen på dette punktet. For drivende pakk­is kan løfte et skip opp på land som om det var en hønsefjær.

Den øde Jamalkysten er over 600 kilometer lang fra sør til nord, uten jernbaner eller veier, der fan­tes ikke en gang en sti. Dette er det første sibiriske land når en rei­ser østover. Den iskalde vinden lar ikke en gang det laveste kratt heve seg over tundraens mose. Det er en god del snø og is året rundt, et sted hvor sel og hvalross ikke venter å bli forstyrret. Likevel var der i det herrens år 1913 dukket opp noe nytt, et uttrykk for det siste framskritt i praktisk vitenskap: masten ved en radiostasjon.

Den russiske regjering hadde latt sette opp radiostasjoner ved Jugor- og Karastredene og holdt på å byg­ge enda en på Dicksonøya. Dette var de første svar på min påstand om at problemet seilas på Kara­havet stort sett ville bli løst ved bruk av radio og fly. Flyene holdt på å komme. Før jeg forlot Russ­land, hadde jeg skaffet meg tillatelse fra storfyrst Mikhailovitsj til forhåndsbruk av stasjonene, selv om de framdeles ikke var offisielt åpnet. Vi klarte bare å få et meget svakt svar på utreisen, men på til­baketuren måneden etterpå fikk «Correct» klare meldinger gjen­nom.

Radiostasjonen på Mare Sale på Jamalkysten måtte være et av de ensomste steder i verden, selv om den russiske betjening nå kan gjøres delaktig i moroen i Europa og Amerika og isbjørnene i dag kan oppleve å høre ordene: ”This is London calling in the Overseas Service.”

Nord for Mare Sale ble vi vár en flokk hvalross på iskanten. Nansen og jeg dro etter dem og fikk litt sport. Jeg var i fangstbåten med riflen min og en taukveil. Nansen krøp langsomt og forsik­tig opp mot en av hvalrossene. Da han kom nær nok, reiste han seg og stående på tærne, sende han har­punen med all kraft inn i dyret – en imponerende prestasjon. Det primitive våpnet fikk feste, hvalrossen rullet over og i sjøen og tauet i min båt ga kjøp, det var festet til harpunen. Da hvalrossen var kommet et stykke langs iskan­ten, veltet det sårede dyret seg opp på flaket igjen. Det var mitt øye­blikk som nå kom. Jeg skjøt. Så ble hvalrossen gjort fast til båten og trukket gjennom råken til «Correct» og halt ombord.

En annen jaktekspedisjon noen dager senere endte nesten tragisk. Nansen reddet mitt liv. Da vi var kommet bortimot Kvitøya, fremdeles utenfor Jamal, stoppet isen oss en kveld og vi kastet anker. Det var storis foran oss, hele fjell. Jeg tok med meg en finsk sjømann i en jolle og dro på jakt. Vi kom til et stort isflak og begynte å under­søke der. Flaket var milevidt i om­fang, og vi trodde naturligvis det ville forbli i den stilling det inn­tok da vi entret det. Til å begynne med kunne vi se «Correct», men så kom tåken for alvor.

Vi hadde hatt jollen vår opp på isen og kunne alltid ro tilbake til «Correct». Snart var vi omgitt av tett tåke, ideelt vær for selfangst. Etter noen timer vendte vi tilbake til jollen, skjøv den på sjøen og ropte gjennom tåken. Den hadde jo vært innen hørevidde! Vi fikk ikke svar. Jeg skjøt av geværet. Ikke noe svar. Isflaket kunne ikke ha skiftet posisjon, hvis vi da ikke var inne i en undervannstrøm.

Jeg kastet ut et loddsnøre for å undersøke. Da det hadde sunket noen favner, løp det hurtig fra meg, som om det ble tatt av tidevannet. Det var det.

Hele det gigantiske isflaket had­de faktisk drevet hele tiden mens vi hadde vært oppe på det. Nå frøs blodet i mine årer. Finnen sa på sin enkle måte: ”Dåkan vi hälsa hem”.  Vi begynte å ro som gale. Men vi hadde ikke noe kompass. Vi hadde ikke den fjerneste anelse om vi rodde mot eller fra «Cor­rect».

