Gruvefolket på Svalbard i helg og virke. En samtale med ingeniør Lindholm

av D. Ørbeck-Legreid.

Tidens Tegn 28/7 1934

Vi er på vei til Advent Bay på første tur, og jeg kommer i sam­tale med en gammel ”Svalbard-trader” som har vært hjemme i ”gamlelandet” i vinter, og nu skal opover igjen og opta sitt tunge yrke inne på ”grubestrossa”.

– Er det ikke trist, spør jeg, å ta hjemmefra op til slitet og mørket igjen?

– Vel, sier vår mann, hverken jeg eller mine kamerater har nok valgt Svalbard for vår makelighets skyld, men tiden har jo endevendt så mange forhold. Mens krisen holder sin klamme hånd over all virk­somhet hjemme, så har mulighetene på Svalbard øket, så for mig og sikkert alle andre der oppe, som stammer fra de fattige fiskedistrikter i Nord-Norge, betyr det aldeles ingen resignasjon å dra ditop. Det er nærmere å betrakte som en reise fra ørkenen og inn i Kanån. – Ikke slik i de ”gode gamle dager”. Da var det vel nærmest å betrakte som en straffeanstalt og plass for eventyrere. Det som tross alt drog folk opover var de eventyrlige fortjene­ster som lokket. 60–70, ja kan­skje op til 100 kroner dagen var ikke ualmindelig fortjeneste for almindelige anleggsarbeidere! Men dette kunde aldeles ikke holde folk i noen tid. Overvintrerne begynte tidlig å lengte hjem til blidere og lysere egner, og de mange store sedler lå vel formelig og verket i lommebøkene efter å ”komme i sir­kulasjon”. Måneder før første båt kunde ventes opover tok man, dre­vet av en uimotståelig lengsel, turer op på fjellene for å speide utover havet i håp om at det umulige skul­de skje, at den skulde vise sig i horisonten. Når den så endelig, kom blev det en jubel mot hvilken 17. mai er den rene gravstemning. Og der blev fridager i hopetal både før og efter. – Nu vil De få erfare noe annet. Idag føler sikkert få trang til å speide efter første båt i den hensikt å få bragt sig hjem igjen. Her er karrig natur, det kan ikke anderledes være, men Store Nor­ske gir oss allikevel et levebrød, som mange av våre landsmenn hjemme har grunn til å misunde oss. – Såvidt vår gruvearbeider.. .

Han fikk rett. Første båts an­komst til Advent Bay nu for tiden vekker ikke større opmerksomhet enn når «Stavangerfjord» legger til hjemme. Visst er det stemning og bevegelse å merke, idet vi legger til iskanten i den dagklare natt, men det er såvisst ingen trykket skare som entrer op leideren og rekker oss handen til velkommen. Tvertimot. Et friskt vær av optimisme og livs­glede fører de med sig alle sammen.

I år når vi 300,900 tonns kull.

– Hvorfor skulde vi ikke være optimister, så godt som det går her, sier vintersjefen, ingeniør Lind­holm, som elskverdigst imøtekom­mer ønsket om å fortelle Tidens Tegns lesere ett og annet av inter­esse fra sin bedrift. – Fremgangen i produksjonen fra de siste år har gledeligvis fortsatt også i år, og det er all utsikt til, at fjorårets rekordproduksjon 280,000 tonns i år vil bli strukket til 295 a 300 tusen, Og dette til tross for at anlegget bare er beregnet på 250,000. Dette resultat har bare vært mulig gjen­nom stadig mer utviklet maskindrift, som nu stiller vår bedrift ved siden av de mest moderne i verden. Og ikke å forglemme vår utmerkede arbeidsstokk, som ikke står tilbake for noen. Dette vil lettest forståes av produksjonen pr. mann, som nu dreier sig om 3,5 tonn pr. dag, mens det ellers i Europa gjelder for et godt resultat når der presteres 1 – en – tonn. Vi beskjeftiger nu henimot 500 arbeidere og funksjonærer, hvilket vil si, at minst 1500 mennesker har sitt sikre levebrød hos Store Norske. Våre kull, som etterhvert som de blir kjent, vinner stadig større terreng og anseelse, dekker nu omkring 20 procent av Norges behov for steamkull.

Herre- og dametroppen i Svalbard Turn

 

Familiene flytter med

– Foreligger der noen utvidelsesplaner?

