Hopen

Vi menn nr. 37 1960

Skodda lå rundt oss som en klam trussel.

Da ankerkjettingen rauset ut og rustflakene gøyv opp av klysset, kunne vi ikke se noe til landet der inne. Men skipperen hadde sett det tegne seg på radarskjermen, kupert og vanskelig, og våget ikke å gå nærmere. For rundt Hopen strekker grunnene seg hundrevis av meter ut i havet, lumske og farlige. Selv i stille vær bryter det hvitt rundt klipper og skjær som stikker opp av sjøen.

Ankeret huket seg i bunnen og strømmen teitet kjettingen så den ikke skraklet lenger. Maskintelegrafen klemtet, hestekreftene roet seg – og stillheten kom smygende sammen med skodda. Og den føltes dobbelt taus; de to døgnene «Kvitøy» hadde brukt opp fra Tromsø hadde fått stempelslagene til å gå oss i blodet, nå var det mest som om våre egne hjerteslag tiet.

Til babord, et par steinkast ute i den grå grauten, skinte det bleikt fra en isknult som sakte duvet forbi. Bare av og til, når et vindpust fikk tåken til å slå en liten revne, kunne vi se den helt tydelig. Og synet var som et gufs av kulde. Et par takker hevet seg fra knulten, og mellom disse satt en måseflokk. Hver gang en dønning eset seg til og saltvannet skummet oppetter isen, hoppet måsene i været og flakset et par ganger for å unngå spruten. Og hele tiden skrek de, sårt og lengtende.

Langsomt bleiknet knulten og ble borte i skodda, og måseskrikene lød svakere og svakere.

Men først da de helt døde bort, kunne vi få noen mening i de lydene som hørtes fra motsatt kant: – Boff, boff, boff . . . ! All ilterhet i bjeffene ble hengende igjen i alt det ulne, men likevel fikk de telegrafist Alv Alvær til å smile der vi sto forut og lyttet: – Det er Hopen som ønsker oss velkommen, sa han.

Da vi fikk låret lettbåten og fylt den med proviant og utstyr, og skipperen hadde sett på radarskjermen og pekt ut i hvilken retning vi skulle styre, jumpet vi ombord i den og satte fra. Et par minutter senere var «Kvitøy»s konturer visket ut bak oss, og det var bare skodde å se. Men snart kunne vi som sto i baugen høre hundeboffene gjennom bråket fra motoren; de kom rett forfra og fortalte oss at vi var på rett vei.

Så plutselig gled skodda til side som et sceneteppe – og der lå landet, bare et par hundre meter unna.

Men det var bare en liten bit av den treogtredve kilometer lange øya vi så; et lite parti der en håndfull bygninger lå på et platå et steinkast fra strandkanten. Et norsk splittflagg slo hardt i vinden, og høyt over det hevet et par antennemaster seg mot himmelen, i spinkel silhuett mot de snødekte fjelltoppene bakom.

Skodda seg atter til, og det var bare såvidt vi kunne skimte husene.

Bruset fra brenningen var blitt til larm nå; og lange, seige havdønninger som ble splintret til skum mot millioner av rullestein, bar oss de siste meterne inn mot stranden. Så hogg båten plutselig kjølen mot bunnen, la seg halvveis over og fikk inn litt vann, før neste dønning tok tak og løftet den de tre-fire meterne som var igjen. Vi slengte fanglina over til et par karer som var kommet ned for å ta imot oss. Så jumpet vi overbord og vasset resten og hjalp de to med å hale båten halvveis opp i fjæra.

En langragget bikkje diltet rundt og snuste forundret på beina våre; så nærgående var den at vi et par ganger snublet og gikk over ende. Et helt år var gått siden hunden sist dro teft av fremmedfolk, og den vesle hjernen kunne visst ikke riktig fatte dette at det levde andre tobeinte skapninger i verden enn de fire karene som betjener den meteorologiske stasjonen på Hopen.

Bak husene og på den andre siden av en liten bekk, der grumset brevann sildret og hadde gravd en renne mellom morkne isbjørnskjelett og rustne hermetikkbokser, sto de fire andre bikkjene og slet i lenkene sine og gneldret argsinte mot oss.

