Nordkapp 14/6 1931
Den 15. juni kan hr. Emil Ellefsen se tilbake på 25 års virke som havnefogd i Hammerfest. I anledning av dette jubileum har vi opsøkt hr. havnefogden, som mottok oss med sin kjente elskverdighet.
18 år gammel drog han tilsjøs. Det var i seilskibenes dager og i 16 år pløiet han alle verdenshav. Hr. Ellefsen har deltatt i 2 ekspedisjoner under ledelse av amerikaneren Walter Wellmann. Første gang var sommeren 1894 til Nord-Spitsbergen. Dette var straks efter at han hadde tatt styrmannseksamen i Hammerfest. Neste gang var med en større overvintringsekspedisjon 1898–99 til Franz Josefs land. Hans bror Olav, nu kaptein på d/s «Brynilen», var også med og foruten dem 5 amerikanere og 2 nordmenn. Ekspedisjonen var godt utrustet, hadde 160 hunder, masse sleder og instrumenter. Men dessverre var de utsatt for uheld, idet de ved isskruing mistet meget, deriblandt båter, instrumenter, hundemat m. v. Lederen hr. Wellman vrikket ankelen, og da han tiltross for dette benyttet foten, hovnet den slik op, at han måtte kjøres ned.
Hr. Ellefsen bar også reist 6 år på kysten for B. D. S. til stillingen som havnefogd blev ledig. 15. juni 1906 tiltrådte han stillingen bare 34 år gammel, og siden har han hele tiden holdt sig på landjorden.
”Der er skjedd enkelte forandringer på havnen i løpet av disse 25 år,” sier han. Kaien blev bygget i 1916. Tidligere måtte både passasjerer og last i båter for å komme i land. Alle bøiene var før gjort fast med store ankre og lange kjettinger. Hvert år måtte de tas op og ettersees, og dette kunne ofte med dårlige prammer i ruskevær være et farefullt arbeide. Dessuten hendte det ofte, at båter som ankret op grep fatt i kjettingene og forårsaket skade. Nå er der derfor støpt 3 betonblokker hver på 25 tonn og en på 10 tonn ved Fuglenes, hvortil bøiene er festet.
Talen faller på de elendige tider og den minimale trafikk. Havnen ligger nesten øde, bare en og annen fiskerbåt på hjemtur fra et elendig fiske tøffer inn mot byen. Da var det andre tider den gang vi hadde et rikt Vest-Finnmarksfiske. Yrende fullt med skøiter på hele vågen og arbeide for alle som vilde henge i. Eller den gang vi hadde besøk av de russiske pomorer. Russene kunde undertiden være nokså nøie med den plass de fikk angitt, men de fleste var godlynte og behagelige å omgåes.
Jeg nevner turisttrafikken, som under krigen var minimal, men senere bar tiltatt for hvert år. Hr. Ellefsen tror ikke at der er nogen fare for at den vil avta.
”Det vilde være en skam for turistene å komme hjem uten å ha sett verdens nordligste by,” sier han,” og turistforeningen vil nok gjøre det som kan gjøres. Å opheve havneavgiften for å trekke flere turistskib til byen, som Tromsø gjorde, svarer ikke til hensikten. Havneavgiften her spiller ingen stor rolle, og er ubetydelig mot den som betales andre steder f. eks. på Island.”
Det er pussig hvilken makt sjøen har over enkelte mennesker. Hr. Ellefsen hadde 6 brødre, og alle reiste til sjøs. Blandt dem er kaptein Olaf Ellefsen på d/s «Brynilen», og kaptein Halvdan Ellefsen på det prektige turistskib «Stella Polaris». Nu ser det ut som om havnefogdens sønner skal gå samme vei. De er ikke blitt voksne før de drar ut.
Alt som hører sjøen og sjøfolkene til, har hans særlige kjærlighet. Han bar i 25 år vært kasserer og sekretær i sjømannsforeningen og i en årrekke formann i Foreningen til skibbrudnes redning.
Når hr. Emil Ellefsen 15. juni feirer 25 års jubileum som havnefogd, vil der komme lykkønskninger fra fjern og nær. Hr. Ellefsen har ved sin elskverdighet og sin reale optreden mot alle han kom i forbindelse med skaffet sig bare venner.