– Som kjent råder Store Nor­ske over svære kullområder i Advent Bay og utover Isfjorden, og vi har utarbeidet planer for en betydelig øket produksjon. Nu efterat kjøpet av Sveagruben gledeligvis er gått i orden, og hvis drift antagelig vil bli påbegynt næste år, vil imidler­tid disse planer foreløbig bli stillet i bero. Her er jo forøvrig kull nok for en lang årrekke fremover i den nuværende grube. Det som nu tren­ges å utvides er bebyggelsen. Den stadige økning av arbeidsstyrken gjør det nødvendig å sette mer fart i byggingen av beboelseshus og da først og fremst familiehus for å til­fredsstille de mange familiefedres ønske om å ha sin familie med herop for derved å slippe å føre dob­belt husholdning, og i det hele øke velværet. Derved knyttes de jo samtidig nærmere til bedriften, hvil­ket ikke er av minst betydning for oss. Ifjor sattes op et moderne og lunt hus for 4 familier, og i år gåes igang med et lignende. Med hensyn til de ”offentlige” bygninger, så er det staten som siden 1925 har tatt hånd over dem samtidig med den offentlige administrasjon i det hele. Nu er der bygget både sysselmanns- og bergmesterbolig, men viktigere og mer påkrevet hadde det abso­lutt vært å få bygget et tidsmessig skolehus. Nu foregår undervisnin­gen av de mellem 30 og 40 skole­barn i kirken under høist utilfreds­stillende forhold. Men det kan som kjent bringes meget godt ut av en ubekvem materie, og presten Sefland, som også har undervisningen, lykkes tross alt i sin vanskelige, men som han selv sier, meget takk­nemlige opgave. Forhåpentlig vil starte i år bøte på dette, og likele­des sette op nytt posthus. Det nuværende er en skam. De utenlandske turister må især gi inntrykk av primitivitet. – Statens nuværende administrasjonsordning for Sval­bard, fortsetter hr. Lindholm, hvorefter de forskjellige grener faller inn under de respektive departementer hjemme alt efter arten, er efter min mening lite praktisk. Den må nødvendigvis bli mer eller min­dre planløs og tungvint. Hele Sval­bard bør gjøres til en administrativ enhet under ledelse av et spesielt organ som kjenner forholdene her opp fra nærmeste hold.

Svalbard har ikke bakterier!

–Hvordan er sundhetstilstanden?

–Den er utmerket. De er jo nøie utvalgte folk som får komme op, og dernæst så er klimaet i sig selv sundt. I 1930–31 var her sta­sjonert en del amerikanske bak­teriologer, som nøie undersøkte hver mann ved ankomst som ved avreise, og det blev konstatert, at her prak­tisk talt var bakteriefritt. I vin­ter hadde vi forresten vår første epidemi, idet en del blev angrepet av ”kusma”, dog meget lett. Forøvrig lærer alle her snart å forstå, at det er av avgjørende betydning både for bedriften og befolkningen å holde sig frisk og sund også så langt det står til dem selv. Efter dette rett vi oss. Vi holder såle­des frisk og kraftig kost, og søker i det hele ved en fornuftig fordeling av fritiden ved sport, lesning, fore­drag, kino og lignende å opfylle sat­sen om ”en sund sjel i et sundt le­geme”. – Vi har lenge hatt vår lille idylliske kirke, og to utmerke de biblioteker, og det er næsten utrolig, forteller presten, hvad der ”settes til livs” av lesestoff. Det som er mest i vinden er ikke kiosk­litteraturen, men derimot faglitte­ratur og bøker av religiøst og filo­sofisk innhold. – Av sport er det selvsagt skisporten som har den høieste stjerne. Praktisk talt alle fra 5-6 åringene til ”gamlingene” på 60–70 har en ferdighet på ski som om de skulde ha vært født med dem. Svalbard Turn har foruten turn og ski også fotball og friidrett på sitt program, og arrangerer i vinterens løp flere ski- og hopprenn for gutter og piker, damer og her­rer som foregår under begeistret til­slutning med utmerkede resultater. Under siste renn i vinter blev for eksempel 30 km., som forøvrig var nærmere 37 km., og gikk gjennem et meget vanskelig terreng, tilbake­lagt på 2.48.21 under elendige vær­forhold. Hopprekorden er 63 me­ter. Turningen drives også med liv og lyst. Vi har en meget dyktig såvel dame som herretropp.

Om sommeren arrangeres ”landskamper” i fotball mellem grubefolket og de utenlandske turistskib, og der finnes ganske sikkert ikke den landskamp annet steds som spilles under slik begeistring fra begge si­der. I denne tid hersker det for­resten slikt liv og rørelse, at isola­sjonen fra ”sivilisasjonen” overho­det ikke merkes. Vi har også her i Longyearbyen en såpass attraksjon som verdens nordligste svømmehall. Den er ganske enkelt blitt til på den måten, at vi har nyttiggjort oss spillvannet fra kondenseren i kraftstasjonen. Det er saltvann, og tem­peraturen kan reguleres efter be­hag. Det må vel sies å være en ideell måte å behandle spillvann på. At den blir nyttet og vurdert, er vel overflodig å gjøre opmerksom på, slutter hr. Lindholm.