– Det er best å ha dem bundet, forklarte bestyrer Hans Jølsen etter å ha trykket oss i neven og ønsket velkommen til øya.

– Beista er ikke vant til fremmedfolk, og i hvert fall den ene av dem er litt lumsk og uberegnelig av seg og kan gjerne finne på å bruke tennene.

Da vi ruslet opp skråningen mot hovedbygningen, kom jeg til å nevne alle de isbjørnskjelettene som lå slengt omkring.

– Det kan kanskje virke litt makabert, innrømmet Jølsen, – men en blir jo ikke noe særlig fintfølende av seg av å overvintre her oppe i ishavet. Vi hadde rekordfangst på Hopen i vinter. Hele seksti isbjørner fikk vi has på, halvparten i selvskudd og halvparten for rifle. Og da skinnene vanligvis betales med et halvt tusen kroner pr. stykk, ble jo dette en pen ekstrafortjeneste for oss. Mange av bjørnene tok vi like i nærheten av stasjonen. Vi flådde dem på stedet og lot skrottene ligge igjen. Så har reven og stormåsen pillet dem reine for kjøtt, og dermed ble det bare skjelettene tilbake.

Men la oss nå komme i hus og få en kaffekopp, fortsatte Jølsen, – stuerten har dekket bordet og bakt et par kaker i anledning dagen.

Nede fra båten lød noen iltre hvin. Det var kassen med de to grisungene som ble løftet i land og båret opp til deres fremtidige hjem. Den ene av dem skal ofres i midten av desember for å skaffe karene fersk ribbe til julebordet, den andre skal leve til ut på vårparten en gang.

Men hverken Billy eller Tøffe Tom – ombord i «Kvitøy» ble nemlig grisungene døpt og oppkalt etter to populære tegneseriehelter – ante noe om sin sørgelige, fremtidige skjebne. For straks de ble sluppet ut i bingen grylte de av fryd og oppførte reneste krigsdansen, elleville over endelig å være kvitt den trange kassen.

Det nye stasjonsbygget på Hopen har ikke noe til felles med de primitive hyttene våre fangstfolk pleide å overvintre i. Disse var både små og lave som oftest reist av drivtømmer funnet på stranden, og gjerne innredet med en sotet komfyr i det ene hjørnet og et par trange køyer i motsatte. Og her satt karene og smurte børser i det flakkende skinnet fra en oljelampe, mens snøstormene røsket i veggen og trusselen om skjørbuk og annen styggedom hang som en ond drøm over deres skjeggete og skitne hoder.

Nei, de fire karene på Hopen bor i dag både romslig og godt. Like bra som hjemme i Norge, om ikke enda bedre. Det toetasjes huset rommer foruten radiostasjon også en stor stue og et stort kjøkken, pluss egen hybel til hver av karene. Og stuerten har et velfylt proviantrom nesten vegg i vegg med kjøkkenet.

Alle slags matvarer finnes der inne, alt fra spisesjokolade og hermetiske reker til mandler og vaniljesaus. Stuert Einar Strand var ikke snauere enn at han disket opp med fire-fem forskjellige kakesorter, pluss et fat nystekte vafler. Til og med marsipankake hadde han laget. Og så satt vi der rundt bordet og lot maten smake, mens dempet salongmusikk fløt ut av radioen og praten gikk. De som skulle avløses ville vite om nytt hjemmefra, vi hadde lyst til å høre åssen vinteren hadde vært.

Og så ble det snakket om at vi hadde vært heldige med isen. Ofte pleier drivisen å lukke seg om Hopen nesten hele sommeren igjennom, og da er det nesten umulig for avløsningsskuta å komme inntil.

Jo, jeg hadde både hørt og lest om hvor umulig isforholdene kan være her ved Hopen, og om hvilke tragedier de kan medføre.

