Hopen — radio

av Svein Holst Andreassen
(Arbeiderbladet 8/1 1972)

Hopen ligger som en lang tynn strek i uveisomt farvann sørøst for Spitsbergen. Øya minner mest om en lav fjellkam som i tre mils lengde, velter seg opp av Ishavet og gir fast grunn og livsrom for litt polarrev, sjøfugl, noen småplanter og tre mann fra Værvarslinga for Nord-Norge. På vinterstid er øya helt inniset uten annen kontakt med omverdenen enn en gammel radiotelefon og en morsenøkkel.

Det er også på vinterstid at isbjørnen kommer på besøk til Øya under dens vandring fra Kong Karls Land og sørover langs isen. På nordtrekket kommer den også innom. – Det kan være så mye isbjørn her at sporene utgjør rene turtrekket langs øya, forteller bestyrer Tor Olav Bjørnsen ved Hopen Radio til oss under vårt besøk på øya før isen la seg som en ugjennomtrengelig barriere i Polhavet.

– Normalt holder de seg temmelig nær land når de passerer bortsett fra akkurat her ved stasjonen hvor de gjør en stor bue. Det er bikkjene som holder dem unna. Før kvotereguleringen av bjørnen skjøt de fire som normalt overvintrer på stasjonen, mellom 70 og 100 isbjørner pr. sesong. Det gikk da på selspekk som åte og selvskudd. I dag er kvoten tre isbjørner pr. mann.

 – Er kvotereguleringen årsaken til at det nå er vanskelig å få fire mann til å overvintre?

– Det er et faktum at det var vanskelig å få folk hit for sesongen 1971/72 som er andre sesongen med kvoteregulert isbjørnfangst. På den annen side kan selvsagt ikke værvarslinga basere sin virksomhet på isbjørnjakt, hevder Bjørnsen.

Besetningen ved Hopen Radio klaget til landbruksdepartementet i oktober måned over den fellingskvoten som de fikk tildelt for 1971/72. De fikk anledning til å felle tre dyr mot tidligere fire. På et forholdsvis tidlig tidspunkt fikk besetningen beskjed fra Værvarslinga for Nord-Norge at de kunne regne med fire dyr også denne sesongen og de utrustet seg deretter. Det kom derfor som en stor skuffelse at kvoten ble satt ned.

 Fina boret på sørspissen

Hopen Radio ligger med sørenden av øya og består av et hvitmalt hus og noen mindre uthus ved fjæra. Rett i sør ligger øyas høyeste fjell, Iversenfjellet, som er 370 meter høyt og som stuper ned mot den lave sørspissen hvor Fina tidligere på høsten borte et forsøkshull for å undersøke den geologiske lagdelingen av sedimentene på øya. Mens boringen skjedde, var det uvanlig folksomt på denne isolerte norske utposten i Arktis. Om lag 30 mennesker holdt til i Fina-basen. Av dem var det bare fire– fem nordmenn. Da oljefolka var ferdige med sitt oppdrag, pakket sammen og dro sin vei, falt livet tilbake til sitt gamle gjenge. Før isen kom sigende i september/oktober var det ikke uvanlig med annet besøk også, enten det nå var folk fra Norsk Polarinstitutt eller en båt med sovjetiske vitenskapsmenn på vei til Spitsbergen og som benyttet anledningen til å hilse på den norske besetningen på Hopen. Men så siger kulda, mørket og isen på. Besøkene tar slutt, og de tre overvintrerne blir helt overlatt til seg selv inntil første båt kommer i juni måned.

Griseslakt og fly slipp

Ved juletid skjer det to viktige begivenheter på Hopen. For det første slaktes to griser som hele høsten har fått god mat og påpasselig stell. Det er ikke med lett hjerte at grisene avlives, men det hører med og har blitt en del av Hopen-tradisjonen. Dernest kommer juleflyet. Hvis været er brukbart, kretser flyet over stasjonen, og piloten kaster ut kasser med julegaver og brev fra familie og kjente.

– Kassene blir kastet uten fallskjerm, forteller Bjørnsen.

– Det er med andre ord ikke mulig å få glasstøy i julepresang da?

– Å jo da. Vi har til og med fått radioer og annet skjørt utstyr tilsendt på denne måten. Dessuten får vi som regel fersk fisk. Kassene er meget godt emballert slik at det aldri oppstår noen skade.

– Får dere inn radioprogrammene fra Norge her?

– Riksprogrammet kommer bra inn. Det hender også at vi får inn lokalstasjoner i New York-området på grunn av de spesielle forholdene i arktiske strøk.

– Hva driver dere på med i fritida?

– Det blir vel en del fisking før isen fryser til?

– Nei, det har vi ikke hatt tid til. Vi har bygd hytte i Hermansenskaret og det har tatt mye av fritida. På vinterstid er det hyggelig å spenne for bikkjene – vi har ni stykker – og dra nordover til hytta.

– Er det fryktelig kaldt her om vinteren?

– Stort sett er det veldig værhardt på Hopen. Det er vanligvis nordøstlig vind, og det kan være bitende kaldt. I forrige sesong hadde en minus 35,5 grader i en uke, men vanligvis ligger vintertemperaturen på mellom minus 25 og 30 grader, forteller Bjørnsen som i vinter opplever sin andre overvintring på Hopen. Den første tok han i 1969/70. Man kan nemlig ikke ta to år i samme slengen, men er tvunget til å ta ett års opphold et annet sted før man igjen kan søke seg til denne ishavsøya.

Første overvintring i sesongen 1908/09

Den første overvintring man kjenner til på Hopen, fant sted i 1908/09. Det var seks fangstmenn som tok med seg 38 polarrever og 84 isbjørner tilbake til fastlandet. Neste overvintring kom i 1928/29 og den siste før krigen fant sted i 1934/35.

Under krigen anla tyskerne en værvarslingsstasjon på øya og de hadde noen få mann der fram til 1945 da stasjonen ble overtatt av den norske marine. To år senere overtok Værvarslinga for Nord-Norge som i praksis har drevet øya siden.

På en kort formiddagsstund tok vi oss over til vestsida. Som ellers finnes det heller ikke På denne siden naturlige havner, bare lange og farlige grunner som er delvis markert ved et og annet lite isfjell som går på grunn og blir stående.

Krigens dønninger på polarøya

Etter krigen ble det funnet en russisk livbåt i dette området. Benrestene av besetningen lå ved siden av båten og delvis spredt i terrenget. Antakelig er det isbjørn som har herjet med kroppene. Hvordan de døde er uklart, men enten det var utmattelse, isbjørn eller tyskere, fortalte de tause restene om et menneskelig drama som hadde utspilt seg her oppe i polarødet og ga også et lite bevis på hvordan dønningene fra den store krigen slo inn over denne isolerte utposten.

På vestsida av Hopen har folk fra Polarinstituttet bygd en plankehytte som bare brukes på sommerstid. Her ser vi ingeniør Arne Inge Mathisen og Magnar Tveito, begge fra Oslo, som bodde i hytta noen uker. De betjente en liten radiosender som sendte ut signaler som Polarinstituttets forskningsfartøy navigerte etter.

I dag finner en bare rekved fra de sibirske kyster og et og annet isbjørnskjelett på disse kanter. Dessuten har folk fra polarinstituttet spikret sammen en plankehytte som kan brukes på sommerstid. Om vinteren er den tom. Da har til og med de enorme mengder med sjøfugl forlatt Hopen og har overlatt øya til polarmørket, til isbjørn og til tre mann fra Værvarslinga for Nord-Norge.