Gruvearbeiderstreiken sommeren 1917. Da den norske marine ble sendt til Svalbard

Gruvearbeiderstreiken sommeren 1917

av Olav Haugen og Sverre Ljungblad

Magasinet for alle nr. 27 1936

Vi var tre kamerater i føl­ge. Vi hadde avlagt be­søk på de fleste anlegg her i landet uten å opdrive ar­beid som vi fant å kunne anta. Til slutt blev vi enige om å for­søke en forhyring til Svalbard. Indtagelse av arbeidere foregikk i Tromsø, av Store Norske Kull-kompani.

De arbeidssøkende var en høist blandet forsamling av eventyrlystne verdensomseilere menn fra forskjellige nasjoner, som aldri fryktet morgendagen og dens strabaser. Nu vilde de forsøke lykken i eventyrlandet under Nordpolen. Reisen fra Tromsø til Svalbard foregikk med en gammel lastebåt, «For­sete», og lasterummet var for anledningen provisorisk innrettet til sove og opholdsrum for de forhyrede arbeidere. Jeg skal ikke dvele ved selve overfarten. 120 mann var stuvet sammen i lasterummet. Under stygt vær når lukene blev skalket og sjø­syken meldte sig for alvor var atmosfæren ikke nettop av den behageligste. De eneste levende vesener som så ut til å trives og like sig bra ombord i «Forsete» var musene, jeg har aldri i mitt liv sett dette edle rasedyr optre i et slikt antall. De dannet formelig marsjkolonner under sint angrep på flatsengene.

Efter 6 døgns overreise var vi under Svalbards nakne og isbelagte kyst. Store Norskes kullfelter ligger i Isfjordens bunn. Hertil er bare adgang sjøveien, og det bare i månede­ne mai–september. Da er fjor­den som regel isfri.

Ved ankomsten til Isfjordens munning viste det sig at fjor­den ennu ikke var brutt op. Båten blev derfor solid fortøiet ved iskanten, og de resterende 8 mil måtte vi tilbakelegge på ski, som blev utlånt av selska­pet. Det var med blandede fø­lelser, vi mottok skiene og or­dren om å gi oss på vei over isen, som på denne årstid var i opløsningstilstand. Nordmenne­ne klarte jo skiferden ganske bra, men en hel del av utlend­ingene som aldri, hadde hatt ski på bena, blev helt ødelagt under marsjen. Ut på dagen når solen hadde virket, tinte skaren op så vi vasset i sørpe til midt på leggen. Flere av utlendingene blev da også liggende igjen på isen, sneblinde og helt utkjørt; og måtte kjøres inn ved hjelp av hundespann. Vi nordmenn skil­te snart lag med utlendingene, og satte i vei over den knudrete is. Turen blev lang, lenger enn vi hadde tenkt, for det var van­skelig å bedømme av­standen i det skarpe sollys. Rett som det var stoppet vi op, og det blev heftige diskusjoner om hvor langt det kunde være igjen. En­gang så vi oss tilbake, opdaget vi at to isbjørner fulgte dette underlige tog av skiløpere tro­fast i hælene, og pokker måtte vite hvad de tenkte på. Også vi som gikk i teten hadde noen små uhell. En svenske som kom ut på usikker is, slo ut med armene da isen begynte å gynge under ham og han skrek: jag sjunker, jag sjunker! Men karen som kom efter ham, dyt­tet bare skistaven i enden på svensken, derved fikk han fat­ningen igjen og ruslet videre.

Endelig kom vi da frem og traff bestyre­ren. Det første vi spur­te efter var mat da vi ikke hadde hatt niste med oss på turen. Til det svarte han bare:

– Dere er jo kjekke sønner av gamle mor Norge, en slik skitur er jo ingenting for dere, så jammen får dere sørge for mat selv.

Mat fikk vi utlevert fra kompaniets lager, og så gikk vi igang med å ste­ke flesk og ko­ke kaffe. Da vi hadde spist, tok vi barakkene i øiesyn. Det viste sig at ingen ting var gjort for å gjøre istand til oss. Trette og utkjørte som vi var, måtte vi selv sørge for å stappe halm i madrassene og gjøre køiene istand. Endelig hadde vi da så noenlunde fått installert oss, og vi krøp til køis. Neste dag møt­te vi op på kontoret og fikk an­vist arbeidsplass. Kullene ligger inne i faste fjellet og mineres ut og bringes op i dagen for å gjøre nytte for men­neskene. Men arbeiderne som tar ut kullene og skaper verdie­ne, våger liv og lemmer i gru­vens strosser, de får bare en liten brøkdel av de verdier de har skapt som sin andel.

