Hilmar Nøis forteller om fangstliv i 54 år

Intervjuer:

Intervjuer: Harald Brynildsen

(Aftenposten 14/9-1963)

En sommerdag i det fjerne år 1909 gikk en unggutt fra Andøya i land på Svalbard og ble der vinteren over sammen med noen slektninger. De drev jakt. – En sommerdag her forleden kom en hvithåret mann over havet til Andøya, etter å ha fangstet på Svalbard vinteren som var. 1909 og 1963 – det er ytterpunktene i et enkelt fangstmannsliv. For unggutten og mannen med de hvite hår er jo samme karen. Hilmar Nøis heter han, om noen skulle være i tvil.     

54 år er altså gått siden Hilmar Nøis som attenåring hadde sitt første møte med Svalbard, dette landet som trollbinder og bergtar. Noen av disse årene er gått hen uten at ”Kongen av Sassen” har vært å se i sitt rike. Under krigen var han Marinens mann i England, og i noen år etter krigen måtte han holde seg hjemme på grunn av syk­dom. Men med sine 37 overvintringer har Hilmar Nøis satt en rekord som neppe noen gang vil bli over­gått. Det har vært et liv i slit og fare, og rik på penger er han ikke blitt. Fangsten har gitt et utkom­me, godt eller dårlig alt etter skif­tende fangstforhold og varierende priser. Motenes lune i verdens metropoler har bestemt mye i så måte for den enslige fangstman­nen noen tusen kilometer borte.

Men en Hilmar Nøis har ikke ”bare” sørget for seg og sine ved sitt fangstmannsvirke. Han har vært med og bygget denne delen av Norge – for Norge. De første årene var det ingenmannsland han og andre fangstfolk kom til. Da Svalbard i 1925 ble norsk land, skyldtes det nok ikke minst at nordmenn hadde vei­det der i mange år. Og mange var blitt igjen. Nøis bærer Kongens medalje for sine fortjenester av fedrelandet, og gjør det med største rett.

Han er en sentral skikkelse i Svalbards nyere saga – rak og ru­vende mot en bakgrunn av is og fjell og flimrende nordlys.

– – –

Etter lang ferd fra Fornebu via Bodø til det lille stedet Nordmjæle ytterst på vestsiden av Andøya, er det bare noen kilometer igjen til huset hvor fru Helfrid og Hilmar bor, under Middagsfjellet. Bus­sen går ikke den veien, men det skal komme en melkebil når det lir litt lenger utpå morgenen. Imens er det fint å sitte på en bordstabel ved veikanten, med utsikt til en ku som får seg frokost på grønne vol­ler, og en katt som kroer seg i solskinnet. Gress og geiterams vok­ser vilt ved en grå stuevegg. En sjøfugl seiler mot myke fjellkonturer inne på øya. Her er så un­derlig, som skrevet står et sted, så inderlig fredfullt. Og på disse kanter vil Hilmar Nøis slå seg til ro nå, han synes det får vare nok med fangst og overvintring.

Melkebilen kommer, og sjåføren har plass i førerhuset. Vi snakker om dårlige veier, her som andre steder. Inntil sjåføren stanser ved en sidevei og peker mot en nybyg­get villa: – Der bor han Hilmar Nøis.

Han kommer i møte og hilser velkommen, slik den­ne gjestfrie, vennesæle man­nen har hilst hundrer velkommen til sitt «Fredheim» oppe i Sassen. Nøis er høy og rank, hele ansiktet er et vennlig smil med et mildt blikk bak brilleglassene. En liten bris fra sjøen rusker litt i det hvite håret. Helskjegget er borte, og slik i dagligdressen ville man ta ham for en pensjonert professor, snill og stillferdig i hele sitt vesen. Og Hilmar Nøis har sandelig noe å lære fra seg – om det å skyte en isbjørn, sette en revefelle, klare seg i polarlandet i strengeste kulde.

For ti år siden kom det ut en bok om Hilmar Nøis, hvor Odd Berset satte i pennen hva fangst­mannen fortalte om store og små hendelser fra en usedvanlig lang rekke overvintringer allerede den gang. Nå kunne det sikken skrives et supplementsbind om Nøis fra det siste tiåret, om nye hendelser og er­faringer – og ikke minst om men­nesker han har møtt. Til huset under Middagsfjellet kommer det brev fra fjerne land, med hilsen fra menn og kvinner som har truffet Nøis og hans kone på Svalbard og nytt godt av deres gjestfrihet.

