Print Friendly, PDF & Email

Grubedriften på Svalbard og ryktene omkring den

(Arbeiderbladet 19/12 1931)

 

Bergmesteren for Svalbard, Hans Merckoll, uttaler seg.

Det har i den senere tid vært adskillig interesse omkring grubedriften på Svalbard i anledning av rykter om at Sovjetunionen med sikte på stordrift deroppe skal ha søkt å erverve forskjellige grubefelter, deriblandt det hollandske anlegg i Barentsburg og det svenske i Braganza Bay. For det svenske anleggs vedkommende har selskapets leder, kommerseråd Sidenvall, oplyst, at det ham bekjent ikke ligger noe til grunn for meddelelsen.

Vår medarbeider har i anledning av den aktualitet som forholdene på Svalbard har fått ved disse rykter, henvendt sig til bergmesteren for Svalbard, H. Merckoll, og bedt ham om oplysninger til orientering om utsiktene for øket arbeidsvirksomhet på Svalbard og hvad dermed står i forbindelse. Bergmester Merckoll er jo den av de norske myndigheter som har førstehånds befatning med nettop disse saker. Og han har ikke mindre enn 12 år arbeidet på Svalbard, lange tider ad gangen, så han er lokalkjent som få andre deroppe.

I år arbeidet han således deroppe til helt ut i oktober og hadde i denne tid samtaler med flere representanter for de forskjellige grubeselskaper som har felter der nord.

Da vi bringer vårt spørsmål på bane, svarer bergmesteren:

– Grubefeltene på Svalbard er vesentlig konsentrert omkring Isfjorden, omtrent midt på vestkysten av Svalbard. De ligger på sydsiden av fjorden. Så snart man kommer inn i Isfjorden har man Grønfjorden på høire hånd. Her var det at de fleste av befolkningen deroppe holdt til tidligere. Derfor var det også at telegrafdirektør Heftye la den første radio der. Det var det centrale sted. Straks utenfor radiostasjonen har vi det hollandske anlegg i Barentsburg. Det er et utmerket anlegg med vakker beliggenhet, men det er ikke helt ferdig, idet moderniseringsarbeidene blev innstilt i 1927. Dette selskap har gjort meget for sine arbeidere. Det er bygget utmerkede barakker, kino, bibliotek, forsamlingssal m. v. Tidligere har det vært beskjeftiget op til 500 mann ved dette anlegg, vesentlig norske, og det er utført store forberedende arbeider i gruben.

– Er det utsikter til at det blir drift her i nær fremtid?

– Nei, med de nuværende kullpriser vil det bare være tap om man setter i gang.

– På veien videre innover Isfjorden til Advent Bay, fortsetter bergmester Merckoll, passerer vi Grumant-byen. Navnet er den gamle russiske betegnelse for Grønland og stammer fra den tid da man trodde at Svalbard var en del av Grønland. Det gamle russiske selskap Anglo-Russian Grumant drev dette anlegg i en lang årrekke helt til 1928, da det blev nedlagt. Her er det bygget et anlegg i fjellskråningen mot sjøen. Kullaget er på ca. 1,20 m. mektig og opdelt med en mellemsten på 60 cm. i to benker. Kullene er av utmerket kvalitet og arbeidsforholdene skulde her kunne bli bra. Russerne har begynt å sette op barakker. I sommer kom det først op 80 og siden 120, i alt 200 arbeidere til dette anlegg. De overvintrer. Det var planlagt at man skulde føre op 300 mann, men den tredje transport blev innstilt. Så sent som i begynnelsen av desember måned, var det en russisk isbryter oppe i Barentsburg og losset varer til overvintrerne.

– Russerne kommer formodentlig til å utvide kullproduksjonen på Svalbard?

– Lederen for den russiske grubedrift på Svalbard, Effros, fortalte mig i sommer, at russerne for alle de kull som de trenger til Hvitehavsdistriktene til jernbanene, trålerne og dampskibstrafikken samt fabrikkdriften der, har en transport på 3000 kilometer. Det blir en kostbar transport. Det er derfor de vil hente kull fra Svalbard, dette inngår som et ledd i arbeidet for å gjøre Russland uavhengig av andre kullprodusenter og er et ledd i 5-årsplanen. Russerne anvender utelukkende russiske arbeidere.