Selve hovedstollen i den gam­le gruven hvor vi arbeidet var ca. 1 km. lang. Den gikk rett inn i fjellet. Ut fra hovedstollen var der slått tverrganger, og ut fra disse igjen gikk strossene som fulgte kull-leiene. Høiden på kullageret varierte mellem 60 – 130 cm. Følgen var at vi aldri kunde arbeide i opreist stilling, men måtte stå på knærne eller ligge på siden og bruke hakken.

Vi var som nevnt 120 mann som var kommet for å bli rike. For rike skulde, vi selvfølgelig bli alle sammen. Men etter 14 dager blev vi klar over at alt håp om rikdom måtte opgis. Ef­ter den minstelønn og de akkordsatser vi var forhyret for, forstod vi at vi vilde bli gamle som Methusalem før vi vilde få noen kroner spart. Og misnøien bredte sig mer og mer blandt folkene. I strossene, i barak­kene og overalt hvor arbeiderne møttes blev den elendige fortjeneste diskutert. Det var neppe noen av oss som var istand til å nå over en fortjeneste av 7 a 8 kroner pr. dag, og selv om man tar i betraktning at vi var uøvde, så var jo ikke dette rare greier. For de overvintrede hadde også fortjenesten vært skrall. Hertil kommer at maten om­trent var uspiselig. Der bruktes ennu av beholdningen fra 1905. Vi kunde komme inn i spisebrakken sultne som skrubber, men straks vi kom i døren og fikk duften fra all den råtne hermetikken i nesen, mistet vi all matlyst. Det som reddet si­tuasjonen var at vi hadde med oss opover en flink baker, så brødet var utmerket. Skjørbuk hadde grassert i gruvebyen om vinteren, og flere av oss nykom­mere begynte også å få symptomer.

Som følge av disse lønns- og arbeidsforhold begynte spørsmålet om å danne en gruvearbeiderforening å gjøre sig gjel­dende. En forening blev også stiftet og samtlige arbeidere blev med. Som formann valgtes P. H. Vestad, likeledes blev der valgt tariff- og forhandlingskomite. De krav vi blev enige om å stille var meget rimelige. Kravene gikk ut på: en garan­tert minstelønn med akkord av 8 kroner pr. dag, kontroll med matforsyningen og en del andre spesielle bestemmelser. Når kravene var så rimelige, hadde det sin årsak i at vi vilde forsøke å undgå konflikt for ikke å få hele sommeren ødelagt for oss. Selskapet nektet imidlertid å gå med på forhandling. Når selskapet inntok denne steile holdning, så hadde det sin for­klaring i at dette ikke var den første konflikt i denne gruve. Hvert eneste år hadde det vært streiker. Men alle var blitt slått ned, enten på den måte at ar­beidernes tillitsmenn blev kjøpt eller ved at selskapet nektet ut­levering av mat, slik at arbei­derne bokstavelig talt blev sul­tet tilbake til arbeidsplassen.

I gruven var der ca. 50–60 funksjonærer, stigere, opsynsmenn, fagarbeidere, så som me­kanikere, snekkere o. a. De var selskapets kjøpte lakeier. Disse funksjonærer hadde rikelig med rifler og revolvere mens våpen var forbudt å ta med for gruve­arbeiderne. Det var derfor ikke så lettvint å skaffe sig mat. Men denne side av saken var imidlertid ordnet på forhånd, og denne gang var det et belegg av arbeidere som ikke lot sig lure selv om tillitsmennene også denne gang skulde være til falls.

Alt arbeide blev nedlagt, streikevakter blev utsatt. Arbeidsplassen og barakkene blev holdt besatt slik at importforsøk av streike­brytere kunde slåes tilbake. Det var beslut­ning om at ikke en mann, hver­ken frivillig el­ler ved tvang, skulde la sig transportere til­bake til Norge før seiren var vunnet. Vi hadde imidlertid ikke tatt med i beregningene at ennu var ikke alle norske vikin­ger døde og at Ragnvald Mørejarls ætlinger ennu kan gjøre strandhugg i fremmede land selv om det skal skje som strei­kebrytere.