I sin bok «Ishavsøya Hopen» skriver for eksempel fiskerikonsulent Thor Iversen:

«… de store mengder beinrester av hvalross som finnes på Koefod-odden kan være levninger fra nedslaktning i hvalfangsttiden. (I beretninger om denne omtales nemlig hvalross på Hopen.) Men ved en nærmere undersøkelse av disse levninger er jeg mest tilbøyelig til å tro at det her en eller flere ganger i tidens løp har inntruffet en katastrofe. Beinrestene finnes til dels oppe i dagen, men en stor del er overgrodd av vegetasjon. Av hodeskallene kan det sees at de tilhører dyr i alle aldre, helt ned til nyfødte, og i mange skaller finnes støttennene på plass. I det hele tatt fikk jeg inntrykk av at disse beinrester ikke hadde preg av å være levninger fra fangst. Hvis en går ut fra at det har inntruffet en naturkatastrofe, kan denne ha følgende forklaring:

Koefododden stikker ut i øst nær øyas sørspiss i en lav, gresskledd odde med flat strand. Odden avgrenses overalt ellers av bratte fjellskråninger. En stor flokk hvalross har oppholdt seg på odden under en sterk og langvarig pålandsstorm. Denne har skrudd drivis opp på stranden i en så høy mur at det har vært umulig for dyrene å komme over ismuren og ut i sjøen. Flokken har vært innestengt i så lang tid at alle dyrene har lidd sultedøden.»

Men det er nok ikke bare dyr tragedien er gått ut over. For ikke så lenge siden ble det funnet noen skjelettrester på stranden; de lå sammen med en damesko og en del tøyfiller og talte sitt tydelige språk. Men hvem som her møtte sin skjebne er det ingen som vet, man bare tror at likene ble skyllet i land fra et russisk fartøy som forliste.

Det var på Hopen at fangstveteranen Henry Rudi – som har vært med på å sende 713 isbjørn til de evige jaktmarker – hadde sin første overvintring, fra 1908 til 1909. Han var bare nitten år den gangen.

Aldri før hadde folk overvintret på Hopen. Hytta som disse karene reiste og bodde i står der fremdeles; i Husdalen, like ved siden av den meteorologiske stasjonen, som ble opprettet i 1945. Men nå bor det ikke folk i den lenger, nå bruker telegrafistene å lagre isbjørnskrotter i hytta, til bikkjemat. Camp Rudi er den døpt.

I sin selvbiografi «Isbjørnkongen» forteller Henry Rudi også om alle skjelettrestene på Hopen:

«En dag ble jeg oppmerksom på noe kvitt som stakk ut av en grusbakke. Først så det ut som en istapp, men da jeg så nærmere etter, oppdaget jeg at det var ei kvalrosstann. Kvalrosstann? Her midt inni jordbakken? Jeg grov litt omkring, og her låg det fleire tenner, store prektige tenner, uskadde og fine.

Nå grubliserte jeg på dette i mange dager, og vi snakket om det og løste ikke gåten. Her måtte det ha vært ei kvalrossfjære en gang for lange, lange tiden sida. Den gang Hopen låg lågare enn den gjør i dag. Grus har lagt seg over den gamle fjæra, og landet har vokst.

Vi grov fleire steder, og fleire tenner fant vi. Ja, langt opp i bakken til og med – det kunne vel være femti meter over sjølinja – låg det tenner i massevis.

Og etter kulingen, da det var fjære, stakk det tenner opp fra sanden utetter så langt det var tørt. Oppover langs landet kunne vi og gå på tannplukking. Da hadde sjøen gravd fram av sanden en gamme; kvalrosskirkegård igjen, men den måtte være yngre enn den oppe i bakkehellinga.

Vi fant naturligvis ikke bare tenner, men mest det. Kranier var der også, kranier med tennene på. Jeg snakker ikke her om alle de tannlause kraniene, de låg strødd over alle sletter, men det var minne fra gammel tid da folk var i land og stakk og drepte. Det var inga gåte…»

II
Øya i isbjørntråkket

Polarmørket lå som et knugende teppe over Barentshavet og skjulte alt liv på de ende løse is øder. Vinternatten hadde alt var i flere måneder; det var som om frosten tvang sola tilbake hver gang den forsøkte å rulle sitt glødende hjul over horisonten.

Som en kvit ørken strakte de frosne havet seg. Bare her og de bulet det opp gjennom isen noen snøkledde fjell; det var øyer, tilfeldig spredd utover, som om murer skjeen glapp og byggemateriale drysset i sjøen den gang Vårherre skapte verden.

