av Gunnar Solum
(Arbeiderbladet 9/2 1974)
En vinter kjørte han ned fra den kanadiske villmarka med hundespann. Han hadde seksti norske mil han skulle gjøre unna. Hundene frøs i hjel en etter en. Han startet med tolv, og da han kom fram, var det bare tre tilbake. Men sleden var full av kostbare skinn – det ga gode penger i en depresjonstid, da folk gikk og sultet i byene og ikke kunne få arbeid.
Han har tilbrakt mange år i villmarka, Halvard Ausland (72 år og pensjonist) – fra Åsland i Evje ved Kristiansand. I dag nyter han sitt otium i «pensjonistbyen» i White Rock, lengst sør i Canada, der han har bil i superklassen, stor campingvogn, en lystbåt og et vakkert hus. Han har ikke fått det gratis…
Som 17 åring overvintret han på Bjørnøya (han lurte myndighetene på alderen) og turen innbrakte ham 10 500 kroner, en formue den gang:
– I Evje gikk vi for nitti øre timen i gruva – når det i det hele var arbeid å få.
Han klarte ikke å gå hjemme og pukke stein, og en dag bestemte han seg: Jeg drar til Canada! Han klarte å skaffe penger til billetten, men det var alt. Ti cent var hele kapitalen, da han en dag sto i et fremmed land, midt på kaldeste vinteren. Jobber var ikke å få. Jo, én, på en farm, men etter en måned fikk han beskjed om at farmeren ikke hadde til lønna.
– Jeg fikk meg en snekkerjobb (nå ville jeg aldri arbeide for andre enn meg sjøl) – og fikk lagt unna 64 daler. For dette kjøpte jeg jaktutstyr.
Det ble naturligvis ikke rare greiene, men det var pelsjeger jeg ville bli. Jeg slo meg sammen med en annen, vi kjøpte proviant for åtte dollars, et gammelt gevær, seksten sakser – og så dro vi nordover og inn i ødemarka.
Nå begynte et nytt og slitsomt, men også uhyre spennende kapittel i mitt liv. Vi stanset ved Crockard Lake. Jeg gikk nedover elva og der fant jeg moskusrotter i mengder. Jeg skjøt 128 denne første dagen. Disse ble betalt med 50 cent stykket og optimismen var tent. Vi frøs fast lenger nede i Beverelva og laget vårt første vinterhi og la stokker over. Taket ble dekket med mose, mens pipa ble laget av melkebokser, som vi satte oppå hverandre. Vi kunne knapt sitte på grunn av takhøyden, men vi hadde da fått oss ly for vinteren. Den første dagen skjøt jeg en sølvrev, og for den fikk jeg 450 dollar. Det høres greit ut? Men for å få skinnene solgt måtte jeg vade hele to dager i dypsnø, og med hele børa på ryggen!
Året etter var utrustningen bedre. En 21 fots båt, mange sakser og utstyr til å bygge et bedre husvære. Vi dro opp til Island Lake to mann. Kameraten kokte, og jeg jaktet. Da vinteren var omme, hadde vi 1028 moskusrotter, 90 mink, 125 rever, 5 gauper, en del bjørner og flere ulver på vår samvittighet. Det ga oss den nette sum av 1100 dollar hver, i 1922.
Dette var andre boller enn å gå arbeidsløs og sulte inne i byen. Nå hadde jeg for alvor fått blod på tann, og året etter tøffet jeg oppover elver og innsjøer, inn til villmarka, med den første påhengsmotor, som overhodet hadde gått på disse trakter. Nå hadde jeg med hundeslede og mye godt utstyr, og dette ble virkelig en god jaktvinter for meg. Jeg var alene da, og hadde 4000 dollar om våren.
Utpå vinteren fant jeg ut at jeg alt hadde så mye skinn at jeg burde ta turen inn til nærmeste kjøper for å levere. Det ble en tur jeg aldri kommer til å glemme. Det var bitende kaldt og ca. 60 norske mil til sivilisasjonen fra Deep River, hvor jeg hadde stasjon. Jeg var nemlig blitt godt kjent og hadde våget meg stadig lenger inn i ødemarken. – Ville dyr? Å ja, men de gikk ikke på meg. Jeg så disse enorme mengder av reinsdyr og elg på vandring, i ti-tusener vandret de over de øde slettene og tilfrosne sjøene. Jeg startet denne turen med 12 hunder, men 9 av dem frøs i hjel underveis.
Om natta var det å søke ly best en kunne med bål brennende, alt som fantes av klær på seg og 2-3 par votter. Litt av en nattdrakt hva ….? Bålet måtte holdes vedlike – sovnet du fra det var det skjebnesvangert. Problemet med å få smør på brødet var ikke det minste. Det var stivfrosset, og det ble som glassbiter som skar deg i handa.
En ukes fangst ved Deep River i 1927
Men nå fant jeg også den plassen hvor jeg ville slå meg ned og bli fastboende. Jeg ryddet først en plass som var stor nok til å sette inn et telt, ryddet så 10 mål til bygninger og kunne nå drive ganske stort med fiske og fangst. Jeg hadde faktisk opp til 25 mann som fanget og fisket for meg, deriblant mange indianere. Dette var i 1926, minkfarm sang det i ørene mine, for her bodde jeg ved en stor og fiskerik sjø. De første mink jeg kjøpte mistet jeg, men nye ble kjøpt og jeg fikk etter hardt arbeid skapt en av de helt store minkfarmer. Jeg hadde tusener av mink og rev på farmen og mange folk i arbeid. Da jeg solgte hele greia i 1959 var det vel noe slikt som 10–12 000 mink på farmen, og det var mink som jeg høstet mange gilde premier for.
Anlegget på «Deep River Fur Ranch» ved den store og fiskerike sjøen Ile la Crosse i Saskatchewan, ble etter hvert en god inntektskilde. Farmen tok sine 2 tonn fisk hver dag for eget behov, men jeg solgte også millioner av kilo fisk til storbyene i USA og Canada.
– Du har gjort det godt i «den nye verden»?
– Jeg skal ikke klage.
– Men om du hadde blitt syk der ute i ødemarken?
– Da ville det vært bare ett å gjøre. Legge seg ned og dø.
Det går ikke an i dag å gi svar på om jeg ville valgt dette livet om jeg nå var ung og skulle ta fatt. Alt er annerledes nå. Det går fly inn i villmarka. Folk i dag kan ikke tro det når jeg forteller hvilket slit det var å ernære seg av hva ødemarken bød på i min ungdom. Ingen kan forestille seg det uten å ha opplevd det selv. Leve i sprengkulde i en jordhytte så trang at du ikke kan stå oppreist, måtte koke på senga, ofte 600 miles (90 norske mil) unna nærmeste sivilisasjon og post én gang om året, for å nevne ett av de problem som opptar vår tid. Jeg skulle gjerne ta deg med inn i disse villmarker, men utviklingen har gjort at vi aldri ville kunne oppleve dem slik jeg gjorde. Visst er det ødemarker i massevis i Canada, og spenning og eventyr, men hvem ville finne på å ta hundespann over en strekning lenger enn fra Oslo til Trondheim, når en kan komme fram med fly …?