                                                     Peder Vestad

Fagforeningen hadde den hele og fulle ledelse på stedet. Intet streikebryteri fikk lov å fore­komme. Streikevaktene stod på post døgnet rundt, og da selskapet nektet foreningen å be­nytte radiotelegrafen, besatte vi denne og kraftstasjonen, slik at hvad meddelelser til Norge an­gikk, stod begge parter på like fot. Gjentagne ganger blev der gjort forsøk på å fyre op under kjelen i kraftsentralen. Men alle forsøk strandet på streikevak­tens påpasselighet. Da vakten opdaget røk i kraftsentralen, stormet de inn, og funksjonæ­rene sprang ut en annen dør. Da stedets radiotelegraf således ikke kunde brukes, var nærmeste telegrafstasjon statens radio i Green Harbour, beliggende ca. 8 mil fra gruven.

Under konflikten blev der fo­retatt flere ekspedisjoner av selskapets folk til Green Harbour. Vi hadde bare en ekspedisjon nedover bestående av tre mann uttatt av frivillige blandt de dyktigste skiløpere. Det var ikke akkurat noen søndagformiddags-spasertur nu i vårløs­ningen da størsteparten av vei­en måtte legges over land, og turen tok da også åtte dager.

Det skulde imidlertid vise sig at selskapet tross alt hadde en bra trumf i bakhånden. På fore­ningsmøtene var det flere gan­ger blitt hevdet at der vilde bli sendt militær opover. Dette vil­de ingen tro på, og formannen Peder Vestad henviste til grunnlovbestemmelsen om at norsk militær ikke må anvendes uten­om landets grenser uten Stor­tingets samtykke. Den gang disse begivenheter fant sted var jo Svalbard fremdeles ingen­mannsland. Men vi burde ha visst at en ubeleilig lovparagraf ikke er noen som helst hindring når det er spørsmål om å slå ned arbeidernes berettigede krav for bedre lønns- og ar­beidsvilkår.

En natt ved 4-tiden blev der rapportert fra våre streikevak­ter at det er noe særskilt i far­vannet, og ved nærmere etter­syn viser det sig at det var 18 marinegaster pluss befal som kom marsjerende. Samme mor­gen som militæret ankom, be­gynte mellem 40 og 50 av funk­sjonærene å arbeide oppe på kulltippen. Det så ut til at de hadde til hensikt å legge om skinnegangen. Dette streikebryteri kunde vi ikke tillate, og mobiliseringsordre blev sendt rundt i barakkene. I spring­marsj stormet 160 mann op på kulltippen. På ti skritts av­stand blev der kommandert holdt, og den amerikanske di­rektør trakk revolveren, det samme gjorde funksjonærene. Men det skulde de aldri ha gjort. Vi stormet bare videre i øket tempo, og innen de rakk å skyte var vi over dem. Og nå blev det gjort kort prosess. Et øieblikk senere trillet både di­rektøren og funksjonærene kant i kant nedover den 30 meter høie kulltipp. Merkelig bare at ingen blev ødelagt idet de trillet nedover fulgt av et ras av kull, men hensikten var opnådd. Den noe ublide behandling fratok dem all lyst til å fortsette ar­beidet.

Vi undret oss litt over at mi­litæret ikke grep inn. Forklar­ingen på dette fikk vi senere på dagen. Det viste sig at krigsrettsdommer Meinich i Tromsø var fulgt med krigsskibet op­over for å optre som meglings­mann.

Efter militærets ankomst gikk selskapet endelig med på å opta forhandlinger. Antage­lig følte de sig sterke nu da de bak sine argumenter hadde mi­traljøser og karabiner. Men ar­beiderne firte ikke en tomme på sine beskjedne krav, og det lyk­tes ikke å komme til enighet.