En av disse øyene, langsmal som et børseløp og ikke større enn at den bare syns som en strek på kartet, ligger på 76° N og 25° O, og 115 nautiske mil omtrent rett aust for sørspissen av Spitsbergen. Det er Hopen – den minste og ensomste av de fire øyene der Norge har opprettet sine meteorologiske stasjoner i Ishavet. Bare treogtredve kilometer lang er den, og på det bredeste måler øya ikke mer enn to og en halv kilometer.

Og her, på denne ødslige utposten, frister fire mann tilværelsen året gjennom – for å varsle verden hvordan været arter seg så langt nord i havet.

Dette hendte grytidlig en vintermorgen, klokka kunne vel være halv syv.

Bare et menneske var våken på Hopen, og det var vakthavende, telegrafist Lyder Bergesen. Han hadde nettopp stampet av seg snøen etter å ha vært ute og lest av temperatur og nedbørsmengde, og nå satt han bøyd over nøkkelen og morset resultatet ut i eteren.

Den svake tikkingen var eneste lyden som hørtes.

Da med ett tar de bundne bikkjene til å ule der utenfor; redde og rasende på samme tid, og Bergesen skjønner at det er bjørn i nærheten. Like etter hører han noe krafse og klore like utenfor vinduet der han sitter. Da han titter ut, synes han å se noe kvitt og loddent bevege segl så nær at han gjerne kunne ha tatt på bjørnen om ikke veggen hadde vært imellom.

Stuert Einar Strand lå og sov i rommet ved siden av, og våknet av alt dette rabalderet Han tendte ikke lyset før han jumpet bort til vinduet og så ut. Øynene var dermed bedre slakket tilmørket, og han kunne se hele tre isbjørner der ute – de sto og jafset i seg av noe frosset spekk som lå slengt inntil husveggen.

Strand ga seg ikke tid til å komme i klærne; han sprang ut i bare undertøyet, huket i farten en Krag ned av veggen, puttet patroner i magasinet og åpnet ytterdøren i samme øyeblikk som han slo på utelyset.

Beista ble blendet og virket boms forvirret da det plutselig ble dag omkring dem, så Strand klarte å få tatt skikkelig sikte og skutt to av dyrene.

Men tredjemann kom seg unna; det var vel smellene fra geværet og synet av de to falne som fikk den til å sanse seg, og søke tilflukt i mørket som stupte på kloss bakom hushjørnet.

Så hengte Strand fra seg børsa og ruslet inn få å få på seg klærne og satt over kaffen.

To isbjørn før frokost var ingen dårlig begynnelse på dagen…

De fire karene på Hopen fikk has på hele seksti isbjørner siste vinter. Halvparten av disse falt for selvskudd, den andre halvparten ble skutt med rifle. Og når isbjørnskinnene etter årets pris betales med et halvt tusen kroner pr. stykk, betød dette en pen slump penger i ekstrafortjeneste for dem.

En av disse seksti, opptrådte forøvrig som kannibal i minuttene før den vandret til de evige jaktmarker:

Det var bestyreren ved stasjonen, Hans Jølsen, som fant en isbjørn foran et selvskudd, og dyret hadde fått halve ryggen flerret av. I spekket og kjøttet sto det dype rifter etter klørne og tennene til en av dens rasefrender – det hadde tydeligvis vært på ferde en kannibal.

Jølsen svor stygt da han så dette, og ønsket død og fordervelse over synderen.

Men kannibalen hadde nok allerede møtt sin skjebne, Jølsens ønske om død over den var gått i oppfyllelse lenge før det ble uttalt. For ved et annet selvskudd, ikke langt fra det skamferte kadaveret, lå det også en bjørn – stein dau og stivfrossen . .. Da denne var flådd fant Jølsen på å åpne magesekken, og der var det noen ennå ufordøyde biter av isbjørnskinn.

Dette var for øvrig en ordentlig rusk. Og skinnet, som faktisk var bredere enn langt, målte 2,70 meter fra snute til halespiss.

