Av Helge Rabben (Vi Menn 197?)
Om jeg ville ha gjort det om igjen? Nei, aldri i verden! Når jeg tenker tilbake på alt sammen, må jeg si det var rene galskapen. Å overvintre syv ganger på Svalbard med en fangstmann og jeger, er og blir for hardt for en kvinne – uansett kjærlighet til mannen og en ufattelig evne til å overleve.
Kvinnen som sier dette er Helfrid Nøis, enken etter den legendariske Svalbard-veteranen Hilmar Nøis. Han døde i desember 1975 på Andøya, 82 år gammel. Helfrid er blitt 78 år og bærer sin alder med verdighet og ynde. Med nordlandsk gjestfrihet ønsker hun oss velkommen i sitt koselige hjem i Valosen, en drøy mil fra Bodø. Utsikten fra stuevinduet er praktfull – med Saltenfjorden og de majestetiske Børrvasstindene.
– Angrer du på at du ble så lenge der oppe sammen med Nøis?
– Angrer? Det er nok ikke det riktige ordet. Jeg vil bare si at hvis jeg på forhånd hadde ant hva det virkelig lå i dette å være «ei fangstmann-kjerring» på Svalbard, så hadde jeg aldri innlatt meg på å overvintre! Men, du vet, jeg var glad i Hilmar – og dessuten hadde jeg fra før en god porsjon eventyrlyst i blodet. De romantiske forventningene om fangstlivet på Svalbard forsvant ganske snart da den ensomme, polarmørke, iskalde hverdagen satte inn.
– Det er vanskelig å forklare det, men å være der oppe – milevis fra de nærmeste mennesker betyr praktisk talt å leve i livsfare døgn for døgn. Enten knekkes man totalt, eller man tar imot naturkreftenes utfordring og føler en ubeskrivelig glede over å kunne beseire alle fiendtlige elementer.
– Utallige ganger er jeg blitt spurt «Helfrid, hvordan kunne du finne på noe slikt?». Jeg synes det er et rart spørsmål. Tenk bare på en fjellklatrer som risikerer livet bare for å nå opp til en topp der ingen andre har vært. Hva tror du han føler når noen spør ham hvordan han kunne være så dum? Jeg har det på samme måten. Ikke ville jeg ha gjort det om igjen, men jeg må si at jeg ville ha kjent meg fattigere uten disse erfaringene. Nei, jeg angrer så visst ikke. Jeg er heller dypt takknemlig for at årene på Svalbard fikk meg til å forstå en viktig ting – nemlig hvor svake vi mennesker er hvis vi ikke får en hjelpende hånd fra Ham der oppe når det røyner på som verst.
Et skjebnemøte
– Det sies at du er i ferd med å skrive en bok om dine overvintringer som fangstkvinne På Svalbard. Stemmer det?
– Ja, jeg forsøker, men det går smått, for jeg er jo ikke vant til å skrive. Kanskje blir jeg ferdig en gang til neste år. Men ikke kalt meg en fangstkvinne. Det riktige er at jeg var gift med en fangstmann. Jeg har alltid vært skuddredd! Det eneste våpen jeg hadde, var en salongrifle, og den rørte jeg nesten aldri. Nøis hadde jo sine Krager, men dem ville jeg ikke ta i, og det var han som drev fangst og jakt. Jeg var det man kan kalle en gammeldags, nordlandsk husmor. Likevel må jeg innrømme at jeg hadde en god del plikter som ikke akkurat hører dagliglivet til her nede i Norge.
Helfrid Nøis er født på Nordsand, i Øksnes. Hjemme var det åtte søsken, men to av barna døde ganske tidlig, og bare seks fikk vokse opp. Hjemstedet ligger et godt stykke nord for Polarsirkelen, og Helfrids barneår var ingen dans på roser. Hun gikk på internatskole på Sommerøy – seks uker før jul og seks uker etter jul og hver helg ble hun og de andre skolebarna fra Norsand skysset fram og tilbake over fjorden i en åpen Nordlandsbåt med råseil i mørketid og all slags styggvær.