– – –

– Er det riktig dette vi hører, Nøis, at De har lagt opp som fangstmann?

– Ja, nå har jeg hatt min siste vintring. Fangsten lønner seg ikke lenger, utrustningen blir så kost­bar, selv om Staten hjelper til.

Og jeg er blitt såpass gammel nå, det får være slutt.

– Men om De hadde vært atten år i dag?

– Jeg tror ikke det ville blitt noen tur da heller. Det er så nok å gjøre her i landet nå. Vi drog til Svalbard og skulle få et levebrød ut av fangsten – andre rei­ste til Amerika. Forholdene var jo slik den gang, man måtte ut. Men jeg kunne tenke meg en tur for sportens skyld, det er noe annet. Jeg har vært glad i å gå på jakt helt siden småguttdagene.

Det er så mange som tror at fangsten skal gi gode penger, og ennu kan det nok være noe å tjene for den som er ute etter bjørnen. Det lå to karer bjørnejakt i Hornsund siste vin­teren, og de gjorde det godt. For min del har det vært mest reve­fangst, og siden 1946 har jeg holdt til i Sassen. Men nå i vinter var det så lite rev som jeg aldri har sett før, og det må gå minst fem år før det blir noe skikkelig med rev der. Rypa var aldeles borte i vinter – og da er reven borte også. På høstparten fikk jeg tre-fire hun­dre ryper, men etter jul ble det bare to. Isen la seg så tidlig, og så kom det plutselig mildvær og våt sne. Da det frøs på igjen, fikk vi et islag på bakken, og det klarte ikke rypa å hamle opp med selv om den har skarpe klør. Så drog den sin kos til andre kanter, forteller Nøis.

  – Rypene der oppe er jo så tamme.

– Som høns. Jeg husker fra den første vinteren på Svalbard. Det var en dag jeg tenkte det kunne smake med ryper til middag og tok meg en tur ut, og det varte ikke lenge for jeg traff på en hel masse ryper, mer enn nok til mid­dag, og så tamme at de nesten ikke rørte på seg. Opp gjennom årene har jeg sett ryper i veldige meng­der, store sletter hvite av fugl. Jeg har fulgt med og sett at hvert ni­ende eller tiende år opptrer rypene i slike mengder, det øker sakte på fra år til år.

Engang før krigen var en annen kar og jeg ute på Alkhornet i Is­fjorden og skjøt to hundre ryper på fem-seks timer. Høsten 1937 hadde vi en veldig rypebestand, en dag var tre mann ute og skjøt fem hundre ryper, og et annet lag skjøt like mange et annet sted – samme dagen. Tusen på en dag!

– – –

Men det var en gang. Nå mener Nøis man trygt kan si at viltbestanden på Svalbard er mye mindre.

Og han er ikke helt blid på seg selv fordi han i det hele tatt tok opp fangst­virksomheten igjen etter krigen, det er blitt bare så måtelige resultater.

– Å, det er nok et godt dumstykke. Jeg har gjort, sier Nøis. – Husene mine var ødelagt, og det har vært varierende priser å få. Jeg skulle nok ha fortsatt i Mari­nen efter krigen også, det var fine år der borte i Skottland. Men jeg hadde jo reist fra en god del der oppe, og så tenkte jeg på de gode prisene man fikk efter første ver­denskrig. Kanskje det ville bli på samme viset denne gangen, tenkte jeg. Men en kan ikke regne rett alltid heller. Alle minkfarmene som vokste opp her hjemme ødela for prisene. Det er ikke egentlig det reven er blitt borte fra Svalbard, men fangsten lønner seg ikke lenger.

I Sassen er det for mye uro også nå, for nær sivilisasjonen. Men jeg kunne ikke ta fatt på noe nytt sted i min alder.

Nøis tenner seg en sigar og lener seg litt frem i stolen.