Isbjørnen er en utrolig nysgjerrig skapning, den må bort og titte på alt mulig rart. Og dette har kostet tusener på tusener av dem livet, fangstfolkene vet nemlig å benytte seg av denne nyfikenheten:

Når de setter opp et selvskudd, pleier de for eksempel å reise en drivtømmerstokk i nærheten. Så kommer bjørnen ruslende, får øye på denne rare tingesten som peker ende til værs, vasser bortom for å undersøke nærmere, får så teft av lokkematen i selvskuddet – og dermed er gjerne dens dager talte.

Et selvskudd for bjørn ser omtrent slik ut: En langaktig kasse står på solide bein, er reist i høyde med dyrets hode og gjerne stivet opp med solide tømmerstokker. I et rom for seg bakerst i kassen, ligger en avsagd børse, med pipa stikkende ut av et lite hull. Foran løpet og i den åpne enden er plassert et lite spekkstykke, bundet til avtrekkeren med en ståltråd.

Når bjørnen så kommer, får teft av denne godbiten og stikker snuten inn i kassen for å jafse i seg, går skuddet av – og en blymantlet Krag-kule jager inn i skallen på den, midt øynene, og dyret detter dau foran denne djevelske innretningen..

Bare sjelden hender det at bjørnene ikke får dødelige treff, men kommer seg unna med ei kule i kjeven eller andre stygge hodeskader.

I fangsttiden står selvskuddene spredt utover hele Hopen, så karene har vanskelig for å inspisere dem daglig. Men det gjelder å ikke vente for lenge heller, stivfrosne bjørneskrotter er det nesten uråd å få flådd.

Som regel flåes dyret på stedet, og skinnet trekkes til stasjonen på hundeslede – en jobb som ofte kan by på rene blodslittet; for sleden må bakke opp og bakke ned og gjerne gjennom høy snø.

Så blir skinnene saltet og lagt i tønner. Kadavrene med alt kjøttet bryr karene seg ikke om, de blir liggende igjen til glede for reven og stormåsen.

Bare på de bjørnene som tas i nærheten av stasjonen, hender det at også skrottene blir berget. Disse slenges da inn i en gammel fangsthytte – Camp Rudi – som er et proviantlager for hundene. Men disse klarer ikke å spise opp alt i løpet av vinteren; det blir mildvær, kadavrene går i oppløsning og stanken sprer seg utover hele stasjonsområdet. Bare bikkjene setter pris på dette – de vil helst ha kjøttet så råttent at det nesten går an å sleike det i seg.

Som sagt, bare halvparten, av de seksti isbjørnene falt for selvskudd. Resten ble skutt med rifle. Og denne jakten bød på mange dramatiske episoder. For selv om de fleste isbjørnene luntrer unna når de får teft av mennesker, kan man likevel råke ut for argsinte rugger som gryler rasende og går til angrep i stedet for å stikke av.

Under en tidligere overvintring, det var forresten 1957-58, var det bare såvidt at Hans Jølsen og Einar Strand unngikk bjørnekloa:

– Det var om kvelden den 16. desember det hendte, den datoen glemmer jeg nok aldri, forteller Strand. – Et riktig hustig vær var det, med sprengkulde, kuling av søraust og alt som vondt var.

Men Jølsen og jeg gikk likevel over til den andre siden av øya for å se etter selvskuddene våre der.

Snøen lå høy og skavlete, men vi fikk da karret og slitt oss over Bjørnesletta og ned til stranden på vestkysten. Ved det første selvskuddet vi kom til så vi straks at det hadde vært bjørn, og at den hadde rørt ved åtet.

Og at kula hadde truffet, var lett å lese av blodstenket i fårene. Men skuddet hadde nok ikke vært drepende; for intet bjørnelik lå der – den hadde bare tråkket voldsomt omkring før sporene forsvant utover igjen.

Men blodet hadde formelig fosset ut av kulehullet og faktisk tint en rød renne i snøen, så dyret måtte nok være dødelig såret.

Vi ga oss til å følge sporet, og det varte ikke lenge før vi fant bjørnen som hadde skutt seg selv. Den lå som en gulkvit haug på snøen tyvetredve meter unna. Vi gikk nærmere og lyste med lommelykta, og så at blodtapet allerede hadde gjort det av med den.

