Helge Ingstad – en hardhaus av de sjeldne

sto det som overskrift i en fødsels-dagsomtale da Helge Ingstad fylte seksti år i desember 1959

av Arne Kristensen (Alle Menn 30/11-1960)

Det er en god karakteristikk av Ing­stad. I telefonkatalogen for Oslo står det kort og godt bare Helge Ingstad, men vanligvis kaller han seg forfat­ter. Det sier bare så lite. Han har vært med på og opplevd så mye rart, og kan se tilbake på et mer spennen­de liv enn de fleste av oss. Vi lever i en annen tid nå enn da Fridtjof Nansen og Roald Amundsen levde. Det er ikke så god plass for eventy­rere og oppdagelsesreisende lenger.

I de siste årene har vi bare hatt Helge Ingstad og så Thor Heyerdahl da, naturligvis.

Men la oss begynne med begynnel­sen.

Ingstad ble født i Meråker i Trøn­delag, men bodde der bare noen få år da familien flyttet til Bærum og så til Bergen hvor faren Olav Ingstad var stadsingeniør i tiden 1905 til 1934. Før Helge ble født, hadde han bl. a. hatt tilsvarende stilling i Trom­sø, og her ble han sterkt interessert i ishavsforhold, en interesse som na­turlig nok kom til å smitte over på sønnen.

Hans mor, som het Olga Marie Qvam, var da også fra Tromsø.

Vi nevner et pussig lite poeng som gir et godt bilde av Helges far.

Da Fridjof Nansen kom tilbake fra sin eventyrlige ferd med «Fram», var Olav Ingstad den første som ønsket ham velkommen tilbake og holdt da­gens tale for ham.

Jeg har hatt en dobbelt hensikt med å nevne denne episoden, idet jeg har en liten mistanke om at Helge Ingstad under hele sitt arktiske virke har hatt Nansen som sitt store for­bilde.

Alle kjente personers barndom og oppvekst pleier å interessere, men Ingstad mener han ikke har hatt no­en spesiell begivenhetsrik oppvekst. For skolen hadde han liten interesse.

– Nei, den var grå, utbryter han spontant. Jeg følte meg innestengt og bundet, og det falt tungt å sitte rolig på pulten. Men selv om jeg likte meg dårlig, så møtte jeg da opp hver eneste dag.

Som gutter flest syntes Helge at sommerferien var det gildeste ved skolegangen. Da følte han seg glad og fri, ja, det tindret i ham ved tanken på de lokkende uker som var i vente. Et liv uten lenker.

Allerede fra han var femten år, nyttet han sommerferiene til teltposeturer innover Hardangervidda. Reisefølge var hver eneste gang klas­sekameraten Odd Martens, som idag er distriktslege i Sogn. Utstyrt med telt, sovepose, fiskestang og litt mat dro så de to eventyrlystne krabatene innover det store og ukjente land som Hardangervidda den gang var.

Ikke noe rart i at guttene følte seg som fyrster. Hadde de ikke hele Hardangervidda for seg selv kanskje. Glemt var lesepugg og grinete lærere. Dette var livet.

De fisket i vann og elver, og den gang var det fisk på vidda. Stor skinnende ørret. Noe spiste de, resten byttet de i melk og brød på de spred­te setrene de kom forbi. Budeiene var hyggelig og byttet gjerne.

– Vi var jo så unge, sier Ingstad, dessuten var vi fillete, budeiene syn­tes vel synd på Oss der vi mange ganger kom med revne buksebaker, og ga oss godt kjøp.

Men til tross for hyggelige budeier hendte det likevel at guttene slapp opp for mat. En gang maven var nokså tom, dro Ingstad nedover da­len for å skaffe til veie noe etendes. Da han kom til en elv, oppdaget han en stor gård på den andre siden. Den gang hadde han liten erfaring i å vurdere strømforhold, og han ga seg til å vade. Men strømmen som var farlig kvass, slo bena unna ham. Dermed la han på svøm mot den an­dre bredden. Svømte for livet mens han stadig drev nærmere fossen. Skulle han greie det? Men gutten var allerede da litt av en hardhaus, og etter å ha tatt seg helt ut, vant han basketaket mot strømmen. Han hugg tak i en lutende bjerk like oven­for fossestupet, og dødstrett halte han seg i land.

Dryppende våt dro han så oppover til Maurset-gården hvor han fikk mat. Tredve år senere kom Ingstad til­bake til denne gården. Denne gang som voksen og dessuten tørrskodd. Da Helge fortalte at han var gutten som for så lenge siden holdt på å gå på fossen og kom dryppende våt inn i stua på Maurset, smilte bonden og husket så vel. Ja, han siterte enda noe gutten skulle ha sagt den gang. Femtenåringen hadde nok gjort et sterkt inntrykk første gang han var der.

