av Per Bratland
(Arbeiderbladet 29/7 1957)
En norskfødt kanadier, superintendent ved «Mounted Police» Henry Larsen fra Hvaler ved Fredrikstad, er blitt utpekt til å representere den kanadiske regjering ved avdukingen av Otto Sverdrup-monumentet i Steinkjer 21. juli i år. Avdukingen vil bli foretatt av Kronprins Olav.
Larsen er sjef for den arktiske avdelingen av det kanadiske politi, og han er selv en fremrakende oppdagelsesreisende i arktiske farvann. Med en liten 80 tonns politibåt har han bl. a. forsert seg gjennom Nordvestpassasjen begge veier. Han og hans menn er de eneste i verden som har klart det.
Bakgrunnen for den kanadiske regjerings oppmerksomhet ved avdukingen av Sverdrup-monumentet er Otto Sverdrups innsats i den kanadiske ishavssektor. Som leder for den annen «Fram»-ferd i årene 1888 – 1902, har Sverdrup æren for oppdagelsen og utforskingen av den øygruppen som fremdeles bærer hans navn. De største øyene i gruppen er Axel Heibergs øy, ca. 35 500 kv.km, Ellef Ringnes øy 13 500 kv.km, Amund Ringnes øy 5 800 kv.km og Kong Christian land. Øyene er vanskelig tilgjengelige, men ligger i gode fangst- og viltdistrikter.
De kanadiske myndigheter har også ytt et bidrag til reisningen av monumentet.
Superintendent Henry Larsen er en fargerik personlighet som er kjent overalt i de nordligste deler av Canada. Som ansvarshavende sjef for politistyrkene der, hersker han som en ukronet konge over en verden av øyer, fangstfolk, eskimoer, sel, rev og isbjørn – hans myndighetsområde strekker seg fra 60. breddegrad og så langt mot nord som det er land. Hans «rike» har en utstrekning som kommer nær opp til det vi forstår ved Vest- Europa, men det bor bare 30 000 mennesker der.
Skjebnen kan være noe ertelysten av seg enkelte ganger. Den mannen, som den kanadiske regjering sender som sin representant til avdukingen av Sverdrup-monumentet i Steinkjer 21. juli, er en forhenværende nordmann hvis store mål i livet var å bli skipper på en seilskute. Han oppnådde det aldri her i landet, for han ble født for seint. Den dagen han møtte med sine eksamenspapirer, klar til å overta en skute som ansvarshavende, var de siste store fartøyene levert til opphogging.
De fleste andre ville gitt seg. Det så et øyeblikk ut som også vår mann skulle kapitulere. Han tok hyre på en av Fred. Olsens Nordsjø-båter, men det varte ikke lenge før han fant det altfor kjedelig å passe maskintelegrafen i pendeltrafikken mellom Norge og de nærmeste fremmede land. Han dro ut i verden for å finne en seilskute.
Han fant noe som liknet til slutt, og skrev sitt navn inn i historien med skuta. Men for å oppnå sjansen, måtte han bli politimann i Canada.
Ukronet hersker over en verdensdel
Og slik har skjebnen ført ham fra det ene rare til det andre, så han i dag sitter som en slags ukronet hersker over en hel verdensdel. Hans korrekte navn og tittel er: Superintendent. Henry Larsen, Head of «G»-division, Royal Canadian Mounted Police. Hans rike er hele det arktiske Canada – fra 60. breddegrad og nesten opp til Nordpolen. Med en 80 tonns skute som tilhører det politiet han nå er sjef for, har han seilt gjennom Nordvestpassasjen begge veier. Et stort antall verdensberømte oppdagelsesreisende har måttet gi opp det som Larsen har gjennomført som en ganske ordinær politiekspedisjon – og den dag i dag står han, hans skute og hans menn, som de eneste som har klart denne bedrift. Den nye kjempeisbryteren «Labrador», som den kanadiske regjering har latt bygge og som nettopp er satt inn i tjeneste i nordlige farvann, har ennå ikke prestert det som lille «St. Roch» klarte.
Når Larsens utrolige reiser er så lite kjent, skyldes det at de ble gjennomført under krigen.
Et møte med Roald Amundsen ble hans skjebne.
Jeg traff Larsen på et hotellværelse i Ottawa straks etter at det var blitt bestemt at han skulle dra til Norge i juli. Politisjefen var et eneste stort smil, han fløt over av glad forventning og plapret løs om Fredrikstad i gamle dager, om sitt møte med Roald Amundsen og om sine opplevelser i Ishavet.