– Jeg husker en gang, forteller hun, – at vi måtte tilbake til skolen i storm. Det nyttet ikke å holde seg hjemme på grunn av været, for ellers fikk foreldrene mulkt! Der satt vi små barn og klamret oss fast mens åttringen seilte med ripen nesten under vann og to mann øste i trekk. Da vi endelig var fremme etter en times tid, var vi dyvåte til skinnet – og slik måtte vi sitte i klassen hele dagen. Om natten sov vi på strømpene våre for å tørke dem!
– På gården hjemme hadde vi fire kyr, fem geiter og noen sauer. Fra vi var ganske små måtte vi arbeide med ett eller annet nesten hele dagen, og det var svært få ledige stunder. Ikke hadde vi innlagt vann den gangen, og jeg husker at jeg som småjente måtte bære 14 bøtter vann til fjøset . . . på ski gjennom snøen midtvinters.
– Da jeg var ferdig med skolen, var jeg så inderlig lei alt slitet på gården, både utendørs og innendørs, at jeg bare gikk og verket for å komme meg bort. En dag så jeg i avisen at en familie i Trondheim averterte etter hushjelp. Jeg søkte og fikk posten. Siden ble det butikkarbeide i Oslo.
– Hvordan gikk det til at du møtte Hilmar Nøis ?
– Det var sommeren 1928, da jeg var oppe i Vesterålen på ferie. En dag jeg var på Sortland, møtte jeg Nøis. Han hadde da allerede en lang serie overvintringer bak seg på Svalbard og var bare på et kortere besøk i Norge. Jeg syntes han var en staselig kar, og jeg slukte hvert ord når han fortalte om sitt fangstliv der oppe i Arktis. Han ymtet frempå om at han godt kunne tenke seg å ta meg med oppover. Tanken var spennende, men det ble nok ingen Svalbard-tur på meg så raskt. Det manglet jo ikke på advarsler, og selv om jeg kjente eventyrlysten krible i meg, fortsatte jeg mitt byliv i Oslo.
Vielse på Fredheim
– Men Nøis og jeg holdt kontakten ved like. I brevene kom han stadig tilbake til dette med at jeg burde følge ham til Svalbard, være hos ham i det minste en vinter – for at jeg kunne finne ut om jeg greidde det. Jeg nølte fortsatt, men endelig bestemte jeg meg for å prøve. Det var sommeren 1937, ni år etter vårt første møte. Jeg dro til Tromsø, og så tok vi en av kullbåtene over til Spitsbergen.
– Det var en forferdelig reise. Skipet slingret og hev seg i uværet, og jeg ble fryktelig sjøsyk. Så kom Nøis inn i lugaren og sa at vi var fremme i Longyearbyen.
Førsteinntrykket var elendig. Jeg trodde at jeg var kommet til en vanlig, liten norsk by med gater og det hele – og så var det bare noen ganske få, spredte hus her og der! Jeg husker at jeg gråt av skuffelse på dekk, men Nøis greidde å trøste meg såpass at jeg likevel sa meg villig til å bli med ham inn i Sassenfjorden der han hadde sin hovedstasjon, «Fredheim».
– Fra Longyearbyen fikk vi skyss med «Nordsyssel», sysselmannens båt. Men det blåste opp til storm, og vi kunne ikke gå inn i bunnen av Sassenfjorden. I stedet ble vi satt i land på den andre siden, hvor Nøis hadde en av sine mange hytter. Men du verden for et rot og for et griseri det var der inne! En fangstmann fra Tromsø hadde nylig oppholdt seg i hytten, og det eneste han hadde brukt til brensel, var spekk. Stanken var nesten ikke til å holde ut. Jeg løp ut og hentet ett av mine lakener fra bagasjen og rullet meg så inn i dette på en av køyene. Jeg husker at jeg gråt meg i søvn og at jeg bare hadde lyst til å ta første båt fra Longyearbyen tilbake til Norge. Førsteinntrykket av Svalbard og fangstlivet kunne nesten ikke ha vært verre!