Men med ett leet noe på seg like bak det døde dyret. Det var en isbjørn til; en lys levende en – og nå reiste den seg og remjet rasende mot oss.

Vi hadde bare en rifle med oss på denne turen, og den var det Jølsen som bar. Jeg rette lysstrålen mot dyret så det ble blendet og brølte enda stygge, mens Jølsen slengte børsa til kinnet og skjøt.

Bjørnen stupte allerede etter første kula, og vi pustet lettet… Men ikke før hadde ekkoet etter skuddet rullet seg bort mellom fjellkammene før det på ny brølte, og en tredje bjørn reiste seg bak den som nettopp var falt – og kastet seg frem mot oss.

Jeg flyttet lysstrålen over på angriperen og Jølsen siktet og skjøt.

Men det lød bare et klikk – patronen hadde kilt seg fast i magasinet.

Den morderiske bjørnen, opphisset av skuddet og blodstanken fra sine drepte kamerater, var kommet ganske nær oss nå – og vi hadde ikke annet å gjøre enn å ta til beins og forsøke å komme unna. Men det var ikke lett å løpe i den høye snøen; vi sakk gjennom for hvert skritt vi tok, så bjørnen halte mer og mer innpå oss – vi kunne høre hvordan den pustet og peste få meter bakenfor.

Heldigvis lå det en gammel fangsthytte bare tredve – førti meter unna, og denne ble vår redning. Jølsen styrtet først inn døra, jeg fulgte hakk i hel – og vi hadde ikke mer enn såvidt fått smekket igjen etter oss før bjørnen også nådde frem.

Og så satt vi da der i sikkerhet, med hivende lunger og svette kropper, mens villdyret luntret omkring utenfor og snøftet skuffet over at det ikke fikk has på oss.

Resultatet ble heller det motsatte. For da vi endelig hadde fått geværet i stand og patronen på plass igjen, ruslet bjørnen der fremdeles, og vi gikk ganske enkelt ut og skjøt den.

Dermed hadde vi hele tre skinn å flå av og slite med oss tilbake til stasjonen.

Etter denne turen bar vi alltid med oss en børse pr. mann.

Men tilbake til sist vinter og hva karene opplevde da:

Einar Strand og Lyder Bergesen dro en dag med hundeslede til Sørenden for å hente noen kinn. De kjørte på isen langsetter land og hadde tre bikkjer i spannet. Den fjerde hunden, Grete, gikk laus.

Akkurat idet sleden rundet en odde, fikk de øye på en bjørn som kom luntrende. Men da dette hendte på slutten av vinteren, og karene allerede hadde fått has på hele seksogfemti isbjørner, syntes de at de hadde råd til å vise litt storsinn. Derfor brød de seg ikke om å løsne skudd, og bamsen bøyde av og forsvant.

Sleden gled noen nye hundre meter bortover, og så dukket det plutselig opp en bjørn til; bare tyve-tredve meter unna, så nær at det ikke ville være mulig å bomme på den. Men også denne fikk lov til å gå. Strand og Bergesen stoppet sleden så bjørnen skulle få tid til å komme unna.

Men ikke før hadde de fått sleden i gang igjen, før den tredje dukket opp… Knurringen nede i strupen på Grete lød ekstra sterk da hun så denne, og nakkehårene strittet stive og truende – hun syntes vel dette ble litt for mye bjørn på en gang.

Og plutselig satte hun på sprang, beint frem mot det gulkvite villdyret.

Isbjørnen ble visst forfjamset over alt dette gneldrende levendet som kom byksende, for den tok så smått til å luntre unna. Men polarisens konge var ikke kommet langt før den sanset seg og tenkte på hvem den egentlig var, at det var under dens verdighet å bli jagd på flukt av en bjeffende liten ulldott.. . dermed tverrvendte bjørnen og kastet seg frem for å ta den vesle plageånden.

Til alt hell traff den ikke. Men denne rollebyttingen blåste alt mot ut av Grete; hun satte i et engstelig hyl, stakk halen mellom beina og pilte vettskremt bortover mot oss igjen.