Fem somrer på rad tilbrakte Helge og Odd på denne måten.

– Allerede den gang jeg lå på Har­dangervidda i disse deilige og lykkelige sommerferiene, var jeg fast be­stemt på at jeg senere ville dra ut i verden til ukjente strøk, forteller Ingstad. Helst ville jeg til primitive folkeslag og leve med menneskene i villmarken. Men den gang var jeg jo så ung, det hele var mest eventyr­lyst, men ettersom man vokser opp, får tidligere ungdomsdrømmer kla­rere utforming. Min dype interesse for studiet av primitive folk og annet som hører polarstrøkene til, kan være en drivkraft, men den største driv­kraften var vel dette at det frie flakkende livet der nord ga meg sel­ve gleden ved livet.

Men tilbake til hjemmet igjen. Helge var den nest yngste av tre søs­ken, og det var et godt og harmo­nisk hjem han vokste opp i.

Foreldrene var svært forståelses­fulle, bare den ting at de lot Helge som bare hvalpen få lov til å dra av sted på egen hånd i sommerferi­ene, tyder på det.

Det var jo dristig gjort. To femtenåringer alene på Hardangervidda uten noe særlig mat med seg, var et ganske usedvanlig fenomen i de da­ger. Ved siden av at han ikke likte seg på skolen er det en ting til Helge husker godt fra barneårene: han var støtt sulten under den første ver­denskrig. Hver eneste dag gikk han i skuffen til mor og stjal brødskalker for å hjelpe på det gnagende su­get under bringen. For alle oss bort­skjemte idag som ikke med den beste vilje klarer å få ned en skje tran, er det imponerende å høre at marga­rinen den gang smakte direkte av tran, og at Helge smurte tykt på brø­det og syntes det var velsmakende.

Siden har han vel spist verre saker enn det.

Heller ikke på gymnasiet likte han seg, men derimot i gymnasiesamfunnet «Hugin», hvor han var formann en tid, likte han seg godt.

I samfunnet vant han forresten en diktkonkurranse, nummer to ble en gutt som het Nordahl Grieg.

– Nåja, ler Ingstad. Det er jo lett å vinne over en som går en klasse under en. Man føler seg som veteran og har bare en nedlatende tanke for en underklassing. Forresten var Nor­dahl i stemmeskiftet den gang.

Jeg vet ikke om Helges selvtillit ble noe knekket da han fikk ng i norsk stil til examen artium. Det er forresten pussig å legge merke til hvor mange forfattere som i sine skoledager fikk direkte elendige ka­rakterer i norsk stil.

Etter artium begynte Helge å stu­dere jus ved Universitetet i Oslo. Nå følte han seg ikke bundet mer som i de tolv første skoleårene. Han bodde på hybel og kunne gjøre som han ville. Lese og gå på forelesninger, eller blåse hele arbeidet en lang marsj. Det var frihet under ansvar, og Helge trivdes med det. Hans store lidenskap var sjakk, og i turneringer gjorde han seg gjeldende blant lan­dets beste spillere.

Men utferdstrangen brant i ham da han hadde studert i to år. En gang holdt han på å avbryte arbeidet og reise av sted til fremmede strøk, men faren hindret ham. Ikke sånn å forstå at han nektet sønnen å reise. Han sa tvert imot: Reis hvis du vil. Men jeg tror ikke det er klokt, du vil angre hvis du drar uten å ha en plattform å stå på.

– Jeg hørte på ham, utsatte reise­planene og kastet meg over bøkene igjen. Det var en stor ting at jeg den gang fulgte min fars kloke råd.

Under hele studietiden var Ingstad sterkt opptatt av litteraturen, særlig leste han Hamsun og Dostojevskij.

– Jeg vet ikke hvor mange gan­ger jeg leste ”Sult”, den gjorde et dypt inntrykk på meg.

Avdøde redaktør Gunnar Larsen i Dagbladet kom ofte opp til Helge på hybelen hans, og da satt de to kameratene i timevis og leste høyt for hverandre eller drøftet litteratur.

– Gunnar Larsen var et fint men­neske, sier Ingstad.

Etter hvert fikk Ingstad også in­teresse for jusen, og det var vel å vente av en som hadde til bestefar den navngjetne romerrettslærer pro­fessor Marcus Ingstad. Han har da også mellomnavnet Marcus etter ham. Etter tre og et halvt års studier tok Helge eksamen i 1922. Det gikk yp­perlig og han fikk en god laud. Men så leste han også meget energisk for å bli fort ferdig. Det røper forresten en del av Ingstads personlighet. Det hender at han må gjøre noe som kanskje ikke er så spennende, men er det så at en oppgave må utføres, går han 100 % inn for saken for å løse den på beste og hurtigste måte. Han søkte og fikk stillingen som fullmektig hos sorenskriveren i Stjør­dal og Verdal, med bopel i Levanger. Et bedre sted kunne Ingstad nesten ikke komme til. Det var deilige fjell, og han fikk mange fine turer i embetsmedfør rundt i distriktet. Han dømte, greide ut med skifter, viet folk, jaktet og trivdes ypperlig blant trønderne.