– Men etter at stormen hadde lagt seg og vi kunne ta oss over til hovedstasjonen i en fangstbåt, så jeg litt lysere på livet. «Fredheim» var nok en fangsthytte, men den var romslig med skikkelig kjøkken, soverom og stue – og jeg skjønte at jeg ville greie å skape levelige forhold der også for meg som hadde vært byfrøken i så mange år. De første dagene gikk med til å lempe ut massevis av skittent, gammelt skrot som hadde samlet seg opp i tidens løp, og så var det å gjøre grundig rent over alt. Nøis og de andre fangstfolkene som hadde bodd hos ham, hadde jo ikke vært så nøye med slikt, for å si det mildt. Stadig ville jeg reise tilbake til Norge før sommeren var over.
– Men etter hvert ble jeg så betatt av den mektige naturen omkring oss – fjellene, breene, fjorden – at jeg en dag kunne betro Nøis at jeg hadde skiftet mening: jeg hadde bestemt meg for å overvintre sammen med ham. Jeg skal si han ble glad!
– Dette var altså i juni – juli 1937, og dere var ennå ikke gift?
– Nei, vi var bare forlovet. I september kom sysselmannen innover og viet oss på «Fredheim». Så var det overstått.
Kjente breen som bukselomma.
– Jeg hadde vært en flittig turgåer mens jeg bodde i Oslo og hadde god trening bak meg både på ski og til fots. Det ble faktisk til at jeg meget ofte fulgte med ham på fangst, og det hendte at vi var borte et par måneders tid. Tidlig så jeg at flere av bi-stasjonene var i en elendig forfatning, og jeg fikk Nøis til å skifte ut ovner, reparere tak og gulv med nye materialer og sette hyttene i bedre stand. Vi hadde over 30 slike bi-stasjoner, spredt nesten over hele Spitsbergen, og den stand de var i, kunne være avgjørende for liv og død når man en hel dag hadde slitt seg fram i snøstorm og polarkulde på sitt verste.
– Ja, hvordan klarte du kulden?
– Det gikk bedre enn jeg hadde ant på forhånd. Var det ikke alt for kaldt, greidde jeg meg fint med ett par selbuvotten – mens Nøis kunne ha på to par eller flere. Men jeg kledde meg skikkelig når vi var på langturer. Det hendte at jeg tok på hele fem par bukser av forskjellig slag! Noe av det viktigste var å beskytte ansiktet, så vi brukte alltid maske i kaldvær og snøstorm. Nøis og andre fangstfolk hadde brukt masker av plysj til å dekke ansiktet med, men når disse frøs seg fast til huden, var det nemlig ubehagelig. Plysjen ble nemlig piggete i sterk kulde og stakk seg inn i huden. Jeg fant en dag på å fôre en slik maske med myk flanell. Det viste seg at dette stoffet ikke var til plage, selv om det frøs seg fast, og Nøis brukte bare denne typen.
– Hva med mørketiden?
– Litt vant var jeg jo til den fra Nordland, men der blir det på langt nær så stummende mørkt døgnet rundt som på Svalbard. I ca. 2½ måned er det rett og slett full natt der oppe. Den første, svake gråskimring på himmelen begynte vi å se i slutten av januar eller først i februar. Men det merkelige var at vi likevel greidde å ta oss fram på skiene denne tiden til og med jeg som var nybegynner. Det var Nøis som alltid loset oss fremover og som bestemte retningen. Han hadde vært overvintrer siden 1909 og kjente hele Spitsbergen ut og inn. Jeg greidde ikke å begripe hvordan han kunne ta seg fram til alle tider og i all slags vær og komme rett på målet. Aldri så jeg ham bruke kart og kompass! Det var som om han hadde fått et ekstra instinkt.