Og bjørnen etter, brølende av raseri. Dermed avsa den sin egen dødsdom… Vi kunne jo ikke la et slikt opptirret villdyr komme for tett innpå oss, så Strand slengte riflen til kinnet og lot den få det.

Tallet var nå kommet opp i syvogfemti.

De fleste bjørnene som ble flådd på Hopen i vinter, ble tatt i løpet av mars. Da hendte det at karene kunne få fire – fem skinn på en eneste dag. Og Einar Strand satte personlig rekord ved å skyte flest i samme slengen, han felte tre bjørner på vel et minutt.

Dette hendte omtrent på samme stedet der Grete holdt på å bli knust av bjørnekloa, og nesten på samme tid. Også denne gang var Strand og Bergesen på vei med hundesleden for å hente noen skinn.

Isen var brukket opp da og hadde drevet til havs, så de trodde at det ikke fantes flere bjørn igjen på øya. Og derfor hadde de gitt pokker i de vanlige forsiktighetsregler og bare tatt med seg et gevær. Dette bar Strand, mens Bergesen var bevæpnet med sitt filmkamera.

Sleden runder en odde, og dermed står de ansikt til ansikt med tre bjørner. Det er en bingse med to unger, et par år gamle.

Bergesen går noen skritt frem for å filme dette sjeldne synet, og får de opptakene han ønsker. Men bjørnene gjør ikke mine til å ville fjerne seg. Strand skjønner at det må skytes, og tenker med gru på at han bare har med seg sju patroner.

Bingsa kom sakte ruslende mot karene og hundespannet, med ungene hakk i hæl. Hun brummet rasende og så mordlysten ut, så Strand våget ikke å vente for lenge, men sendte henne ei kule i bringa, fulgt av et nådeskudd i hodet.

Dermed var det to bjørner, tilbake – og bare fem patroner.

Ungene vek ikke unna da moren falt. Strand siktet igjen og lot dem få samme behandlingen – først hver sitt bringeskudd, og så et i hodet.

Nå hadde Strand bare en patron igjen. Den var det tryggest å gjemme, i tilfelle de skulle råke ut for enda flere bjørner.

Som sagt, mars bød på den hardeste fangstinga for de fire karene. Da så de til selvskuddene tre-fire ganger daglig, og frivaktene gikk med til flåing og henting av skinn.

Telegrafist Audun Gangstø ruslet en dag til vestsiden av øya for å se til selvskuddene der. Og han fant en bjørn. Blodet rant fremdeles av dyret, så det kunne ikke være lenge siden det møtte sin skjebne…

Gangstø fotet seg forsiktig nærmere, i tilfelle det fremdeles skulle være liv i bjørnen. Men da han stakk fingeren borti øyet uten at den reagerte, følte han seg trygg.

Og først nå så Gangstø hvilken kjempe det var som lå der, den største isbjørnen de hittil hadde tatt på Hopen. Han satte seg skrevs over ryggen på det døde dyret, og klarte ikke å nå ned til snøen med føttene. . Da bjørnen ble flådd, målte skinnet hele 3.05 meter.

Vi har tidligere fortalte at det var her på Hopen fangstveteranen Henry Rudi, mannen, med 713 isbjørn på samvittigheten, hadde sin første overvintring, som nittenåring i 1908–09. Hytta han bodde i – Camp Rudi – står her fremdeles, like ved siden av den meteorologiske stasjonen i Husdalen.

Og det var her Rudi felte sin første bjørn. Om dette forteller han følgende i selvbiografien «Isbjørnkongen», ført i pennen av Lars Normann Sørensen:

«Hausten kom rekende på isflak fra nord. Lufta tjuknet og ble til å ta på, svanger av snø var den. Dagen lak langsomt ut over himlene i vest. Langs strendene hadde store isflorer kjørt seg på land og brukket seg sund. Nå kunne vi snart vente bjørn, spådde Olafson, den allvise svenske fangstlederen.

Og en dag skjedde det. Jeg stod og speidet etter liv utover denne rare sundslåtte verden av flak, der var ikke lenger noen ende å finne for synet, ikke i noen retning. Med ett fikk jeg øye på noe nede på isen, ikke så langt fra land.