– Jeg har spekulert på, sier han, – om det ikke kunne ha noe for seg å la det være igjen et lite om­råde der som en slags naturpark hvor dyrelivet fikk være i fred, i Sassen mener jeg. Det kunne være artig med en liten bestand. Og hu­set mitt kunne stå som et minne over alle fangstfolk, det er et solid hus. Store Norske har lovet å ta vel vare på det, de har i det hele tatt vært så snille og hjelpsomme på alle vis. Jakob Kjøde har hjul­pet også, og sysselmannen og alle ombord på «Nordsyssel». De skal ha hjertelig takk for all hjelp og velvilje alle sammen, sier Nøis på sin kones og egne vegne. De har fått anledning til å bringe med seg hjem noen byggematerialer fra Svalbard, og det skal det bli hytte på Andøya av også, ved et idyllisk vann.

Det blir så langt fra første gan­gen Nøis bygger hytte. Innen an­nen fangstmann har satt opp så mye husvære på Svalbard som han. Tredve hytter er det blitt i årenes løp, og de skal vel å merke holdes vedlike – et stort arbeide bare det. Ikke minst takket være isbjørnen, som er en stor ødeland. Siste vin­teren var det for eksempel en binne som slo seg inn i en av hyttene og holdt nyttårsgilde på noen ryper som hang der! Det var forresten en hytte fra 1909, altså det året Nøis ”debuterte” som fangstmann.

Noen tusen revefeller har han laget, og med 12 – 14 spiker i hver felle blir dei litt av en kapital bare til spiker. Fangstresultatet skulle dekke denne utgiften, og mangfoldige andre. Noen år har vært gode. Nøis legger selvsagt ikke skjul på det. Han forteller om store tider i 20-årene da et blårevskinn kunne bli betalt med 1050 kroner! Hvitreven stod i 400. Mer alminnelig har det vært med to-tre hundre kroner for et hvitrevskinn, og det var ikke dårlig, når to mann kunne telle opp 120–140 skinn etter en vintring Det ble bra lønn for strevet – i forkrigstiden. Et hvitrevskinn betales nok med to hundre kroner i dag også, men det blir jo ikke rik­tig det samme resultatet for det Nøis sammenligner for eksempel prisen for en overtart med «Lyn­gen» før krigen og nå – 45 kroner mot nesten 400. Det sier sitt om at fangsten ikke kan gi det samme utkomme som før.

– De var jo grubearbeider en tid. Hvordan likte De det?

– Det var vinteren 1910–1911, vi hadde ni timers arbeidsdag og seks kroner i vanlig lønn. Men så hadde vi akkord og kunne tjene ti kroner dagen, og det var bra den gangen. En arbeidsmann hjemme hadde ikke mer enn tre kroner. Likevel ble det nå til at jeg sluttet i gruva, sier Nøis. – Jeg tålte ikke kullstøvet, det hadde vært bedre om jeg hadde tatt meg noe arbeide utenfor.

– Å, det var vel helst fordi du ville ut på viddene og drive fangst, innskyter fru Nøis som kjenner sin Hilmar og vet hva hans hug og tanke står til. Mens mannen er ute et øyeblikk, forteller hun at Nøis allerede har begynt å snakke om en ny tur til Svalbard, ikke til vinteren riktignok, men neste som­mer.

– – –

– Reven ble tatt med gift tid­ligere, hva mener De om den me­toden?

– Det var noe svineri? sier Nøis og hever for en gangs skyld stem­men. – Rev som hadde spist av forgiftet åte, ble kanskje ikke funnet, og så kom andre dyr eller fug­ler og spiste av kadaveret. Dermed spredte giften seg. Giften var ødeleggende for fangsten, man kunne nok holde på et år eller to på samme stedet, men så var det slutt. Og det tar flere år for bestanden er tilbake. Heldigvis ble giften for­budt, skjønt det var folk som brukte den metoden i mange år etter at forbudet kom.

– Vi har lest om funn av mange døde rein på Svalbard siste vin­ter.

– Ja, på Edgeøya. De kan ha sultet i hjel, fordi sneen var for dyp der reinen skal finne gress og mose. I Sassen har det vært mye rein de siste par vintrene, men så lite mat at jeg har sett dem spise jord rett og slett. Så er det disse ville hun­dene da, det skal være tre igjen av dem ennu – og jeg har sett hvordan de kan drepe.