– Jeg glemmer ikke en gang vi krysset en isbre som var full av livsfarlige sprekker. Vi hadde bra sikt, og Nøis loset oss fram over breen i buktninger, rundt alle sprekker, som den selvfølgeligste ting i verden. Han sendte bare korte blikk over til fjell og knauser og visste på den måten nøyaktig hvor han satte føttene. Jeg tviler på at noen annen kjente Spitsbergen så godt som ham, men så hadde han også 38 overvintringer bak seg da helsen sviktet og han måtte gi opp fangstlivet for godt.
Fra hånd til munn
– Fortell litt om reven på Svalbard og om jakten . . .
Vi fikk aller mest hvitrev, men det hendte at det vanket en blårev også, og den var mere verdifull. Reven lever for det meste av ryper. Slu som den er, holder den seg gjerne i nærheten når en bjørn har jafset i seg en småsel – snadd som den kalles – eller en – kobbe, for da vet den at det vanker et bra gratismåltid når bamsen har forsynt seg
– Fellene som Nøis brukte, var enkle, men effektive. En revefelle var et slags firkantet brett av tre som ble stilt opp på skrå ved hjelp av en fotpinne. Åten, som regel rype, ble plassert under brettet. På toppen av brettet ble det lagt en 70-kilos stein. Når reven begynte å glefse til seg av åten, skubbet den borti fotpinnen som dermed falt over ende – og så ramlet brettet med den tunge stenen over reven og drepte den momentant. Fellene måtte settes opp på forblåste knauser eller der snøen ikke la seg tett. Det var også viktig å sørge for at åten og fellene ikke luktet av noe som kunne skremme den ytterst våre Svalbard-reven, for eksempel av hund.
– Hvor mange reveskinn hadde dere å selge etter en sesong?
– Det kunne variere sterkt, fra omkring 100 til det dobbelte. Men prisene var elendige den gangen, og ingen skal tro at det var snakk om å legge seg opp penger på å drive fangst og jakt. Nei, provianten og utstyret vi trengte fra en sommer til den neste, kostet så mye at jeg lyver når jeg sier at det ble å leve fra hånd til munn – til tross for alt blodslitet og alle farer som lurte på oss. Av og til tok Nøis en isbjørn, og det skaffet oss en kjærkommen ekstraskilling.
Hardtørn med bjørn
Selv skjøt jeg ingen, for jeg var ikke jeger! Men det hendte jeg var med når Nøis skjøt en bjørn innimellom. Det er en spesiell bjørne-episode som jeg aldri vil glemme. Utpå vårparten 1939 var Nøis og jeg på tur over til fangstfeltene ved Storfjorden. Sammen med oss var Albert Nilsen, en slektning av meg, som hadde overvintret. På et sted der Nøis hadde lagt ut selvskudd, lå en diger isbjørn. Den hadde vært død i mange dager og var stivfrossen. Nå gjaldt det å få den til nærmeste bi-stasjon for å flå den, og det skal jeg si var et forferdelig slit! På en eller annen måte greidde vi å få bamsen opp på hundesleden, som heldigvis ikke knakk sammen, og der plasserte vi den i sittende stilling. Vi hadde bare tre hunder foran sleden på denne turen, og det var jeg som gikk foran og trakk i hundene, Nøis og Albert gikk på hver sin side av bjørnen og støttet den opp mens de dyttet av alle krefter.
– Den halve milen til nærmeste bistasjon virket endeløs, men omsider var vi fremme. Neste problem var å få det enorme dyret inn i den lille hytten – helt stivfrossent som det var. Vi prøvde med forparten først, så med bakparten, deretter om igjen med forparten – men forgjeves. Jeg tror vi holdt på slik i timevis i den bitende kulden før vi endelig fikk skjøvet og lirket bjørnen innendørs. Så var det å fyre godt i ovnen, for bjørnen måtte tines opp før mannfolkene kunne flå den. Det tok tid. Da jeg hadde sprengfyrt i fire timer, var ikke rimet gått av en spiker som sto i veggen like bak ovnen – så kaldt var det!