Efter at meglingen var brutt, hadde vi et møte i spisebarakken til behandling av forholdet. Da vi skulde forlate møtet, blev vi stoppet av militæret, og kap­teinen meddelte at arbeidernes regime på Spitsbergen var forbi og at han fra nu av hadde over­tatt forvaltningen av Long Year City. Vi skulde for fremtiden bli internert på et bestemt område, og rundt dette blev det plassert en vaktpostkjede både natt og dag. Et hvert forsøk på å bryte kje­den kunde medføre at vedkom­mende blev skutt. Her skulde vi opholde oss inntil isen på fjorden gikk op så båtene kun­de komme inn til kaien, hvorefter vi vilde bli sendt tilbake til Norge.

Foreningens formann spurte med hvilken rett kapteinen til­lot sig en sådan makt. Til det­te svarte han kort og godt: – Med maktens rett. Og han tilføide: – Jeg har 18 mann her oppe bevæbnet med karabi­ner og revolvere, og de har 120 skudd pr. mann og dertil 2 mi­traljøser. Ombord på kanonbåten har ytterligere 60 mann og 4 mitraljøser som kan til­kalles på korteste Varsel, og selv om dere er i dobbelt antall, så trodde han styrkeforholdet, alli­kevel gav ham rett til å utstede visse forordninger.

Mens forhandlingene pågikk, forefalt der også en liten episo­de som bør fortelles fordi den viser selskapets holdning. Et par dager før krigsskibets an­komst, ankom der en seilskute, «Fokka», som hadde med post og proviant. Posten blev bragt i land, men selskapet nektet å utlevere den. Dette vilde vi ikke finne oss i, og vi besatte huset hvor posten var opbevart. En fikk i opdrag å fungere som postmester, og posten blev ut­levert til rette vedkommende.

Livet på interneringsområdet bød ikke på mange avvekslinger. Vi kjedet oss alle rent forferde­lig. Den eneste som var i travel beskjeftigelse var Peder Vestad. Han hadde funnet det gamle arkiv som arbeiderne hadde opbevart i gruven. Det var optegnelser over hvordan lønns- og arbeidsvilkårene hadde vært fra år til år. Dette satte han sig møisommelig til å ta avskrift av. Efter at han hadde laget en nøiaktig kopi, gikk han igang med å lage en meget solid kasse med sterke jernbeslag. I denne kassen la han originalarkivet, og så fikk han tak i en meget solid hengelås. En mørk natt fikk han med sig en svenske som hjelper, og sammen fikk de sneket sig ut av vaktkjeden og rodde tvers over fjorden til en annen gruve som het Hjorthhamn. Her overlot de originalarkivet til arbeiderne ved Hjorthhamn. Dette var for at arkivet ikke skulde falle i sel­skapets hender.

Men så en dag, besluttet vi å bryte interneringen. Nedenfor barakkebyen lå en slette som egnet sig utmerket til lekeplass. Bak barakken gikk en dalsenkning så dyp at den dekket oss under marsjen ned til sletten. På denne måte brøt vi gjennem vaktpostkjeden og slapp ned til møteplassen. Vestad gikk op på to tomkasser, og møtet begynte med en gang. Av taktiske grun­ner hadde arbeiderne satt sig på bakken nokså spredt utover. Det var fordi de fryktet at der skulde bli skutt på oss, og for at vi bedre kunde omringe befa­let hvis de skulde komme anstigende.

Det varte imidlertid ikke len­ge før man blev opmerksom på at interneringsorderen var brutt. Øieblikkelig blev det høitidelig utrykking av hele styrken. Militæret kom marsjerende og blev opstilt på linje med mitraljøse­ne foran ca. 40 meter fra oss. Kapteinen sammen med en ma­rinegast kom bort til oss med en beskjed om at vi øieblikkelig hadde å forføie oss op til barakkene igjen, i motsatt fall fikk vi ta følgene. Kapteinen var liten og spelemmet, men matrosen var en tre alens kjem­pe. Marinega­sten holdt hån­den på revolverskjeftet, og re­volveren var halvt ute av hyl­steret. Det var gått efter bereg­ningen. Kaptei­nen og hans føl­gesvenn spaser­te mellem de spredt sittende arbeidere frem mot dirigentplassen. Efter først å ha gitt den omtalte ordre, spurte han: – Hvem har gitt tillatelse til dette møte? Vet dere ikke at jeg har gitt ordre til at dere ikke må gå utenom barakkeområdet?