Etter to år som fullmektig og en tid som hjelpedommer fant han tiden inne til å starte egen praksis som overrettssakfører. Det gikk usedvan­lig bra allerede fra starten av. Han sto på meget god fot med befolknin­gen, av fødsel var jo Ingstad selv trønder, og Trøndelag er et av de strøk hvor han liker seg best her i landet.

Han ble vist tillit. Banker, kommu­ner og store bedrifter kom til den nye sakføreren og overlot ham be­tydelige saker. Det hele utviklet seg så gunstig at Ingstad begynte å bli redd.

– Suksessen skremte meg, innrøm­mer han. Jeg ble redd for å få det for godt og bli sittende der for resten av livet som rik og feit sakfører uten å få realisert ungdomsdrømmene. Så besluttet jeg å selge hele forretningen mens det ennå var tid.

Mens Ingstad holdt på med avvik­lingen, dette var i 1927, leste han i avisen at kaptein Gerhard Folgerød skulle seile over Atlanteren med en liten skøyte. Dette var noe for Ing­stad, og han sendte straks telegram til kaptein Folgerød og ba om å få bli med på ferden.

«Søker om å få bli med som mann­skap over Atlanterhavet,» sto det kort og godt.

Etter kort tid fikk han svar. Han kunne få være med.

Men dessverre klarte han ikke å bli ferdig med salget av forretningen i tide, og vikingskipet dro av sted uten Ingstad.

– Jeg var veldig ergerlig, forteller Ingstad. Den seilasen skulle jeg gjer­ne ha vært med på! Karene fikk for øvrig en hard tur, de holdt på å sette livet til. Etter mye slit kom de omsider til New York hvor de fikk en strålende velkomst. Mange år etter, en gang etter den siste kri­gen, satt jeg og hørte på et foredrag i radioen, fortsetter Ingstad. Det var kaptein Folgerød som fortalte om den historiske ferden.

Da nevnte han også at det egent­lig hadde vært meningen at jeg skul­le være med. Jeg skvatt til da jeg plutselig fikk høre navnet mitt. Det hele var jo såre lenge siden.

Vel, det ble ikke noen Amerika-­tur for Ingstad i denne omgangen. Omsider ble han ferdig med avvik­lingen av forretningen, og nå var han utålmodig etter å kaste loss.

Mange spurte og grov, lurte på hvorfor i all verden han brøt over tvert med jusen og den innbringende praksisen. De fleste trodde han var lei arbeidet eller led av ulykkelig kjærlighet.

Ingstad forklarer det på denne må­ten: Intet er farligere enn å la til­feldigheten eller det økonomiske bli avgjørende hvor det gjelder å til­rettelegge tilværelsen. I et kort liv er intet viktigere enn å finne frem til det som hjertet er fylt av.

Ingstad hadde tenkt seg til Ca­nada, men først havnet han i Nizza hvor han et halvt års tid levde som en greve. Den gang var det billig der. Han danset, badet i Middelhavet, le­ste fransk og spilte rulett og slappet av ved Rivieraen. En luksustilværel­se som kom til å danne en merkelig kontrast til hans fremtidige livsfør­sel.

Så fikk det være nok Riviera. Ing­stad kjøpte billett til Canada. Han ville trenge inn i de mest jomfrue­lige strøk og utforske primitive fol­keslag. Nå skulle han endelig få sjan­sen til å virkeliggjøre ungdomsdrøm­mene. Han ville leve det mest pri­mitive livet, gjerne på steinaldervis. Den gang tenkte han ikke først og fremst på å skrive om opplevelsene sine.

– Riktignok har jeg alltid vært glad i å skrive, men langt viktigere var det behov jeg hadde etter å leve så enkelt som mulig.

Som sagt dro han helt alene til Canada, og der reiste han først på kryss og tvers i landet i mer sivili­serte strøk. Han hadde ikke lagt opp noen bestemt reiserute, men han inn­rettet seg på den greie måten at når han kom til en stasjon eller et sted han likte, hoppet han bare av toget. Så spurte han seg frem etter de vil­leste strøk langt i nord og om frem­komsten dit.

26 år var den eventyrlystne nord­mannen nå, og denne famlende søk­ing etter villmarken skulle bli inn­ledningen til hans eventyrlige liv og – karriere.

Omsider kom nå Ingstad til en by som heter Edmonton. Den gang var det en ganske liten pionérby, men siden ble det funnet olje i naboska­pet, og nå er den vokst opp til å bli en storby.