– Nøis og Albert kom omsider i gang med flåingen. Men for en stank! Det var gått gass i den døde bjørneskrotten, og jeg kan ikke beskrive den forferdelige lukten. Jeg orket ikke å være der inne og skyndte meg ut da jeg kjente at jeg måtte kaste opp. Så ble jeg gående der ute i sprengkulden noen timer inntil mennene var ferdig med flåingen og hadde gjort grundig rent etter seg …
Ensomme stunder
– Når jeg ikke var med på fangstturene, var jeg alene i Sassen, ofte et par måneders tid. I begynnelsen var det en hard påkjenning, og for ikke å bli heit knuget av ensomheten og uvissheten om hvordan min mann hadde det der ute, passet jeg alltid på å gjøre noe. Jeg vasket klær, strikket, reparerte ting eller malte. Av og til hørte jeg på radioen, men hvis jeg ikke holdt på med noe nyttig, leste jeg bøker som jeg lånte på biblioteket i Longyearbyen. Ja, lesing var nyttig nok der oppe.
– For all del måtte jeg passe på å holde varme i ovnene, og mesteparten av året fyrte vi døgnet rundt. Til brensel brukte vi ved som vi saget opp av drivtømmer om sommeren. På kjøkkenkomfyren hadde jeg stående et jernfat som jeg brukte til å smelte is i.
Jeg hugget ut stykker av bre-is som lå i store blokker utenfor huset og fylte opp i jernfatet. Etter hvert som isen smeltet, dryppet vannet ut gjennom en kran nederst på fatet og ned i en stor eiketønne. Jeg tror drikkevannet på «Fredheim» var det beste som tenkes kan. Hver gang sysselmannen og andre kom på besøk, drakk de vann i store mengder – for vannet i Longyearbyen var slett ikke så godt som vårt, av bre-is!
– Et stykke fra huset lå hundegården. Vi hadde som regel 9 eller 10 trekkhunder til sammen, men på turene var det aldri flere enn fem hunder foran sleden – ofte bare to eller tre. Når jeg var alene, var det jeg som måtte gi de gjenværende hundene mat. Jeg klatret opp en stige og kastet maten ned gjennom en luke i taket på hundegården. Hvis jeg hadde åpnet døren, ville de kraftige hundene ha sprengt seg vei ut øyeblikkelig og løpt vekk. Vann fikk hundene ved at jeg kastet ned en stor isklump som de slikket på.
– Mulighetene for å nå fram til lege tidsnok hvis ulykken skulle være ute, var små. Derfor måtte jeg lære meg å doktorere litt. Jeg hadde kjøpt lesebøker, og det angret jeg ikke på. En gang var det en fangstmann som kom til «Fredheim» med en stygg spekkfinger, og jeg så straks at noe måtte gjøres. Spekkfinger kan man få hvis man har en liten rift i en finger mens man for eksempel flår en sel eller en kobbe. Da blir det betennelse, og fingeren svulmer opp så den likner på en tykk pølse. Uten hurtig behandling går det koldbrann i den.
Hardhaus til mann
– Hva gjorde du med spekkfingeren ?
– Jeg hentet fram en skarp barberkniv jeg hadde stående i sprit, og så skar jeg hele fingeren opp. Deretter pakket jeg den godt inn i varme grøtomslag som jeg stadig skiftet. Fingeren ble helt fin igjen – og du kan tro jeg var stolt da jeg siden fikk høre at legen i Longyearbyen som hadde sett den etterpå, hadde sagt at han ikke kunne ha gjort det bedre! Dette var min første operasjon, og det skulle bli mange flere. En gang kom en kar med en verkende, stor byll i armhulen. Den skar jeg også opp med barberkniven og la så på grøtomslag som trakk alt svineriet ut.