–  Har De noe kjennskap til at russerne tenker å erverve andre anlegg på Svalbard, f. eks. Sveabolagets eller hollændernes?

– Nei. Da Sidenwall i sommer var på inspeksjon, oppe i Sveagruven traff jeg ham, men han nevnte ikke noe i denne retning. Jeg tenker at russerne har nok med sitt eget anlegg. Jeg har anbefalt dem at de skulde flytte sitt hovedanlegg til Colesbugta, hvor det er god plass og hvor havneforholdene er adskillig bedre enn ved Grumant. Det er et fint kullag her og adskillig mektigere enn f. eks. Barentsburg, som også har vært nevnt. Russerne hadde i sin tid krav på et område i Bellsund, men opgav dette mot at de fikk Svea-bolagets felter ved Pyramiden i Billefjorden. For et år siden var russerne på inspeksjon over Pyramiden, og det er vel grunn til at man snakker om at russserne vil gå til drift på flere steder. Det mest rasjonelle er imidlertid virksomheten til det den bør være å drive på et sted, og det vil de vel gjøre. Rykter har så lett for å opstå. Russerne har kjøpt materiell ved andre anlegg, og det kan vel ha satt ryktene i sving.

Bergmester Merckoll fortsetter sin gjennemgåelse av kullfeltene og kommer til Adventfjorden, hvor Store norske Spitsbergen Kullkompani har sin lasteplass på Hotelnesset og lenger inne i en sidedal Longyearbyen. I 1930 blev statens radiostasjon flyttet fra Barentsburg til Longyearbyen. Her overvintret i sesongen 1930 – 1931 509 personer, hvorav 46 barn. I år er det omtrent det samme antall deroppe. På østsiden av Adventfjorden har man De Norske Kullfelter, som har vært nedlag i flere år. Selskapet gikk konkurs, men driften blev fortsatt en tid av en privatmann i Bergen. Til slutt måtte den dog nedlegges. Inne i den sydligste fjord på Svalbard, Bellsund, ligger den svenske Sveagruven, som også er et ualmindelig pent anlegg. Det brenner vel ennu litt i den øvre del av denne grube, men det skulde av den grunn ikke være noe i veien for å opta drift igjen. Anlegget er meget moderne og her er det mektigste kullag på Svalbard. Skibningsforholdene har vært litt vanskelige på grunn av at Akseløya stenger fjorden og forårsaker at isen må råtne i fjorden istedenfor å føres bort. Dette bevirker at man får kortere skibningstid.

Det nordligste av alle anlegg er Kongsfjorden (Kings Bay) med Ny-Ålesund. Driften her er foreløbig nedlagt. Feltene blev drevet av et Ålesund-kompani inntil høsten 1929. På Blomstrands halvø har englenderne sitt anlegg, Ny London, som egentlig var planlagt for marmorproduksjon. Videre har vi Northern Exploration Co., som har en rekke felter på Svalbard, derav to større anlegg, nemlig Blomstrands halvø og Calypsobyen ved Bellsund. Disse felter og anlegg er tilbudt den norske stat.

Bergmesteren nevner til slutt dobbeltspatforekomsten i Hornsund, som han oplyser er den eneste kjente forekomst av dobbelspat på kloden efter at den islandske er uttømt. Man nærer store forhåpninger til den. Hver sommer har det vært ekspedisjoner her, og til sommeren er det meningen å sende op en større ekspedisjon. Ifjor blev det forlangt utmålsforretning.

Foruten de her nevnte større kullfelter på Svalbard er det en hel rekke mindre, men det er bare ved to anlegg det er drift i år, og det er i Longyearbyen, hvor Store norske beskjeftiger henved 500 mann og produserer ca. 20,000 tonn kull om måneden, og så er det det russiske anlegg med sine 200 arbeidere.