Edmonton var springbrettet til den endeløse villmark i nord. En vill­mark vi ikke kan forestille oss her i Norge. Med floder, skoger og tun­draer av sted mot Nordishavet.

I denne byen var Ingstad så heldig å treffe norsk-amerikaneren Hjalmar Dale fra Dale utenfor Bergen. Dale som var pelsjeger nordpå, var en hardfør og grei kar som kjente det livet Ingstad hadde lyst til å prøve seg på. Av en eller annen grunn fikk Dale tiltro til den tross alt uer­farne landsmannen, og slo lag med Ingstad innover i villmarken.

Ingstad innrømmer selv at han var temmelig grønn på dette tidspunkt:

– Jeg trodde jeg kunne mye, men det viste seg at det er tusen ting en nordmann som flyr i fjellene hjemme i Norge ikke har greie på når han kommer til områder som Canadas en­deløse skoger og tundra.

De to nordmennene hadde smått med mynt, så det ble bare til at de fikk råd til å kjøpe den mest nød­vendige utrustning. Ja, sant å si var utrustningen temmelig skrøpelig.

De hadde en kano, to geværer og fiskeutstyr, polarbikkjer og litt til. Først arbeidet de på flodbåten og et sagbruk med noen indianere og tjen­te endel slanter på det. Så satte de kanoen på elven og padlet nordover.

Den veldige Slavesjøen som er åtti ganger så stor som Mjøsa, krysset de i tre uker med åtte bikkjer ombord. De trengte lenger og lenger inn i villmarken. Padlet på sjøene og el­vene og bar kano og utstyr mellom vassdragene, mens mygg og knott holdt fest. Et slitsomt liv som varte helt til vinteren kom. Nå var karene kommet til svære, øde distrikter som ikke engang var kartlagt den gang.

Dale og Ingstad bygde seg en hytte ved Elgsjøen og bodde der hele vin­teren og hadde det både godt og vondt. Hva skal vi som skriker opp når gradestokken viser 10-15 kulde­grader si, når vi hører at der de to nordmennene bodde i en provisorisk hytte vinteren igjennom, hendte det ikke så sjelden at det var en 50 kuldegrader.

Karene skjøt elg og møtte rett som det var bjørn og stundom noen in­dianere. Ellers var det bare øde vill­mark rundt dem.

Det viktigste dyret for alle pels­jegere og indianere er villreinen. Før­ste gang Ingstad var i Canada, var det svære mengder villrein, nå er be­standen mer uttynnet. Men det hend­te da at villreinen sviktet den gang også, og det betydde en katastrofe for mange mennesker. Mangen pels­jeger sultet i hjel når villreinen svik­tet. Indianerne, som er like avhengig av dyret, sier på sin karakteristiske måte: «Villreinen er som ånder, kom­mer ingen steds fra og forsvinner –.»

Dale og Ingstad var heldige, vill­reinen sviktet dem ikke, tusener av dyr strømmet gjennom skogen. Så de sultet i hvert fall ikke denne vinte­ren. Da våren kom, skilte karene lag.

Dale dro til Hudson Bay og eski­moene, mens Ingstad på sin side ville være sammen med indianerne.

Han slo lag med en liten primitiv stamme som kalte seg «villrein-eterne». Navnet kom av at indianerne utelukket levde av villrein – fra dem skaffet de seg både mat og klær.

Mange vil sikkert spørre seg selv: Hvordan i all verden kan en ung ju­rist fra Norge slå seg sammen med indianere og leve sammen med dem i et av de barskeste strøk i verden? Hvordan kan hardføre indianere ak­septere en hvit mann og bo sammen med ham?

Ingstad sier: Forskjellen på men­neskene er ikke så stor. Det viktig­ste er ikke å tenke for mye på hvor­dan man tror andre mennesker er. Det hele avhenger av hvordan man selv oppfører seg imot dem.

Og at Ingstad ikke kan sammenlig­nes med en vanlig nordmann som tar seg en skitur hver søndag og en fjelltur i Jotunheimen om sommeren, skjønner vi jo godt.

Folk som har reist sammen med ham i Arktis, kan bevitne det:

«Ute av soveposen ved det første gry av dag og straks i full vigør til å ta fatt på oppgavene, er han ikke den letteste å ha følge med for folk med makeligere livsholdning. Men derfor har polar landet aldri fått an­ledning til å vise ham «sin egen må­te». I stedet for å frykte landet, be­synger han dets barske skjønnhet.»

En av Ingstads fangstkamerater fra Øst-Grønland – en velkjent over­vintrer – sier om ham at «han er en hardhaus av de sjeldne, en av de mest hardføre nordmenn jeg kjen­ner».