Nøis måtte jeg også doktorere av og til. En dag hadde han ramlet utfor et stup mens han var ute på jakt. Han ble stygt forslått og blødde både her og der, men greidde å karre seg hjem til meg. Det verste var at han hadde fått en spiss stein langt inne i et lår. Da måtte jeg fram med kniven og skar meg ned til steinen som jeg trakk ut med pinsetter. Nøis syntes jo det var fryktelig ondt, for alt ble gjort uten bedøvelse, men han takket meg etterpå – og det hele gikk fint.
– Var du aldri redd?
– Det var jeg nok av og til, men jeg greidde alltid å skyve redselen fra meg, selv om jeg ikke aner hvor jeg fikk styrken fra. Når jeg lå i sengen ovenpå, kunne jeg ofte høre knirkelyder fra køyene nedenunder – lyden av et menneske som reiser seg og som går tungt over gulvet. Jeg kunne jo ikke annet enn gjenta for meg selv: Helfrid, du er alene, det er bare frosten som tar i huset! En natt fløy kjøkkendøren opp med et brak, og så sterkt at den spratt tilbake igjen. Så ble det helt stille. Jeg tenkte straks på at en bjørn ville trenge seg inn og ble liggende lenge uten å røre en finger. Men så listet jeg meg ned og så forsiktig ut av døren. Ikke en lyd, ikke tegn på liv i det heie tatt. Den eneste forklaring måtte være at breen i nærheten hadde kalvet og at lufttrykket var så kraftig at døren smalt opp.
– Du var ikke overtroisk, som nordlendinger ofte er?
– Fri og bevares, hadde jeg vært det, ville jeg snart ha gått fra vettet der oppe. Men jeg kan godt røpe at Nøis og brødrene hans som overvintret hos oss, var litt overtroiske. For eksempel voktet Nøis seg vel for å legge ut på tur hvis det var fredag, og han var meget opptatt av tallet 13!
– Kan du si litt om Hilmar?
– Vi hadde det stort sett bare fint sammen. Men han var en helt spesiell type, det sier seg selv. Han var hissig av gemytt, snarsint, og han nølte ikke med å gi meg kjeft – særlig når jeg var med ham på turer og ikke gikk fort nok på ski eller gjorde noe galt, etter hans mening. Det hendte gjerne at Nøis sa at han skulle ut på en liten fem-timers tur og ikke kom tilbake før det var gått fem døgn på grunn av snøstorm eller andre vanskeligheter. Men tro ikke at han gjorde noe vesen av slikt, og jeg måtte heller ikke vise tegn til utålmodighet. Det hendte at jeg syntes jeg hadde fått evig nok av hele fangsttilværelsen sammen med ham og ville reise fra alt sammen. Da ble han helt ute av seg, og jeg måtte bare gi meg, vet du …
Krig og evakuering
– Men på ett eneste område viste det seg at jeg faktisk var den som mestret kritiske situasjoner best, nemlig når vi var ute på fjorden i båt. Kom vi opp i storm og uvær, husket jeg det jeg hadde lært under oppveksten i Vesterålen. Mer enn én gang hendte det at Nøis ga helt opp og sa at vi ikke hadde en sjanse til å komme velberget i land, og da var det jeg som måtte greie brasene.
– Hvordan fikk dere føling med krigen?
– Nøis hadde ikke til hensikt å forlate Svalbard på grunn av krigen, og sommeren 1940 fikk han fraktet utstyr for tre år fra Longyearbyen til Sassen – mot vanligvis bare for ett år av gangen. Vi fortsatte vårt vanlige liv helt fram til september 1941, og vi hadde en bra fangst den sesongen. Plutselig en dag kom «Nordsyssel» inn fjorden til Sassen for å hente oss. Vi fikk beskjed om at hele befolkningen på Svalbard, omkring 1000 mennesker, derav 6-7 fangstfolk, skulle evakueres til England med en konvoi som allerede var kommet til Longyearbyen.