Vi kom inn i pakkisen og måtte snu. Vi hadde bare ett par årer, og jeg kom til å brekke den ene. Jeg vølte den så godt jeg kunne med støvlelisser. Nå begynte vi å fryse, for vi var lettkledde. Vi ble sultne, men hadde ikke matbiten. Tåken lukket seg om oss.

Ombord på «Correct» hadde imidlertid folkene begynt å bli eng­stelige. Natten gikk uten at vi kom tilbake. Ingen der ombord tenkte på strøm og drivende is.

Men Nansen likte ikke tåken. Han satte instinktivt vårt fravær i forbindelse med den. Han syntes at «Correct» burde tute. Men da den lå til ankers, var dampen slått av, og det var ikke nok trykk på fløyten. Det skulle ligge en tåkelur stuet i lasten et sted. Nansen gikk selv ned i rommet, pakket den ut og tok den med seg opp. Det var han som blåste i tåkeluren og red­det våre liv.

Fullstendig utkjørt og nedtrykte av svart fortvilelse, padlet vi i vår triste jolle i de tidlige morgenti­mene under en fullkommen, ja nes­ten overnaturlig dødsstillhet. Tå­ken tok form som en uendelig mørk skygge, lå over oss som jord skuf­let ned i en grav. Det var som om vi hadde stevnemøte med døden. Jeg tør ikke påstå at jeg så denne kjensgjerning videre tappert i øy­nene. Livet hadde vært så altfor tiltrekkende. Mens jeg satt der i tåken med ansiktet mot finnen, tenkte jeg på hvor interessant livet hadde vært helt til det øyeblikket da loddsnoren svingte ut og jeg visste at vi var blitt Nordishavets fanger.

Men plutselig var det noe i still­heten, noe som ba meg klynge meg til håpet, og jeg hvisket hest til finnen: ”Hørte De ikke noe?”

”Nei,” svarte han biskt, og jeg trodde at jeg hadde tatt feil. Men så var det der på ny, et lavt stønn, langt borte fra. Finnen spisset ene øret, akkurat som et dyr. ”Jo jo,” mumlet han.

Vi var ikke lenger trette eller ut­mattet. Vi rodde i retning av brekingen fra Nansens tåketur gjen­nom det tåketeppet inn i skyggen av skipet. Spøkelsesaktig og uvirkelig, kunne det skimtes som et fantom. Så kom vi inn til leideren. Vi gikk om bord på den mest ut­søkt likegyldige måte for å stå an­sikt til ansikt med et storøyd mann­skap og kapteinen.

Hvorfor gjør dere stilt djevelsk spetakkel med tåkeluren? spur­te jeg. De var temmelig skuffet over oss, for jeg hadde på forhånd sagt til finnen ”Si ingenting om hvilken knipe vi var i!” Vi tørnet inn og fikk en meget påkrevd søvn. Neste dag spilte vi vår rolle slik at ingen av de andre ombord ante noe om opplevelsen. Men om kvelden, da jeg var nede i Nansens kahytt, og vi to var alene, sa jeg til ham: ”Jeg kan fortelle Dem at det var noen som var svært glade over å høre tåketuren i natt!”

”Å …. ” sa han, la ned boken og stirret på meg med ny interesse. ”Fortell!”

Så berettet jeg.

”Av de mennesker som fra tid til annen er forsvunnet i Nordis­havet, er de fleste forsvunnet på den måten,” sa han.

Mens vi hadde denne samtalen, passerte «Correct» det nordligste punktet på Jamal og rundet Kvit­øya. Neste dag var vi i ferskvann, vi krysset Obs’ utgående strøm, en flodmunning som er 80 kilometer bred. Vi slepte oss fram. Vi satte kursen for Jenesei tvers over bredt, nesten isfritt farvann og nådde Dicksonøya den 24. august, om­trent tre uker etter at vi hadde for­tatt Norge.

Vi kom til Nosonovsky, dit kom­paniets elvekonvoi fra Jeneseisk var kommet samme dag med va­rer. Godt beregnet, får en si! En stor dag var det, geværsalver ble avfyrt, flagg og vimpler ble heist i Nosonovsky, og temmelig mange mennesker ble lystige under feirin­gen av årets begivenhet, den store Nansens besøk, og feiringen av Vos­trotin, stortingsmann for tundraen og taigaen!