(Tromsø 2/5 1955)
Det er ikke hver dag man treffer en gullgraver og hundekjører av den gamle vaskekte garde – en som var med den gang gullfeberen raste og menn fra alle verdens kanter strømmet til Alaska for å hente seg formuer der. Det er ikke hver dag man treffer en kar som var kompis med Jafet Lindeberg, fra Badderen den gang han sto på toppen av sin gullhaug, og som gjennom et langt liv har lett etter den store rikdom i Alaskas ødemarker. Men en slik kar sitter i dag lys levende, røslig og barsk på Grand Hotell i Tromsø og har mer enn vanskelig for å kjenne seg igjen i den byen han ikke har sett på 51 år.
Det er den 73 år gamle Gunnar Kaasen fra Everett i staten Washington som etter et halvt hundre års utlendighet er på tur til sine brødre i Kåsendalen i Burfjord der han trådte sine barnesko.
Da den legendariske gullgraverskikkelsen Jafet Lindeberg fra Badderen kom hjem til Nord Troms på sitt triumftog i 1901 – etter å ha gjort et gullfunn som brakte ham rett inn i millionærenes rekker – fikk han med seg en rekke eventyrlystne ungdommer som også ville over til Alaska for å bli rike i en fart. John Kaasen var en av dem. Han dro over i 1901. Tre år senere fulgte den da 22 år gamle broren Gunnar Kaasen etter. Men John returnerte til Norge i 1910. Gunnar ble der borte – som gullgraver og hundekjører bodde han i Nome i 46 år helt til han i 1950 flyttet til Everett nær Seattle og kjøpte seg hus der.
Men torsdag kveld møttes brødrene John og Gunnar igjen på dampskipskaia i Tromsø etter 45 års atskillelse, og de kjente hverandre igjen. Nå skal Gunnar Kaasen og hans svensk fødte fru Anna tilbringe våren, sommeren og høsten her for så å returnere til Statene i oktober.
Men John mener nå det at de kommer til å slå seg ned her for godt.
Vaskekte gullgraver hele livet
Gunnar Kaasen er ingen stor forteller – og mange av de norske ordene kommer hardt på tverke for ham. Det er tydelig at de ikke har vært i bruk på lenge, så da intervjueren gjør oppmerksom på at også engelske uttrykk vil bli forstått, kommer det følgende hjertesukk:
What to hell didn’t you say that before!
Gullgraver har han vært det meste av sitt liv, både som selvstendig skjerper og som arbeider i det store gruveselskapet. Og det er nok i selskapets tjeneste han i årenes løp har skaffet seg inntektene til livets opphold.
– Du fant ikke den store gullåren?
– Nei, jeg ble aldri rik.
Men så er det jo også noen år siden det var vanlig at den barske skjeggete skjerperen kunne dra ut i ødemarken og bli rik. Nå er gullgravingen en industri. Skjerperens enkle spade og panne er avløst av kjempemaskiner som arbeider seg planmessig gjennom feltet og tar det gullet som er der. Fortjenesten går til aksjonærene. Det forhindrer imidlertid ikke at Kaasen like til det siste har vært på selvstendig skjerping i Alaska. Så sent som for to år siden etter at han og kona hadde flyttet til Everett – dro han tilbake til Nome og ble der i åtte måneder, og sannelig blinker det ikke interessert i øynene på gullgraveren når samtalen kommer inn på Finnmarksviddas muligheter. Enda er han sprek nok til å gjøre et forsøk!
Hundekjøreren
Kaasen var hundekjører i US Mining gjennom en årrekke etter den forrige verdenskrig den gang selskapet brukte hundespann for å frakte post og annet fra Nome opp til gruvene. I disse årene var han mye sammen med Leonhard Seppala, og han deltok som Seppala i dødsracet mot Nome med difteriserum under den alvorlige epidemine der i 1925. Faktum er at det var Kaasen som kjørte den siste 54 engelske mil lange etappen fra Bluff til Nome en kald februarnatt. Det tok åtte timer og femten minutter. Serumet kom fram og mange liv ble spart. Både Seppala og Kaasen kjørte med spann som selskapet eide. Lederhunden i Kaasens spann, «Balto», har fått sin bronsjestatue i Central Park i New York. Men Seppalas berømmelse skyldes vel mest at han vant så mange veddeløp, såkalte sweepstake-races. Kaasen har ikke vært konkurransemann på den måten.
– Og litt har vel også Tromsø forandret seg siden sist?
– Den has grown, sier Kaasen og mener at byen er blitt mye større.
Gunnar Kaasen har ikke hatt noen forbindelse med Jafet Lindeberg på mange år. Etter de opplysninger som ellers foreligger, tapte Lindeberg alle sine millioner på uheldige investeringer under forrige verdenskrig, men han er ennå i live, visstnok i Nevada.
Seppala bor i Seattle. Han var på besøk i Norge for noen få år siden.