av Aldor Ingebrigtsen
(Sarpsborg Arbeiderblad, 28/9 1935)
På en reise med d.s «Lyngen» til Svalbard traff jeg fangstmennene Hilmar Nøis fra Andøy og Arthur Oxaas fra Tromsø i Longyearbyen. De var kommet dit med sine små motorbåter. – Til Nøis hadde vi en del proviant og annet fangstutstyr, som «Lyngen» måtte gå med til hans fangststasjon i Saksenbay. Oxaas hadde sin stasjon i Diksonbay.
Under denne reisen benyttet jeg anledningen til å få en samtale med karene. Hilmar Nøis er 44 år gammel, han har drevet i Ishavet og vært på fangst hvert år fra 1909, derav overvintring i 20 år. Engang har han vært 6 år i trekk der borte uten å besøke Norge. Arthur Oxaas som er 48 år gammel har drevet Ishavet siden 1902, og ligget på Svalbard, Bjørnøya og Jan Mayen 23 vintre, derav 5 vintre helt alene. Engang gikk det 3 vintre på rad uten at han var i Norge.
– Hvorledes liker dere arbeidet der oppe?
– Utmerket, svarer de begge to. Vi betrakter Svalbard som vårt egentlige hjemland og kan ikke tenke oss noe bedre. Vi vil fortsette vårt virke her så lenge kreftene strekker. Når vi ikke orker mere så må det vel bli en råd så vi slipper å bli til byrde for noen.
– Hvorledes har utbyttet vært disse årene?
– I de første overvintringsår – den siste krigstiden – var det ganske bra og prisene var gode, svarer Oxaas. Senere har fangsten vært mindre og prisene nedadgående. Det siste år hadde jeg underskudd da jeg hadde en kostbar utrustning grundet reparasjoner og nybygg av hytter. Vi må nemlig ha flere hytter såkalte bistasjoner liggende flere mil fra hverandre hvor vi kan ta ophold og drive fangst.
Fangsten år om annet har vært meget varierende, forteller Nøis. Et år kan det være bra, et annet år mindre, og det hender iblandt at det ikke dekker utrustningene. Dessuten har vi inntrykk av at de som driver med kjøp av fangstprodukter spekulerer i godtkjøp hos oss fordi de vet at vi har kort tid å gjøre på for å komme ut igjen, og således ikke har anledning til å holde på fangsten, men er henvist til å selge for å skaffe penger til ny utrustning. Vi er fullt opmerksom på at hvis vi kunde ha anledning til å organisere salget vilde dette være adskillig bedre, men vårt virke er av den beskaffenhet at samlet organisasjonsmessig optreden er vanskelig. Vi ligger milevis fra hverandre, en og to mann på hver plass rundt hele Svalbard. Det er bare en sjelden gang at vi har anledning til, ved store anstrengelser, å avlegge kortere besøk.
Hvis staten kunde rekke oss en hjelpende hånd med omsetningen, vilde det sikkert bli til stor økonomisk fordel for oss fangstfolk. Hvis vi kunne få det nødvendige til utrustnning mot å deponere fangsten for salg gjennem en av det offentlige kontrollert salgscentral, som så igjen vilde kunde dekke sine fordringer på oss efterhvert som salget foregikk. Spekulasjon i godtkjøp vilde da med en gang ophøre.
– Har dere mange hytter på Svalbard?
– Jeg har 24, sier Nøis, som alle er brukbare og benyttes av mig og mine 3 brødre som driver den samme virksomhet som jeg selv gjør.
Oxaas har vært med og satt op 33 hytter, men derav er nu bare 14 brukbare hvis ikke noen er blitt ramponert i det siste.
– Hvad sier dere om disse tyveriene, som fiskerne særlig er blitt beskyldt for å ha begått?
– Man kan ikke si at det er fiskerne som har begått disse tyveriene før det er bevist. Derimot har vi beviser for at hvalfangere, ishavsfartøier og andre har begått hærverk og ran lenge før fiskerne begyndte driften ved Svalbard.
Vi har beviser for at folk som driver den såkalte småfangst har vært oppe i hyttene og tatt det viktigste inventar – kokekar, dekketøi, mat, ja like til ovnen og ført hjem til Norge. Hyttene har vært fullstendig ramponert, ja helt fjernet, og dette har ikke vært utført av fiskere.
– Går det ikke an å stenge hyttene med gode låser?
– Det går ikke og vilde heller ikke være bra da det kan tenkes at folk i nød kunde berge livet når hytten var åpen og de slapp lett inn. Den som kommer som ransmann vil ellers bryte sig inn selv om hytten er låst.
– Kan der tenkes noe botemiddel, f.eks. et kraftig opsyn?
– Det vil bli vanskelig. Landet er så vidt og med den store trafikk som nu foregår måtte det være flere skøiter som til stadighet hadde hvert sitt distrikt å passe. Men hvis trafikken skal tilta blir et effektivt opsyn påkrevet, og ved pågripelse av ransmennene må der ilegges strenge straffer.
– Minker ikke vildtbestanden? Foregår der noen rovdrift?
– Vi fangstfolk som har jagt og fangst av vildt til levevei, er interessert i at virksomheten drives på en slik måte at der ikke foregår ran av andres eiendom og at vildtbestanden bevares. Men der er så mange som driver fangst som ikke kan be tegnes som fangstfolk.
Disse mennesker har liten interesse av å holde hytten vedlike og heller ikke av å bevare vildtbestanden. Det er dem som driver rovdrift og utrydder alt vildt. Imidlertid har vi nu håp om at det skal bli en bedring i disse forhold. Sysselmannen arbeider med å få gjennemført en nyordning med bestemte distrikter tildelt hver fangstmann.
Blir dette riktig gjennemført vil det ganske sikkert føre til bevaring av vildtbestanden, idet disse som ikke er virkelige fangstfolk vil bli mere utestengt.
– Dere som har overvintret så mange år på Svalbard har vel vært med på litt av hvert?
– Å ja, sier Oxaas, det vilde var bli mye å fortelle. Jeg husker iallfall en episode som kanskje gi et innblikk i hva en fangstmann kan komme ut for.
Vinteren 1909 overvintret Sivertsen-ekspedisjonen på Nordkap. Det var 4 mann, og alle døde av skjørbuk. De blev funnet av Sverdrup Zakariassen, men da var det så sent på året og isen begyndte å sette inn, at han måtte forlate stedet uten å begrave de døde. Året efter, sommeren 1910, rodde jeg og gamle skipper Hokstad i en småbåt fra Green Harbour til Nordkapp – en strekning på 70 gr. mil, for begrave de døde, og samtidig søke efter nærmere oplysninger, dagbøker o. 1. som kanskje kunde fortelle deres skjebne før døden inntrådte. Vi hadde fått en forhåndsløfte om litt godtgjørelse for turen, men da vi ikke fant noen fangst i hytten, blev det bare med løftet.