Til dette svarte Vestad: – Det har vi ikke hørt andre enn du har sagt, og det bryr vi oss ikke om.

Kapteinen slo ut med hånden mot krigsskibet og sa: – Jeg gjør dere opmerksom på at jeg har midler til å tvinge dere hvis dere ikke lystrer ordre. Der ligger krigsskibet, kanonene er innsiktet hit, og mitraljøsene står beredt. Efter denne tirade kommanderte han arbeiderne til opstilling. Kommandoen blev ikke etterkommet. Isteden gav dirigenten et tegn som vi på forhånd var blitt enige om, og i ett nu sprang samtlige arbei­dere op og omringet kapteinen og hans følgesvenn, så tett at ingen av dem kunde bevege en arm. Fra massen blev det nu hånlig ropt til kapteinen:

– Kommander nu fyr!

Kapteinen forstod nu at hvis han kommanderte fyr, vilde han selv være den første som blev sendt til evigheten. Men det gjaldt å bevare sin verdighet. Derfor sa han: – Jaja. Ja, ja. Det får gå for denne gang. Men det må ikke gjenta sig.

Dirigenten lot sig imidlertid ikke forbløffe. Han fremsatte krav om at interneringen øieblikkelig skulde opheves og at arbeiderne skulde ha rett til å benytte sletten som møteplass. Kapteinen måtte nødtvungent gå med på dette. Efter å ha gitt et muntlig tilsagn om at arbeiderne kunde få bevege sig hvor de vilde, gikk han tilbake til gruvebyen. Men møtet fort­satte til det var ferdig.

Endelig oprant den dag da bå­tene kunde komme inn til kaia, og vi blev av en avdeling marinegaster tatt 10 og 10 og eskortert ned til «Fokka» som skul­de føre oss tilbake til Norge. Alt gikk stille og rolig inntil formann Peder Vestad gikk over landgangen. Han hadde med sig en håndveske som inneholdt protokollene over arbeidernes møter og over de forhandlinger som var ført, samt kopien av det gamle arkiv.

Midt på landgangen blev Ve­stad stoppet av en offiser. Efter ordre fra selskapets direktør blev det forlangt at Vestads håndveske og klær skulde visiteres. Motiveringen for kravet var at selskapet hevdet at vi hadde stjålet med oss dynamitt for å sprenge «Fokka» i luften. Denne motivering var noe mer­kelig, for hvem kunde finne på å sprenge en båt i luften hvor vi selv var med som passasje­rer? Antagelig var det proto­kollene og det gamle arkiv sel­skapet ikke ønsket skulde bli ført til Norge.

Vestad nektet å utlevere hånd­vesken. Offiseren tok tak i ham for å ta vesken med makt. Men Vestad satte sig til motverge. Der stod de midt på landgangen og brøt, og ingen kunde komme hverken frem eller tilbake. En offiser som stod på land, blev opmerksom på dette, han grep revolveren og skjøt to skudd efter Vestad. Kulene traff heldigvis ikke, de suste like forbi hodet hans, og det var et rent slumpehell at de ikke traff en matros som hang oppe i riggen. Skuddene var som et signal. Al­le marinegastene grep til våpen. Men det gjorde også våre gut­ter. Enhver grep det han først fikk tak i spett, bordstumper eller kullklumper. En svenske stod oppe på «Fokka»s kommandobro med en kullklump på ca. 25 kilo i hendene. Under kommandobroen, nede på «Fokka»s dekk, stod krigsskibets kaptein. Svensken lente sig over kommandobroens rekkverk for å slippe kullklumpen i hodet på kapteinen. Da kom skipperen på «Fokka» og pikket svensken på kjaken med revolveren og bad ham legge kullklumpen ned. Det blev gjort.

Et øieblikk så det ut til at det skulde bli vilt håndgemeng. Da skuddene smalt, grep enhver instinktivt efter et våpen for å forsvare sig. Hvad som egent­lig foregikk i disse hektiske sekunder, kan ingen si. Heldigvis i stilnet gemyttene før det kom til utbrudd, men den spontane aksjon førte til at nu var det vi som gav ordre. Hver eneste revolver måtte plasseres i taskene igjen og kravet om visitasjon måtte opgis.