Ingstad har engang skrevet om de viktigste egenskaper som må til hos en mann som skal reise og leve un­der arktiske forhold:

«Den som følger polarlandets uskrevne lover, vil klare seg best, og han vil komme fra polarlivet med en vinning, personlig sett,» skriver han. «Den som sleiver ivei og gir rens­lighet, orden, selvdisiplin og gjensi­dighet en god dag, får det verst selv. Med ham har polar landet «sin egen måte».»

Disse egenskaper er Ingstad i høy grad i besittelse av, og derfor gikk han så godt sammen med indianerne i villreinstammen.

I det hele tatt så er det vel få hvite menn som er gode nok jegere eller hundekjørere til å delta sam­men med landets egne sønner uten å gjøre seg fullstendig til latter.

At Ingstad ble fullverdig aksep­tert av indianerne, skjønner vi, når vi hører at han ble valgt ut til å være med på en lang ferd til indi­anernes «hemmelige» jaktområde, det forjettede skogland inne på den nak­ne tundra. Det lå ved floden Thelons kilder som den gang var en hvit flekk på kartet. Ekspedisjonen hadde 8 sleder og 32 bikkjer, men ingen proviant, all mat skulle skaffes ved jakt underveis. Resultatet ble elen­dig. Villreinen sviktet, og Ingstad og de andre indianerne holdt vi på å si, hadde ikke noe mat på fire dager bortsett fra en frossen reinmage som de delte broderlig, og det på selveste julekvelden. Det var annen julekost enn ribben, pølsen, medisterkakene og surkålen han var vant med hjemme­fra.

På slutten av turen som varte ca. en måned, kom de endelig over en villreinflokk og fikk skutt endel dyr.

Nå hadde Ingstad vært temmelig lenge borte fra hjemlandet – fire år i villmarken – og det ville være na­turlig å spørre om han ikke lengtet hjem?

Stundom, særlig i onde tider, men aldri slik at han følte seg ufri. Han savnet ingen av sivilisasjonens goder, men det var jo ikke til å unngå at tankene streifet familie og venner. Men han syntes synd på folk som var nødt til å bo i støvete, larmende byer. Her hadde han funnet sitt rike.

Da indianerne ville han skulle gifte seg med en av de unge pikene i stammen, ble Ingstad imidlertid redd og sa takk for seg før det ble for sent.

– Grunnen til at de ville jeg skul­le gifte meg inn i stammen, var vel først og fremst fordi indianerne all­tid synes det er gjevt med en hvit mann på grunn av hans «rikdom» når det gjelder ammunisjon, tobakk og slikt, forteller Ingstad.

Etter å ha tatt avskjed med vill­reinstammen var Ingstad alene igjen. Han dro helt opp til grensen ved tundraen og bodde alene i teltet sitt bortsett fra de fem hundene sine, som han bandt utenfor.

– Ulvene hylte fra haugene nesten hver natt og tuslet stadig i nærheten, forteller Ingstad. Jeg ble vant til det, likte låten. Når ulvene hylte, satte bikkjene mine snuten til værs og svarte. Og så hadde jeg orkeste­ret gående. Snart hylte ulvene, snart bikkjene. Jeg savner faktisk ulvehylet nå. Her oppe i Skådalen er det jo smått med ulv.

Han hadde et bra år i ensomhe­ten. Villreinen holdt seg i terrenget så han slapp å sulte, men kulden var hard. Riktignok var han godt kledd, men han måtte stadig kjenne med votten i ansiktet om det var noen deler som var forfrosset.

– Så forsiktig er jeg selv når det er bare tredve kuldegrader, sier han.

En gang om året søkte han ned til en liten handelsutpost ved Den store slavesjø. Den var bestyrt av en halvindianer og hadde det vakre navn «Snowdrift».

Etter fire års opphold i Canada dro Ingstad hjem igjen. Det var smått med penger, så han måtte ta hyre med en båt og kom på den måten til Paris. Her møtte han et problem. Det var umulig å få kjøpt et par sko som passet. I fire år had­de han gått med myke mokasiner så føttene var blitt brede og øm­fintlige overfor moderne skotøy. Til slutt kjøpte han turnsko.

Nå ja, hjem kom han i alle fall.

Her hjemme var det Grønlandsfei­den mellom Norge og Danmark som opptok alle, og da Ingstad hadde vært hjemme en tid og skrevet sin bok «Pelsjegerliv blant Nord-Kanadas indianere», som nå er klassisk, fikk han et smigrende tilbud av myndighetene!

Om han ville bli norsk sysselmann på Øst-Grønland?

Det ville han, og snart dro han av gårde med egen ekspedisjon på ishavsskuta «Polarbjørn». De over­vintret i Kong Oscars fjord og ho­vedstasjonen var i Antarctichavn. Ing­stad hadde regnet som sikkert at Øst-Grønland skulle bli i norsk be­sittelse, noe han mente var historisk berettiget. Derfor ble han dypt skuf­fet da han i radioen fikk høre at den internasjonale domstolen i Haag hadde gitt Danmark medhold.

