Bergens Tidende 17/6 1941
Fiskerikonsulent Iversen skriver om resultatet av sine undersøkelser i denne øde fjellheim i Nordishavet.
Hopen heter en ishavsøy i Svalbard-området. Smal og langstrakt, naken og ødslig ligger den i et farvann som er sjelden beferdet og fullt av sterk strøm og tåke.
Trolig er øya første gang opdaget da engelskmenn og nederlendere i slutten av 1500-tallet og begynnelsen av 1600-tallet gjorde store anstrengelser for å finne en sjøvei til Kina og Ostindia nordenfor Europa og Asia. Under disse tokter, som i hvert fall førte til klarere begrep er om polarfarvannene nord for Norge og Russland, har sikkert en og annen ekspedisjon observert Hopen, men beskrivelsene er så ufullstendige at øya like fullt måtte sies å være blandt de ukjente. Den som synes å være mest sikker i sin påstand blandt de eldste farere er nederlenderen Jan Cornelius Rijp, som helt i slutten av 1500-tallet traff på en ensom øy han kalte «Visch Eylandt». Med «Visch» kan han ha ment fisk eller kval.
Under den norske fiskeriadministrasjons undersøkelser i de nordlige polare farvann har fiskerikonsulent Thor Iversen ved flere høve vært i land på Hopen, og beskrivelsene av disse turer foreligger nu trykt som et ledd i Fiskeridirektoratets skrifter.
Iversen skriver først om det vesle en før visste om Hopen. Derefter omtaler han tre besøk han gjorde på øya i 1924 og senere to besøk, i 1929 og i 1930. Under opholdene brukte han fotoapparatet flittig, og ellers blev det samlet inn botanisk og geologisk materiale. Tilfanget han slik har fått gjør han rede for så passe utførlig, at ishavsøya Hopen i all sin ensomhet og beskjedenhet blir en kjent størrelse innen Svalbard-området. Så langt det var mulig med enkle midler og uten spesiell fagkunnskap i landmåling, samlet Iversen også materiale for å bedømme øyas beliggenhet og utseende. Efter en kartskisse viser Hopen sig å være 37 km. lang og 0.9 -1.8 km. bred. Fjelltoppenes høide varierer mellem 200 og 365 m. o. h. Fjellsidene både mot vest og øst er meget bratte og ubestigelige, mens de helninger som fører ned til forskjellige senkninger mellem fjellene, er svakt skrånende. Fjellsidene mot havet styrter ofte rett ned i sjøen uten flatere strand, men flere steder er det dannet flate strandpartier selv under fjellene. Planteveksten er sparsom både med hensyn til utbredelse og artenes tall. Zoolog Einar Koefoed forestod innsamlingen av det botaniske materialet, efter hans foreløbige bestemmelse finnes det 15 arter blomsterplanter foruten forskjellige mosarter, sopp og lav. Av pattedyr så ekspedisjonen bare kvitrev og blårev men om vinteren og til de tider drivisen støter mot øya, blir den besøkt av isbjørn.
Det er isbjørn og rev som har fristet norske fangstmenn til overvintringer på Hopen. Ja, for så ganske øde er ikke øya at ikke norske fangstmenn har vært der og rasket i hop fangsthytter av all rekveden som finnes omkring øya, i alt har en funnet 4 slike hytter der oppe. I en av dem har en nederlandsk sportsmann A. W. van Hogendorp skrevet: ”Jeg er i norsk hus in northern house uten proviant.” Han blev nemlig sommeren 1928 ved en merkelig feiltagelse satt i land og efterlatt alene på Hopen i stedet for på Sørkapp (Spitsbergen). Han måtte opholde sig på øya nesten uten proviant og uten skytevåpen i omtrent en måned før han tilfeldigvis blev funnet av fangstskuten «Skjoldmø».
På en varde leste zoolog Koefoed «Duc d’Orleans» og antagelig årstallet 1909. Men nogen meddelelse om at hertugen av Orleans på en av hans jaktturer besøkte Hopen, har forfatteren ikke kunnet finne.
De fire fangsthytter ligger alle på østsiden av øya, det er også letteste side å komme i land på. Oplysninger som gamle beretninger gir, viser bl. a. at Hopen må ha vært besøkt i den store hvalfangsttid. Men noget almindelig tilholdssted har øya sikkert ikke vært i den tid, like så lite som den har vært det i den senere selfangsttid. Det har bare vært leilighetsvis at skutene ankret op på lesiden av øya, dybdene tillater nemlig ikke ankring, kystene er strake og øya mangler beskyttet havn.
Iversen slutter beskrivelsen med å nevne at det i fremtiden kanskje kan bli behov for en værvarslingsstasjon på Hopen – noget i likhet med Bjørnøya og Jan Mayen. Hvis det ikke skulde finnes meget verdifulle mineraler kan vel Hopen neppe utnyttes til annet enn vinterfangst eller værvarslingsstasjon. Revebestanden vil kanskje ikke kunne tåle beskatning hvert år, muligens bare hvert annet eller hvert tredje år. Det er mulig at utveksling leilighetsvis finner sted ved innvandring over isen fra Edgeøya, og omvendt. For isbjørnen stiller det sig anderledes da den ikke er fast knyttet til øya året rundt; den besøker øya i lag med drivisen. Det er bare nogen enkelte – især kanskje uerfarne ungbjørn – som lar isen drive fra sig og ikke jumper på i tide. De blir gående og vegetere på øya ofte lang tid om sommeren inntil drivisen atter kommer.