– Kvalross, hvisket Olafson. Han sank litt i knærne med det samme, det ble som noe lurende over ham. Slik med meg også. Jaktiveren slo som ei pil i meg. Jeg nistirret.

– Nei, det er bjørn! Det var vellukt i ordet. Den var på veg mot huset vårt! Jeg trev børsa, nevene dirret.

– Rolig, grabbe! Olafson gjorde

seg også klar, men sa at jeg skulle skyte først.

– Men rolig, rolig, kommanderte

han. En kar som får jaktiveren for hardt i seg, kan ikke brukes på fangst!

Dette var repetisjon for meg. Han hadde sagt det en kveld vi låg og pratet:   

Dette var repetisjon for meg. Han hadde sagt det en kveld vi låg og pratet: Jaktfeberen er farlig for jegeren. Han blir ingen sikker skytter, han kan skamskyte dyret så det går på. Han blir en fare for seg sjøl, ei plage for kameratene, til tap for heile ekspedisjonen.

– Nå får du vise at du har hørt etter, hvisket han. – Gå på! Gå på så nær du kan! Rolig sikter du! Rolig med fingeren på avtrekkeren. Skyt fra sida, sikt litt oppe på bogen. Stå støtt! Jeg står bak deg nå, det gjør jeg ikke neste gang! Gå på – rolig!

Bjørnen kom rett på huset som den var trukket av ei snor fra nesetippen og til oss. Rolig og sindig, snøftende, merkelig lydlaus gang. Klumpet, men mjuk og smidig på samme tid.

Jeg går fram, rolig og støtt. Nå foler jeg ikke lenger den sitrende skjelvingen, jeg er kald som en drivvedstokk, jeg merker det og kjenner meg trygg. Bjørnen enser meg ikke, vender bare såvidt på hodet for å vise at .len har teften av meg, tasser videre. Den ei» for opptatt av huset til å bry seg om meg. Det luktet visst mye bedre av huset. Jeg går rett mot den, rifla i spenn. Tjue meter unna tar jeg sikte og brenner laus.

Det gir et søkk i bamsen, den stuper fram og blir liggende med nesen i snøen, labbene i kors framfor seg. En tynn stråle av blod pipler ut fra hjertet. Den rører ikke på et hår. Steindød!

Første bjørn! Jeg kjente det som en liten innvielse til en livsgjerning. Det var jo lett og elegant! Og jeg var rolig, kjente ikke angst eller iver – det var som å spise ei skive brød med godt pålegg.

Jeg lo litt, litt dumt og, da jeg vendte meg mot Olafson som var kommet nedpå. Men det hjalp ikke, jaktstoltheten oste av meg.

Ja-ha, sa Olafson, det var bra det der. Husk neste gang at nytt skott skal i løpet øyeblikkelig! Du kan komme til å få bruk for det. Vent så ei stund før du går til bjørnen som er falt. Kast først et isstykke på den og se om den reagerer. Det kan være lurt å bruke den sikringen, grabbe.

Så hadde jeg gjort feil likevel…»

Jo, alle kan feile – selv Henry Rudi.

Men i polarlandene bør slikt helst ikke skje, kampen for tilværelsen er hard nok likevel. Og det får de fire karene på Hopen erfare hver eneste dag. Hundrevis av mil fra hjem og familie, på en ensom holme i havet, lever de sitt liv i tolv måneder av gangen, omgitt av storm og skodde og sur snø – uten annen kontakt med omverdenen enn den radioen kim gi dem.

Og dette gjør de av fri vilje.

Hvorfor ?

I alle siviliserte mennesker ligger det vel ennå en latent trang til å prøve krefter med naturen og friste tilværelsen slik som vi egentlig er skapt til å leve. Innerst i våre sinn er det noe som roper og lokker, og hos enkelte er dette så sterkt at det ikke lar seg overdøve av teknikk og samfunnsgoder og familiefølelser og alt det andre kom binder oss til hjemmet og sivilisasjonen – og så bryter de overtvert og følger kallet. En håndfull av disse havner på Hopen, denne ensomme holmen i havet – her hvor polarmørket ligger som et knugende teppe og hvor frosten tvinger sola tilbake hver gang den forsøker å rulle sitt glødende hjul over horisonte