Nå var det ikke mer å gjøre på Grønland, men mens han var der, fikk han telegrafisk forespørsel om han ville overta administrasjonen på Svalbard. Og så bar det av gårde til denne fjerne øygruppen – den nord­ligste del av Norge.

Her hadde han en fengslende tid sammen med gruvefolk og fangstfolk, trauste karer av samme støpning som ham selv. Ingstad holdt seg ikke ba­re i den norske gruveby, men med sitt hundespann flakket han vidt og bredt over øygruppen til ensomme fangsthytter og russiske anlegg.

Deretter skrev han boken om Sval­bard med sagatittelen: «Landet med de kalde kyster». La så kursen mot et Sydens land – det solrike Arizona for å studere apasjeindianerne som engang har vandret sørover fra snelandet. Av en gammel indianer fikk han så høre at det langt inne i Si­erra Madrefjellene i Mexico fremde­les skulle finnes noen helt ville apasjeindianere som var menneskesky og gjemte seg bort dypt inne i fjel­lene. De skulle ha holdt til der fra apasjekrigenes tid, disse sluttet så sent som i 1886. Ingstad ville prøve å finne denne «tapte stamme».

Så fikk han i stand en ekspedisjon som bare besto av indianere. Hans plan var å finne de ville apasjene ved hjelp av deres stammefrender fra re­servatet. Ingstad og hans folk lette lenge omkring i Mexicos fjell for å finne den bortgjemte stammen, men uten resultat. Apasjene ble stadig forfulgt av meksikanerne, så de var livredde og flyktet unna. Men Ing­stad fikk likevel et rikt resultat. Han fant deres hytter og leirplasser og fikk anledning til å tale med og fo­tografere fanger som meksikanerne hadde tatt. Dessuten støtte han på en merkelig hulebebyggelse. Han samlet et rikt materiale og dro så hjem til Norge igjen og utga sin bok: «Apacheindianerne». Det var like før kri­gen brøt ut.

– Jeg har ikke greie på krig, for­teller Ingstad. Jeg var i Østerdalen da den kom, men jeg som alle andre var i den største villrede, for regje­ringen hadde jo ikke gitt mobilise­ringsordre. Jeg mente som mange an­dre at her gjaldt det å komme for­test mulig inn til Oslo for å kunne delta i forsvaret av landet. På toget innover var det også en mengde landsungdom som hadde tenkt som jeg, friske, ivrige karer, parat til å verge landet, alle i samme villrede. Elverum passerte vi et tog med nedrullede gardiner og fikk senere høre at det var regjeringen på flukt.

Da vi kom til Østbanen, møtte vi tyske soldater der. Byen var tatt. Noe av det som gjorde størst inn­trykk på meg, var at tyske soldater sov på halm i Nationaltheatret. Der var altså jeg og alle de friske gut­tene i Oslo, og det var ingen bruk for oss. Var det bare blitt gitt en noenlunde klar beskjed fra de le­dende, hadde vi selvsagt blitt hvor det trengtes, og det var jo nettopp i dalene.

Så skulle jeg da som så mange fly på ski gjennom Nordmarka over til de norske styrkene. Men skjebnen vil­le det annerledes. Jeg gikk forbi Røde Kors, og det slo ned i meg som et lyn: Hvem i all verden tar seg av de norske sårede soldater etter hvert som de tyske styrker rykker nordover og erobrer landet stykke for stykke. Og hvem tar seg av sivilbefolknin­gen, sørger for mat, etablerer administrasjon osv. Jeg handlet straks et­ter min innskytelse, fikk i stand sam­arbeid med Røde Kors, og nå be­gynte en merkelig tid hakk i hæl med fronten inntil jeg havnet et steds i Finnmark. Jeg fikk i sam­menheng se en side av krigen som ingen annen. En gang kjørte jeg ca. fant i grus og pengelens. Pengene hadde jeg i sekker fra Norges Bank. To ganger veltet tyskerne bilen i grøften da tropper skulle forbi, noen ganger måtte jeg ombord på flåter der broer var skutt i filler. Men mil­lionen kom frem.

– Kommer De til å skrive en bok om Deres opplevelser under krigen?

– Kanskje. Et og annet nytt kan jeg vel bringe, men ellers er det jo så mange krigsbøker som forteller om langt større innsats enn min. De nor­ske guttene var makeløse.