– Jeg var alene hjemme. Nøis og en bror var på jakt inne i Billefjorden, og «Nordsyssel» gikk inn dit og hentet dem. Alt dette kom helt uventet på oss. Bortsett fra litt bagasje måtte vi forlate alt – huset, innboet, store mengder proviant og utstyr. Nøis var fortvilt. Han hadde jo bestemt seg for å bli på Svalbard, uansett, og nå ble han tvunget til å dra. Det verste for ham var nok at han fikk ordre om å skyte alle hundene sine – for de kunne han ikke ta med. Da han hadde gjort det, gikk han inn i et rom for seg selv og gråt en god stund.
– Den førstetiden etter konvoi–turen bodde ekteparet Nøis i Glasgow. Så ble hun nattevakt på et norsk syke, hus i Edinburgh der hun tok seg av sjømenn som var blitt torpedert av, tyske ubåter. Etter en del viderverdigheter – fordi han var utlending – fikk Nøis jobb som skipper på en mudderpram i Edinburgh. Siden ble han vaktmann på et norsk marinedepot med grad av kvartermester.
– Når reiste dere fra Skottland?
– Jeg var i Norge allerede sommeren 1945, da krigen var slutt, mens Nøis måtte være igjen helt til neste sommer – og da dro vi straks opp til Svalbard. Men denne gangen overvinret jeg ikke. Det var så mye som var blitt brent og ødelagt i løpet av krigen at jeg ikke fikk meg til å bli. Men Nøis ble værende.
Ville dø på Svalbard
– Jeg reiste tilbake til Norge og fikk arbeid som husmor på en internatskole på Tranøy. Her fikk jeg bygget et lite hus, nærmest en bungalow, som akkurat var ferdig innredet da Nøis måtte forlate Svalbard i 1950 fordi han var blitt syk. Han ble boende i dette huset i tre års tid, men han var så dårlig at han ikke kunne stelle skikkelig for seg alene. Huset lå på den andre siden av en fjord, og om kvelden – når jeg var ferdig med arbeidet på internatet – rodde jeg over og stelte for ham. Etter et par timer rodde jeg tilbake igjen. Roturen tok halvannen time hver vei, og var slitsom og farlig nok, særlig i uvær midtvinters.
– I 1954 ble Nøis operert på Rikshospitalet i Oslo. Så kom han tilbake til Tranøy som rekonvalesent. Operasjonen var nok vellykket, men Nøis ble aldri den samme mer. I 1957 dro han til Svalbard, men denne gangen var han sammen med folk som ikke passet så godt der oppe, og det gikk bare dårlig for ham.
– Sommeren 1960 kom han ned til Tranøy på besøk. Han ville ha meg med oppover. Jeg kjente atter den gamle dragningen mot Svalbard og livet i Sassen, og dessuten var jeg gått litt trett av arbeidet på internatet. Dermed ble det slik at vi reiste opp å overvintre igjen. Vi ble værende i tre år. Selv om vi ikke led noen nød, var det ikke det samme lenger. Nøis måtte være forsiktig og kunne ikke gå rundt til fellene sine som før. En av brødrene hans var med oss og tok seg av en god del av jakten og fangsten. Jeg skjønte at det led mot slutten med vår Svalbard-epoke – og Nøis var blitt en 70-åring med sviktende heise.
– I 1963 fikk jeg omsider overtalt ham til å reise. Han gjorde det høyst uvillig, for han hadde insistert på at vi skulle bli boende på Svalbard livet ut. Selv etter at vi kom til Norge og hadde slått oss ned på Andøya, hans hjemsted, ville han ikke gi opp tanken på å vende tilbake til Sassen og «Fredheim». For eksempel nektet han blankt å hjelpe meg med å få bygget det nye huset vårt, så jeg var alene med det også. Men etter hvert slo han seg mere til ro, og vi fikk leve 12 år til sammen før han gikk bort i desember 1975.