(Arbeiderbladet 4/9 1947)
Der isbjørn tusler rundt hytteveggen, og kobbebiff og ærfuglegg hører til dagens kost.
Det fins vel knapt noen skip i verden som det er slik fortettet stemning ombord på, som Svalbard-båtene. Er de på vei nordover, står det alltid en del karer langs rekken og speider spent inn mot land når de første takkete snøtoppene blåner opp av Nordishavet og hildrer i den utrolig klare luften. Hva vil vinteren deroppe i polarlandet bringe? Og når Svalbard-båten setter kurs mot sør – ja, da er hver sjel ombord en eneste bunt av forventninger
Idet D/S «Hektor» går ut Isfjorden og runder Kapp Linné kniper vi en del av passasjerene og spør dem ut om livet på Svalbard.
Harald Wallum som i vinter har drevet fangst i Calypso Bay ved Bellsund, står ved relingen og myser inn mot land.
– Hvor mange ganger har De overvintret?
– Å, bare tjue ganger. Første gangen var i 1907–08. Da lå æ tre år etter hverandre.
– De har ikke overvintret alene i år, vel?
– Nei, æ hadde han Ole Blomli fra Målselv til kompis. Vi har overvintra ti år i lag.
– Hvordan var fangsten i år?
– Bare skrot. Det blei såvidt balanse. Det var smått med rev på vestsida i vinter
– Drev dere fangst på isbjørn også?
– Nei, vi gjorde i grunn ikke det. Vi hadde ikke gevær nok til å sette ut sjølskott. Men vi tåg da livet av en fire-fem bjørna likevel.
– Hvordan gikk det for seg?
– To av dem skaut vi kloss utafor hytta. Den ene kom helt fram til hyttevinduet, og da han så speilbildet sitt i vinduet, trudde han vel det var en kompis. Iallfall blei han nysgjerrig og porra til vinduet så glassruta singla innover hyttegolvet. Men da var æ ikke sein om å få tak i rifla ute i svalgangen. De andre bjørnan skaut vi når vi var ute og såg til revefellene.
*
Asbjørn Thorsen fra Namsos er trearbeider og har vært med på gjenoppbyggingen helt siden 1945 – med en måneds ferie i fjor sommer.
– Var det ikke kaldt å drive bygningsarbeide om vinteren?
– Jo, i 1945–46 var det stridt mang en gang, for da hadde vi en nokså hard vinter. Vinteren i år var svært mild, og da var det ikke stort værre å drive bygningsarbeid i Longyearbyen enn heime i Norge.
– Hvordan trivdes De på Svalbard?
– Riktig bra. Det er en god arbeidsplass på den måten at alle får tid til å bli skikkelig kjent med hverandre. Om vinteren blir vi som en eneste stor familie
– Sakner De ikke Deres egen familie da?
– Jo, sjølsagt, og særlig når en har litt fritid f. eks. i jula, men vi feira jula på beste måte. Alle namsosingan hold lag, og vi samlas og feira jul på samme måte som dem gjør heime i Namsos. Vi åt risgrøt og lutfisk og gikk rundt juletreet.
– Har De noe å utsette på forholdene på Svalbard?
– Ikke noe særlig. Etter omstendighetene er det bra. Vi sakner jo ferskmat om vinteren, særlig ferskfisk, men det blir vel bedre når Longyearbyen får eget fryseanlegg til neste år.
*
Stiger Charles Lund fra Harstad skal ned for å hente opp familien. Fram til 1941 da han og de øvrige nordmenn på Svalbard ble evakuert til Storbritannia, hadde han arbeid der oppe i 11 år. Fra 1942 til høsten 1945 tjenestegjorde han i de norske militærstyrkene på Svalbard og har mangt å fortelle om tyskernes atferd deroppe.
– De sakner familien, skjønner jeg?
– Ja, brakkelivet er trist, og jeg har fått mer enn nok av det. Men ellers trives jeg godt i Longyearbyen. Der er det bra høve til jakt og friluftsliv. Jeg har ei hytte en mils vei fra gruvene, og både kona og jeg liker å ta søndagsturer dit.
Men krigen og ødeleggelsene har jo ført med seg ting som er mindre bra. Biblioteket f. eks. mangler ennå mye på at det er som det burde være, og så liker jeg ikke denne stadige skiftingen av folk. Før krigen var vi som en eneste stor familie.
– Har De noen særlige ønskemål for Longyearbyen?
– Først og fremst bedre skolegang for barna. Vi bør snarest mulig få en liten realskole i Longyearbyen.
*
Olvar Johansen fra Visthus på Helgeland har vært bare ett år på Svalbard, men det ser ut som om han er ekstra glad for å være på hjemtur. Han trivdes ikke no særlig. – Svalbardlivet er nå heller hustri, det.
– Hva saknet De mest?
– Å, det var mye det, men mest forbindelsen med heimlandet. Kunne vi få post oftere, ville det vært mye bedre.
– Hva fordrev De fritida med?
– Litt sang og musikk – jeg spiller litt gitar og dragspell, svarer Johansen beskjedent.
– Skal De opp til Svalbard igjen?
– Har ikke bestemt meg ennå. Jeg må se tida litt an. Men det er jo ikke lysten som bestemmer hvor folk må søke sitt levebrød, så det kan vel hende det blir ny Svalbard-tur til høsten.
Ada Haug fra Røa har ikke overvintret. Hun kom opp til Longyearbyen 6. juni sammen med sin mann, som i sommer har vært Svalbards eneste tannlege (iallfall norske). Fru Haug har vært «tannlegedame», som folk der oppe kalte det, og har hatt det strålende – selv om det ble lang arbeidsdag. Det var mange munner som skulle stelles. – Svalbard er et herlig land med mye vakker natur. Jeg ble særlig betatt av alle fargene, grønnfargene til å begynne med og ut i juni den vidunderlige blomsterfloraen som blusser i hektiske kulører en kort stund.
– Var De med på noen spennende?
– Jo, en stor kobbejakt da vi skjøt 34 storkobber og 6 snadd var spennende nok. Ellers har jeg sett gås på reir og rev som stjal terneunger, for ikke å snakke om at jeg har spist arktisk betonet mat som f. eks kobbebiff, hvitfisksteik og ærfuglegg.
– Hvordan smaker kobbebiff?
– Den er meget god, men jeg fikk den så fersk og servert med så blodige fingrer at det ble vel mye for meg.
– Kunne De tenke Dem å overvintre på Svalbard?
– I grunnen kunne jeg godt tenke meg det. Det er så mye mer der oppe som jeg gjerne vil se og oppleve. Men, legger fru Haug forsiktig til, utsikten til sjøgang på overreisen gjør meg en smule betenkt.