I 1949 dro Ingstad av sted til vill­marken igjen – denne gang til Nord-Alaska. Også på denne ferden fant han frem til noe ut over det van­lige. Han fikk rede på en liten grup­pe innlandseskimoer som det ikke var mange som visste eksisterte over­hodet. . . De lever helt isolert i hjertet av den veldige fjellkjeden Brooks Range. Denne fjellkjeden er ca. et tusen kilometer lang og hører til de villeste og minst kjente partier i Alaska. De eneste mennesker i det­te veldige området er denne lille flok­ken med eskimoer, ca. 70 mennesker i alt. Et jomfruelig land med tuse­ner av villrein, ulv, grizzlybjørn, fjellfår og andre dyr.

Disse eskimoene kaller seg Nunamiut, som betyr innlandsfolk. En gang var det mange av dem, og de hadde sine jaktmarker over store om­råder av Brooks Range, men den gjenværende gruppen er de siste res­ter av folket.

I ett år levde Ingstad sammen med denne eskimostammen. Han var med dem på jakt, på sledeferder med hun­despann, deltok i deres fester og be­gravelser og fikk et enestående inn­blikk i deres livsførsel og kultur.

Ingstad har levd sammen med både indianere og eskimoer. Vi ber ham foreta en sammenligning:

– Det er noe lettere å leve sam­men med eskimoene. De er mer åpne enn indianerne. Kanskje mer pålite­lige også. Ikke for det. Har man først fått en indianer til venn, kan man ikke bedre venn få.

Under oppholdet sammen med disse eskimoene samlet Ingstad blant an­net et stort språkmateriale, en meng­de gamle sagn, og han tok opp san­ger på lydbånd. Ca. 200 hadde han med hjem, og de ble senere behand­let av Eivind Groven.

Et spørsmål som interesserer i den­ne forbindelse er: Hvordan i all ver­den klarte nordmannen å gjøre seg forståelig og å forstå hva eskimoene sa?

– Sproget deres er et av de mest innviklede i verden, men det gikk da på sett og vis, forklarer Ingstad. Jeg plukket opp ett ord her og et ord der og satte dem sammen. Det ble lite grammatikalsk, men vi forsto da hverandre i hvert fall, og det var det viktigste.

Etter at Ingstad kom tilbake til Norge, brukte han lang tid på å be­arbeide dette stoffet, og han skrev også en ny bok som ble en stor suk­sess. «Nunamiut» heter den.

Da han var ferdig med den, dro han til Vest-Grønland. Nå fikk han endelig virkeliggjort en gammel drøm. Han fikk reise rundt og i ro og mak studere de gamle norrøne bygdene der. Den eldste kolonisasjon av Grøn­land er et av de mest fengslende inn­slag i norsk og islandsk historie. Den har over seg suset fra Norgesveldet, fra den gang utferdslengselen og handlekraften kom til utfoldelse her i landet. Smidige skip med råseil for langveis av sted til Island, Grønnland, De britiske øyer, Frankrike, Middelhavet, ja, ifølge Ingstad og de fleste historikere for disse grønlen­dingene også til Vinland – Amerika ca. fem hundre år før Columbus.

Samfunnet på Vest-Grønland ble grunnet av Eirik Raude for ca. tu­sen år siden. Han var født på Jæren, men slo seg ned på Island, og der­fra la han i vei med sine venner for å kolonisere det nye landet. Der vok­ste det frem to bygder, Aust- og Vesterbygd. Kildene forteller om ca. 280 gårder, 16 kirker og 2 kloster.

Norge fikk en særlig betydning for det grønlandske samfunnet. Enkelte av de store slektene på Hedmark, Ringerike, Jæren og Sunnmøre send­te kjøpmannsskip til øya. De norske kongene Harald Hardråde, Olav den hellige, Sigurd Jorsalfar og andre hadde venner på polarøya og gjorde seg nok gjeldende der. Landet fikk sitt bispesete, biskopen ble utpekt av biskopen i Nidaros og kom fra Nor­ge. Skipsforbindelsen var viktig. De norrøne grønlendinger trengte jern, korn og annet, som byttemiddel had­de de hvalrosstenner, skinn, huder, vadmel, jaktfalker og andre ting. Det ble til at den faste Grønlandsbåten gikk ut fra Bergen.

Århundrer gikk. Skipsforbindelsen hørte gradvis opp. Det siste skriftlige vitnesbyrd om folket der vest er fra 1400-årene. Så blir det stille.

Da det så etter mange år igjen kom beretninger fra båter som hadde anløpt Grønland, fikk en høre: Eski­moene rådde over landet, ikke en eneste av norrøn ætt var å se. Bare ruiner av gårder, kirker, kloster og gamle innmarker hvisket om det som hadde vært.

Hvordan har disse menneskers liv artet seg? Hvor ble det av folket?

Mange forskere hadde prøvd å løse disse problemene, men fremdeles var det mange ubesvarte spørsmål.

Sammen med sin kone Anne Stine fra Lillehammer og sjømannen Ha­rald Botten fra Sunnmøre flakket Helge Ingstad i en 27 fots motorbåt langs Grønlands kyster.