Før krigen mistet russerne syv hunder. En av dem skjøt jeg i Wijdefjorden i 1940, men to fort­satte å operere i Sassendalen. En annen kar og jeg drog ut for å ta disse villhundene, og da fant vi 65 drepte rein! Vi så hvordan det foregikk. En av hundene løp ved siden av en rein, den andre etter. Det var forresten en simle, som hundene jaget seks-syv kilometer til de hadde sprengt den. Så spiste de litt av reinen – og la tilfjells for å ta en ny – de bare drepte. Og vi fikk ikke has på dem. Under krigen ble det skutt åtte villhunder, i 1955 skjøt jeg en selv. Men først måtte jeg jakte på den i tre døgn, den var så vár og stakk avsted ved den aller minste beve­gelse. Omsider lot den seg likevel friste av ferskt kobbekjøtt, og jeg fikk satt et skudd i hodet på den fra tredve meters hold. Bakbena på villdyret henger oppe i hytta i Sassen ennu.     

Reinen har formert seg i de siste årene, men bare tre slike villhunder kan ødelegge en masse. Det er vanskelig å få skutt dem, det eneste kunne være om man brukte helikopter. Det er dyktige karer som flyr der oppe.

– – –

– Apropos helikopter. Hva tror De om mulighetene for i finne olje på Svalbard?     

– Jo, det kan komme til å slå til. Den muligheten skal man ikke se bort, svarer Nøis, og forteller om et oppkomme av gass han så engang for mange år siden. Da gassen ble antent, brant den i flere dager. En annen hendelse fra like før krigen gjelder en svensk stu­dent som en dag satt oppe i fjellet i Pyramiden og tente seg en siga­rett. Han slapp fyrstikken før den var slukket – og like etter tok det fyr ”i bakken” like mellom bena hans. Det var kull som brant – meget lett antennelig kull. Russerne begynte prøvedrift på stedet, og senere kom det normal drift i gang.

Andre steder er det varme kilder som ikke fryser selv i 50 kulde­grader. Slike ting og andre tegn Nøis har sett, gjør at han mener det absolutt må være verdt å un­dersøke om det finnes olje der nord.

– Det er så mye som ikke er utforsket ennu, i Storfjorden for eksempel, fordi isen ligger så lenge der og gjor det vanskelig å komme til. Faktisk er det bare vestsiden av landet som er tilgjengelig for mennesker størsteparten av året, sier han.

– De har kunnet følge skiftende vær- og isforhold gjennom et halvt hundre år, og mer til. Er det så at Svalbard får et mildere klima?

– Det har vel ikke vært to helt like år noen gang. Til i 1918 hadde vi godt vær, med kalde vintrer og ”stand by” frost. Men så begynte det å bli mildere, særlig vinteren 1923–1924 var mild, da så vi ær­fugl i februar, og 29 kuldegrader var det laveste vi hadde. Vi kunne nesten aldri kjøre på fjordisen med hundespann den vinteren. Og se­nere er det blitt gradvis mildere – inntil siste vinteren. Det var den hardeste på mange år. Jeg tror vi må femti år tilbake for å finne en så kald vinter, og det er vel et spørsmål om vi ikke får en ny kald periode igjen.

– En fangstmann lærer vel å lese mange tegn i naturen, om vær og vind – og vilt?

Hilmar Nøis nikker og forteller om snadden. Når den krabber opp på isen, da blir det mildvær.

– Å?

– Ja, det slår ikke feil. Når det er streng kulde, bruker snadden pustehullene sine. Men så kan man høre en dag at den graver – det er lett å høre der oppe – ingen forstyrrer. Snadden graver for å komme opp på isen og hvile, og da er mildværet i anmarsj. Det samme er tilfelle når isen løsner i flomålet og flyter opp, fordi var­men kommer fra bunnen.

