Lofotposten 5/12 1959
Det var nok mang en sindig grubebus som trakk på smilebåndet da den unge drammenseren Leif Archie Grøndal sommeren 1949 ankom til grubestaden og deklarerte at han aktet å lage en film om Svalbard.
Forsettet var for så vidt ikke så underlig, det ble innrømmet. Heller ikke bestred noen at Grøndal muligens hadde forutsetninger, rent faglig. Et par års læretid ved Nordisk Filmkompani i København hadde han rukket å få med seg under sin omflakkende tilværelse. Med en viss rett kunne han også snakke om ”mine kolleger Edvard Persson og Georg Fant”.
– Vi spilte inn en film sammen, berettet drammenseren med et lite smil. – Jeg var statist i ”Snapphanar”, men fikk for liten plass på celloloid-strimmelen til å vise mitt latente talent som skuespiller ….
Nå skal det straks innrømmes at Leif Archie fra Drammen ikke la synderlig stort brett på sin erfaring fra filmbransjen, men grubebusen på sin side var høylig imponert over hans kjennskap til filmkunstens mysterier. Det var ikke på det rent faglige område de fant grunn til å betvile at filmplanen lot seg realisere. Tvilen bunnet seg i det faktum at filmfotografen manglet noe meget vesentlig – et filmkamera.
– Korsen har du tenkt å få det tell uten apparat, Leif Archie? spurte de full av tvil.
– Jeg skal kjøpe ett.
– Har du pæng?
– Nei, de skal jeg tjene her.
Da var det de sindige gubber ristet på hodet, og mumlet for seg selv:
– Tru det berre!
Tvilen var allmenn og dypt rotfestet hos kvinner og menn.
Om mistro og målbevissthet
Men årene de gikk og Grøndal ble trofast mot Longyearbyen, eller rettere sagt Svalbard.
Han tjente penger, gode penger, og hvert eneste øre ble investert i apparater.
Folk de kom og reiste alt i ett. Enkelte for godt, andre på ferie.
– Skal ikke du Leif Archie ta deg en tur til Norge i sommer? ble det spurt.
– Har ikke tid. Kanskje til neste år, svarte han og ilte avsted segneferdig belesset med kostbare og fine apparater. Nå var det i hvert fall ingen som kunne bestride at filmfotografen hadde utstyr.
Men det er så rart med mistroen når den først har fått rotfestet seg i sinnet. Det skal mektige krefter til å rykke den kom den til uttrykk i en annen form:
– Blir den aldri ferdig denne filmen din? Du har da filmet hver knaus på hele det store trøstesløse Svalbard! spurte folk.
– Jeg har mye film, svarte fotografen, men jeg har ennu ikke god nok film.
Vi kan i grunnen forstå denne skepsisen hos folk, og den fikk ny næring det året Grøndal gikk i gang med å reparere en utgammel skøyte som han skulle farte Svalbard rundt med.
– Den der holken får han aldri til å flyte, sa sjøkyndige karer. Men deri tok de skammelig feil. Den fløt virkelig fra Longyearbyen til Kings Bay. Der sank den.
Det kostet filmfotografen den nette sum av 10 000 kroner.
– Nå gir’n opp, sa folk med et aldri så lite skadefro smil. Det tar på humøret å spå uten å få rett.
Men Leif Archie gav så visst ikke opp. Det ble nye og lange streiftog langs Svalbards harde kyst, nye tusen meterne med film, mer klipping og vraking.
– Når kommer filmen? undret folk, og visste knapt hva de skulle tro om filmmannen og hans gode forsetter.
Wienerinnen blir svalbardianer
Så hendte det seg at wienerinnen Hertha Niedermeyer kom til Svalbard på ferie sommeren 1954. Hun var nettopp ferdig med Musikkonservatoriet i Wien og hadde innkassert mange lovord for sin debutkonsert. Hun møtte Leif Achie Grøndal. Det ble sympati og det ble kjærlighet, og siste båt gikk uten Hertha Niedermeyer. Hun hadde tatt sin beslutning. Hun byttet Wien med Longyearbyen og klaveret med filmkameraet.
Sysselmann Haakon Balstad forseglet pakten og wienerinnen føyde Grøndal til sitt navn.
*
Så ble det to som fartet Svalbard rundt med filmkameraer, og det lyktes blant annet Leif Archie Grøndal å få adgang til å filme russerbyene Grumant og Pyramiden. Fritt kunne han spasere omkring å ”skyte” sine tak. Han hadde tillatelse fra Moskva!
– Og det er det ikke mange som klarer å oppnå, sa en begeistret fotograf.
– Det er nok så, sa folk i Longyearbyen, – men nå må du se til å få ferdig filmen!
Joda, Svalbard-filmen den kom den – i tidens sene fylde. Mangfoldige år hadde det tatt å lage den, og ti-tusener med kroner hadde det kostet Leif Archie Grøndal å lage den. Men ferdig ble den som sagt, og gripende god ble den.
Undervisningsdepartementet er som kjent ikke slepphendt med pengene til filmkunsten, og er ikke prosjektet godkjent på forhånd så er pengeskrinet lukket med lås og slå.
Dette forhindret ikke Grøndal i å innkalle de høye herrer til en forestilling, og følgen var at det, de strenge regler til tross, ble skrevet ut en pen sjekk.
Det må sies å være en pen departemental kompliment til Leif Archie Grøndal, som reiste tomhendt til Svalbard og kom igjen med ett lass med kostbare apparater, en gjeldfri film – og kone.
– Slett ikke verst, sier vi.
– Nei, De kan så si. Det er ikke alle som klarer å skaffe seg kone på Svalbard, svarer Leif Archie fra Drammen, som på snart har fart over det meste av Nord-Norge med sin Svalbard-film.
Den gjør lykke over alt!