Straks efter at alle mann var kommet ombord, blev motoren på «Fokka» satt i gang, og kur­sen blev satt for Norge. Vel ute av fjorden blev seilene satt, og eskortert av krigsskib gikk fer­den sørover.

Idet vi stevnet ut fra Spits­bergen stod alle mann på dekk og sang den svenske sosialistmarsj. Da vi kom til Tromsø, var hele befolkningen møtt frem på bryggene og mottok oss med: Den var vår denne jord, den var vår, som besvartes med Inter­nasjonalen fra oss.

Ved ankomsten til Tromsø viste det sig at de fleste av, arbeiderne blev nektet å gå i land. Fremmedloven var da trådt i kraft 14 dager i forveien, og i kraft av denne lov blev alle svensker, finner, dansker og hollendere nektet å gå fra borde. Politiet i Tromsø kom mann­sterkt ombord. Alle utlendinger blev plukket ut for å sendes hjem. 100 mann av forskjellige nasjonaliteter skulde sendes sydover til Narvik med samme eskorte, mens vi 60 norske blev satt i land i Tromsø.

Så var vi igjen tilbake ved vårt utgangspunkt efter 3 må­neders fravær, like fattige på gull som da vi reiste, men en erfaring og et minne rikere.

I Tromsø holdt vi 60 gruve­arbeidere et møte, og vi beslut­tet å gjøre hvad vi kunde for å føre kampen mot selskapet frem til seir. Vi var opmerksom på at der blev vervet streikebrytere fra kystbefolkningen. Vi valgte derfor en pålitelig kamerat, han fikk i opdrag å reise rundt til de fleste anlegg i Norge og Sve­rige og plukke ut helt pålitelige arbeidere. Disse fikk i opdrag å la sig verve som streikebryte­re. Noen av de beste karene i Norge og Sverige som ikke had­de altfor kjente navn, meldte sig til tjeneste som streikebrytere, og det er ikke minst deres fortjeneste at selskapet somme­ren 1918 så sig nødt til å tre i forbindelse med arbeiderorga­nisasjonen, og nu er forholdet at der hvert år forhandles mel­lem selskapet og arbeiderne, representert ved Arbeidsmanns­forbundet.

Avskjeden i Tromsø med ut­lendingene som skulde sendes til Narvik, er en av de ting jeg aldri glemmer. Det var en av de mest gripende stunder jeg har oplevd. Alle arbeiderne var sam­let på «Fokka»s dekk. Nede på kaia stod vi, og for øvrig prak­tisk talt samtlige innvånere i Tromsø. Med blottet hode stod vi og sang Internasjonalen. På norsk, på svensk, dansk og finsk klang dens ildnende toner ut i luften og aldri tror jeg den er sunget med større glød. San­gen bar bud om at en gang skal arbeiderne seire, ikke bare i kampen for levelige vilkår i kullgruvene på Svalbard, men også i kampen for å erobre hele den kapitalistiske verden.

Den gruve på Svalbard hvor vi arbeidet og slet for en elen­dig betaling, fikk forresten en sørgelig ende. Straks efter at det første arbeidsskift tok fatt igjen efter jul 1921, sprang hele gruven i luften, og 24 mann strøk med under eksplosjonen. Det var 2 av de som arbeidet inne i gruven som slapp fra det uskadt. De krøp ut gjennem ventilasjonskanalen. I 3–4 ki­lometer krøp de gjennem den delvis gjenraste kanal og kom ut i dagen på baksiden av gruven. Eksplosjonen var så sterk at heisehuset som lå foran gruvens inngang, blev kastet ca. 500 meter nedover skråningen. Mannen som betjente heisen, blev først funnet igjen om vå­ren, efter at sneen var smeltet. Han blev også kastet flere hundre meter bortover, men ikke i samme retning som heisehuset. Ved eksplosjonen kom gruven i brann, og brannen herjer den dag i dag. Det første man ser når man nærmer sig Longyearbyen, er røken fra den gamle gruve. I storm og ruskvær slår ildsøilene ut fra alle sprekker. Til sine tider kan ildsøilene bli flere meter høie, det flammer op som en advarsel for arbeiderne, står der som et vidnesbyrd om den fare gruvearbeidet inne­bærer.