Snadden er forresten god mat for isbjørn, forteller Nøis, og det er nok av den. Bjørnen dreper ofte mer enn hva den spiser. Hvis den ikke er særlig sulten, skal den bare ha det beste, og det er jo spekket på selen. Engang traff vi på en bjørn som hadde spist halvparten av en sel og så lagt seg til å sove middagslur mellom to isflak. Men først hadde den dekket resten av selen godt til, så isrypa ikke skulle få øye på den. For isrypa skriker så forferdelig, og bjørnen ville ha fred. Men isteden kom vi, og bjørnen fikk en kule i brystet. Så ble det fjorten timers tur tilbake til hytta, med hundeslede over Ulvebreen. Det var i Storfjorden den bjørnen datt.

– Fangstmannens verste fiende har vel vært skjørbuk, i ”gamle” dager. Hva er mest å frykte nu?

– Sneskred, det skal man ta seg vel akt for. Jeg ble tatt av et skred en gang, for mange er siden, men det er jo slikt man husker. Heldigvis var jeg ikke alene, og kameraten min fikk meg løs igjen. Selv kunne jeg ikke røre en finger der jeg satt fastklemt og kjente blodsmaken i munnen. Da vi var tilbake i hytta igjen, tok jeg meg en god dram, det hadde vært så kaldt på ryggen! Og jeg bestemte meg for å hvile neste dag, før vi drog videre for å se til fellene.

Skjørbuken, ja den har kostet mang en fangstmann livet, det er sikkert. Nå har det vel likevel vært slik at vi fra Vesterålen har unngått sykdommen, selv har jeg aldri vært plaget av den. Det må vel skyldes utrustningen, vi har alltid hatt vår egen, mens andre fangst­folk er blitt utrustet på annen måte. Det ble nok brukt for mye saltmat. Det har jeg vært forsik­tig med.

Jeg husker at det første året hadde vi med oss tre halvtønner surmelk, og når den var frosset, tok vi bare en kniv og skar ut en passelig bit. Så lot vi den tine opp og drakk surmelken, slikt had­de sikkert sin betydning for sunnheten.

– Men det er forferdelig dette, sier Nøis plutselig og hever stem­men igjen, – dette at en fangstmann ikke skal få lov til å skyte seg en rein så han har til ferskmat. Det må da være like godt som at reinen skal sulte i hjel. Og det kan nu slett ikke være rett at en ut­lending skal få fellingstillatelse fremfor en norsk fangstmann, selv om det er til vitenskapelig formål. I det hele tatt er det etter mitt skjønn blitt for mye av dette at vitenskapelige ekspedisjoner skal få felle både dyr og fugl av alle slag. Det skulle iallfall ikke være tillatt å skyte alt på en plass – lite grann fornuftighet bør det nå være! sier Nøis og er virkelig forarget.

– – –

Men så kommer vi inn på fangstmannens fineste stunder, når han går run­den fra felle til felle og kanskje finner til sammen tyve rev. Slikt kan hende i løpet av en lang vin­ter. Det aller fineste er nå likevel når fangstmannen ser solen igjen første gang etter vintermørket.

– Da er det som en byrde faller av deg, sier Nøis, – enda ensom­heten aldri har gjort ham noe. Det har alltid vært nok å stelle med. Av og til møttes fangstfolkene, og praten gikk, da var det skøy og moro.

– Fryser man ikke uavlatelig på Svalbard?

– Ikke når man er ute og i virksomhet. Men det skal godt med klær til, heller ett lag for mye enn en for lite. Og rumslige klær må det være, som han John Giæver sier.

Hilmar Nøis har ikke vært plaget av forkjølelse eller gikt, og han er takknemlig for det. I 1951 ble han likevel syk, alvorlig syk, og måtte tilslutt innlegges på Rikshospitalet hvor han ble operert. Det samlet seg vann i kroppen hans. Da ope­rasjonen vel var over – Nøis sender en takk til legene for velgjort arbeide – vendte jernhelsen til­bake igjen.

– Etter operasjonen er jeg blitt bedre og bedre for hvert år. Da vi reiste ned i sommer, undersøkte legen i Longyearbyen meg og fant at jeg var i god form.

Så, Nøis har krefter til å gå i gang med å bygge seg hytte på Andøya.

– Har det vært alt slitet verdt, det fangstmannslivet har gitt, Nøis?

– Å nei, det kan jeg vel ikke si. Men nå er jo den tiden gått.