– Hvor møtte De Amundsen?
– Jeg var tredjestyrmann ombord på «Theodore Roosevelt» og Amundsen besøkte oss i Seattle. Omdahl reise hjem med skipet, og jeg ble riktig gode venner med ham. Dette møtet ble en av de vesentligste årsakene til at jeg orienterte meg nordover. La meg like godt innrømme med en gang at det var eventyrlyst som drev meg. Jeg kunne ikke slå meg til ro på den slagne landevei hverken til lands eller til vanns.
Larsen forteller hvordan eventyret begynte. Han kom seg ombord på en 120 fot lang skute – «Maid of Orleans» – som gjorde turer fra Seattle og Vancouver nordover til Coronation-sundet og handlet med eskimoene der. To år ble han med. Han foretok sledeturer med hundespann, han ble kjent med farvannet og med flere av de politifolkene som han senere skulle bli sjef for. Han likte seg. Det gikk opp for ham at det egentlig ikke var seilskuter han var på jakt etter, men de store opplevelser, spenning, det som gir tilværelsen farge. Han bestemte seg for å bli, og søkte om kanadisk statsborgerskap. I 1928 ble han kanadisk statsborger og politimann.
80-tonneren «St. Roch», som er bygd for «Mounted Police» med henblikk på patruljetjeneste i de arktiske områdene, ble hans arbeidsplass med en gang. Den første turen hans ble gjennomført med en annen som sjef, en sivil. Men allerede på tur nr. 2 var Larsen sjefen, og han la opp patruljetjenesten etter nye retningslinjer. Sjøfolk ville han ikke ha med, bare politimenn.
– De gjorde som jeg ville uten å diskutere. De visste ikke bedre. Og jeg lærte dem opp til sjøfolk av den spesielle typen som Ishavet krever, sier han.
Finnmark tettbebodd som en storby i sammenlikning.
Larsens innsats var slik at forfremmelsene kom slag i slag: Korporal 1929, sersjant 1930, stabssersjant 1942, inspektør 1944, superintendent 1954. Gradene må ikke forveksles med de militære. En sersjant-tittel i «Mounted Police» er jevngod med meget høy militærgrad.
Etter 13 overvintringer i arktiske områder og etter å ha krysset Nordvest-passasjen begge veier, ble han i 1949 overført til hovedadministrasjonen i Ottawa, hvor han overtok ledelsen av den såkalte «G»-division og dermed det umiddelbare ansvar for politiarbeidet overalt nordenfor den 60. breddegrad. Han har 180 mann til disposisjon til å føre kontroll med livet i et landområde som er stort som en verdensdel!
Skal en forstå hva det dreier seg om, må en være klar over noen grunnleggende kjensgjerningen Canada er større enn Europa inklusive den europeiske delen av Sovjet-Samveldet. 40 prosent av Canada ligger nordenfor den 60. breddegrad. Landområdene der er ikke selvstendige provinser (stater) slik som provinsene nærmest grensen mot De forente stater. De nordlige områder styres direkte av myndighetene i den føderative stat, altså av regjeringen i Ottawa. 80 prosent av det kanadiske folk bor langs grensen til De forente stater – ikke lenger vekk fra grensen enn om lag 15 norske mil. Nordenfor den 60. breddegrad bor i alt bare 30,000 mennesker. Dette betyr at Finnmark er tettbebodd som en storby sammenliknet med Canadas nordlige områder. Larsens kjemperike er et land der rev, sel og isbjørn hersker, der det bare lever eskimoer og noen hvite pionérer som enten er knyttet til handel med eskimoene, til fangstlivet eller til militære og vitenskapelige stasjoner i ødemarken.
Få indianere lever nord for den 60. breddegrad. De får panikk når de kommer utenfor land med skog, mens eskimoene på sin side får romskrekk (klaustrofobi) når de ved et uhell havner i skog. Alt i alt lever det i dag 11000 eskimoer i de nordlige områdene, for det meste etter kysten, på fastlandet og på øyene, og tallet stiger langsomt etter at de kanadiske myndigheter har iverksatt et helseprogram og en del sosiale tiltak for å redde eskimoene fra utslettelse. Men situasjonen i nord karakteriseres først og fremst av vekst i den hvite folkegruppen.
En for alle og alle for en.
Det vil føre altfor langt å fortelle historien om Henry Larsens forsering av Nordvestpassasjen, først fra Vancouver til Halifax i 1940–42 og så tilbake til Vancouver i 1944. At reisene var dramatiske er mildt sagt, med storm og snøtykke, isskruinger og farlig ukjent farvann, med strøm som herjet med skipet som det skulle være en hjelpeløs tømmerstokk.