Riktignok hadde danskene utfor­sket disse områdene før, men nord­mannen ville gi seg god tid og stu­dere det hele i sammenheng.

Ingstad forteller: Det var en ren opplevelse for en nordmann å ferdes her hvor folk av ens egen stamme hadde levd så lenge. Det var forun­derlig å komme til sammenfalne hus av jord og stein og vite at her hadde familier med kvinner, menn og barn levd i ca. 500 år. Det hvilte en egen uforklarlig stemning over disse gam­le historiske plassene.

På Brattalid kirkegård er det fun­net en steinsatt grav med følgende runer:

«Ingebjørgs grav».

Etter alt å dømme var det en liten pike som var blitt begravet her. Blant meget annet er det på gårdene også funnet sjakkbrikker.

Ingstad fikk på sin ekspedisjon inn­gående kjennskap til landet og livs­vilkårene og han så en mengde av de norrøne ruiner: Klosteret nær de var­me kilder, Hvalsøy kirke, bispesetet Gardar, Eirik Raudes gård Bratta­lid, Torfinn Karlsevnes gård Sandnes og mange andre. Sagaen og de gamle håndskrifter ble så å si brukt som reisehåndbok.

Det var meget å forundre seg over, for eksempel biskopens gildehall hvor det var plass til et par hundre men­nesker rundt langilden. På Eirik Rau­des gård var det «innlagt» vann. Ik­ke mindre merkelige var innlandsgårdene i skyggen av innlandsisen. Meget minte om Norge.

Denne siste ekspedisjonen til Ing­stad var ikke av de mest ufarlige. Med den lille båten de tre medlem­mene brukte, kunne det lett ha gått galt når stormene kom settende fra Davisstredet. Ja, båten var så liten at det ikke engang var køyer i den. Ingstad og frue måtte ligge på spi­sebordet, og da måtte han strekke bena ut av lugardøren. Men den ka­ren er jo så vant med strabaser at en slik situasjon vel fortonet seg som bare barneleken.

«Landet under Leidarstjernen» kal­te han sin siste bok – det store ver­ket som handler om det gamle nor­røne samfunnet på Grønland som gå­tefullt forsvant. Det han der har brakt frem, har ført til at han idag står midt oppe i en ny ekspedisjon – denne gang til «Vinland». Ingstad er nettopp vendt tilbake fra en leng­re rekognoserende flyferd langs Nord-Amerikas kyster og vil neste år fort­sette undersøkelsene med egen båt og norsk mannskap. Han har den faste tro at det ved disse kyster skulle være mulig å finne spor etter Leif Eriksson eller andre norrøne vinlandsfarere som oppdaget Amerika flere hundre år før Columbus. Det er første gang en systematisk un­dersøkelse av denne art blir gjort.

Ingstad er nå 60 år og kan se til­bake på et sjelden begivenhetsrikt liv. Hvis han hadde vært la oss si 25 år idag, ville han da fortsatt som jurist eller lagt av sted til villmarken igjen?

– Jeg angrer ikke på at jeg i sin tid solgte sakførerforretningen min, forteller Ingstad. Livet har gitt meg meget. Samværet med frigjorte na­turfolk som lever i sitt rette element har gitt meg et utbytte som jeg aldri vil få i en by eller i et sivilisert sam­funn.

Skal jeg se tilbake på de mennes­ker jeg setter høyest, er det mange blant eskimoer og indianere, mennes­ker som selvgode byfolk overbærende vil kalle primitive, men som såkalte siviliserte mennesker vil ha svært me­get å lære av når det gjelder virke­lig kultur. Karakteristisk for dem er en lys og vennlig omgangstone og gjestfrihet og hjelpsomhet.

Det er jo også mørke rom i deres sinn, men stort sett tror jeg de er lykkeligere enn oss. Når en indianer padler sin kano en solblank dag, kan han gi seg til å synge i livsglede. Det samme kan en eskimo gjøre når han sitter i skinnteltet og alt er vel. I si­vilisasjonen synger menneskene helst når de er beruset eller står på en scene og er betalt for det.

Ingstad følger meg ut da jeg skal gå, og han benytter samtidig anled­ningen til å godsnakke litt med de to grønlandshundene han har utenfor hu­set. Huset er forresten oppkalt etter Eirik Raudes gård på Grønland, det heter Brattalid og ligger ensomt og tilbaketrukket oppe under Vettakol­len med en majestetisk utsikt over Oslo.

Det er et vakkert hus, langt større og varmere enn teltet han pleide å ligge i under sprengkulden i Canada og Alaska.

Men også idag holder trofaste polarhunder vakt ved hans boplass. Og en stille natt kan det hende de stik­ker snutene til værs og hyler sin lengsel mot månen.