Georg Bjørnees f >rte om sin konfer inse med Svalha dkontoret
(Nordlys 27/7-1932)
Vår alles gamle, gode kjenning fangstmann Georg Bjørnnes og hans fangstkompanjong kom onsdag kveld om Harstad tilbake fra et års overvintring på fangstfeltet i Widjefjorden. De har ligget på revefangst. Resultatet er ikke større enn det dekker turen, sier Bjørnnes. Dermed vil han ikke tale ytterligere om overvintringen på fangstfeltet.
– Men, sier, Bjørnnes. Jeg har annet meget interessant stoff til ”Nordlys”.
– Ja, kjør i vei.
– Efter en 6 dagers tur fra fangstfeltet kom vi den 1. mai til Longyearbyens kjøttgryter. Omtrent 1/3 part av arbeidsstokken var da i Grumant City hos russerne på en tre dagers visitt, efter innbydelse. Alle de norske arbeidere var innbudt.
Da jeg meldte min ankomst til vintersjefen, ingeniør Einar Sverdrup, kom han med den for oss fangstfolk opsiktsvekkende nyhet at matprisene var steget med 50 pst. over dagspris. Årsaken til dette skulde være at fangstmenn hadde misbrukt sin opholdstillatelse i Longyearbyen. Han måtte for prinsippets skyld skjære alle over kam. For mitt vedkommende skulde han være hyggelig og tilbød mig arbeide. Fangstfolkene betraktes i Longyearbyen som mindreverdige individer der bare tåles som et nødvendig onde. På fangstmennenes vegne må jeg protestere mot vintersjefens chikaniøse betraktninger av fangstfolkene. Hvad mindreverdigheten angår så tror jeg at der finnes svin på skogen i den annen leir også. Det har vi fangstfolk fått føle hver gang man i Longyearbyen har kastet hakke og spade og oversvømmet våre felter i den hensikt å komme til ”rikdom” ad den korteste vei.
Vintersjefen var begeistret for den usedvanlige store kullproduksjon denne vinter, og jeg har latt mig fortelle at delte er kringkastet.
– Stemmer det?
– Vel, men det som ikke er tatt med i kringkastingen er det voldsomme arbeidspress som er herskende der oppe. Hvis det hadde vært tatt med, tror jeg nok at vinningen var gått op i spinningen. For hvert lønnsnedslag man har fått har arbeiderne svart med øket tempo slik at man nu har nådd toppen av arbeidsytelse og vel også lavmålet i fortjeneste.
De arbeidere som jeg har talt med, mener at det under slikt arbeidspress maksimum er mulig å utholde 1 a 2 vintre. Hvilken skjebne en utslitt arbeider vil få, vet man jo. Han blir sendt på skraphaugen.
Til pinse blev russerne innbudt til Longyearbyen av de norske arbeidere. Der kom 40 menn og 6 kvinner. De hadde med sitt balalaikaorkester, sin Dramatiske klubb og dansere. Her fikk også jeg være med. Og det blev en oplevelse av de sjeldne. Russernes optreden i Longyearbyen blev en oplagt suksess.
Formannen på stedets arbeiderforening takket russerne for besøket. Han fremholdt at russerne i et og alt stod over nordmennene på Spitsbergen. Likesom gjestfriheten og kostholdet var bedre i Grumant City enn i Longyearbyen.
Der må være litt spiss på dette, sier Bjørnnes. Og da kan jeg fortelle at jeg blev gruelig forelsket i en russerinne. Gammel og stygg som jeg er, høres det utrolig ut, men sant er det. En av russerinnene som var på besøk i Longyearbyen, var en utpreget skjønnhet. Hun var lys, hadde blå øine og en velskapt figur. Hun var en førsterangs danser. Dere må tro der blev gjort stormkur til henne. Særlig heldige var de nordmenn som kunne litt tysk. Hun behersket dette sprog.
Russerne fortalte at der i vinter var kommet 2 nye verdensborgere, en gutt som de kaldte Grumant og en pike som hadde fått navnet Stella Polaris. Der var forresten ventendes hele 6 nye verdensborgere i løpet av våren.
– Hørte du noe om russernes planer?
– De hadde planer om å utvide driften adskillig i sommer. Den driften som nu et i gang, er nærmest prøvedrift. Produksjoner var 4000 tonn. Man arbeidet mest med å sette i stand og bygge nye hus. Der skal forresten anlegges havn i Coal Bay-bukten med stoll Grumant City. De ventet sin første båt 25. mai.
___