Under turene besøkte de alle de bebodde steder de kunne overkomme, og det ble for det meste eskimo-leire.
– Jeg må beundre eskimoene, sier Larsen. Ingen er mer hjelpsomme overfor hverandre, ingen andre så utholdende når det røyner på, og de er så glad i barn at de kan stå som eksempel for den hvite verden. Jeg har aldri sett en eskimo betrakte et barn som uønsket, ikke en gang når han må ta seg av andres barn. Hvis noen dør eller av andre grunner ikke kan ta seg av barna sine mer, blir disse øyeblikkelig adoptert av familier i nærheten og behandlet helt ut som egne barn.
De eskimoene som bor på Boothia og Adelaide-halvøyene, og rundt omkring King William øya, har det sannsynligvis vanskeligst, fortsetter Larsen. Fangstforholdene er mindre gode, og på vårparten er det mange familier som lider nød. En kan se det på klærne. Kvinnene og barna må holde seg til hytter og telter, bare mannfolkene har klær nok til å ta lengre turer. Jaktutbyttet kan være ujevnt fordelt på jegerne, men det spiller ingen rolle. Suksess for én betyr suksess for alle, for de deler, og det ser ut til at de alltid deler likt. Og de besøker hver andres hytter og spiser hverandres mat som det skulle være felleseie. Når situasjonen er særlig alvorlig, hender det at eldre folk begår selvmord rett og slett for å redde mat og klær for dem som fortsatt er i form, eller som nettopp er begynt på livet.
Fra pil og bue til magasingevær . . .
– Hva kan så politiet gjøre, hvilke oppgaver har det under slike forhold?
– Å være politi i arktiske områder har liten likhet med å være politi i en by eller i tettbebygde bygder. Vår oppgave er å hjelpe til på alle måter, enten det dreier seg om naturlige politioppgaver eller ganske annet arbeid. Vi søker å holde rede på folketallet, registrerer fødsler og dødsfall, transporterer syke folk til lege og til sykehus. Vi hjelper til med å bringe skoleundervisningen inn i ordnede former. Vi søker å forklare eskimoene at de ikke må drive rovjakt. Helt til for en 25 år siden brukte de pil og bue, og det er klart at dyrebestanden ikke ble så hardt beskattet på denne primitive måten. Nå er alle utstyrt med magasingeværer, og jakten drives til dels fra båter som er utstyrt med motor. Det betyr at eskimoene må være på vakt for ikke å ødelegge livsgrunnlaget for seg selv.
– Forstår de det?
– Eskimoene er meget intelligente, og de elsker å lytte til forklaringer, så jeg tror våre advarsler fører til resultater.
– Og eskimoene holder fast ved sitt nomadeliv?
– Ikke alle. Mange tar fast arbeid ved de hvite sentra, flytter inn i hus og forandrer hela sin livsførsel. Men de fleste trives best ved sin gamle livsform. De er ikke helt på bølgelengde med oss hvite, understreker Larsen. De hører på sin måte til de fineste mennesker i verden, men de har andre begreper enn vi om hva som kreves i et samfunn og hva som er rett og riktig. Menneskeliv tar de det ikke så nøye med som vi gjør, og hvert år er det mordaffærer vi politifolk må ta oss av. Eskimoene har en viss tilbøyelighet til å drepe bakfra, og det er ofte kvinner eller da helst mangel på kvinner som er mordårsak.
Superintendent Henry Larsen er nok mye ute på reiser. Nå foregår de for øvrig helst med fly og helikopter. Det er slutt med de lange båtturene og sledeturene, med overvintringene, med spenningen og slitet. Om noen år går han av, faller for aldersgrensen. Men han har da fått tid til å skaffe seg familie. Han er gift og har tre barn og gleder seg til den fritid som han får når han gir opp politijobben.
Det Norge han reiser tilbake til, er forskjellig fra det landet han forlot. Han er fullt klar over det, og nettopp derfor er spenningen så stor. Men egentlig har han aldri sloppet taket på Norge. Hans arbeid oppe i isørkenen har stadig minnet ham om gamlelandet. Overalt støter han på norske navn: Amundsen-golfen, Queen Maud-sundet, Sverdrup-øyene med Ellef Ringnes, Amund Ringnes, kronprins Gustaf Adolf og andre strødd utover i form av øyer, fjorder og sund.
Og det er Sverdrup-øyene som fører ham hjem denne gangen.