Frans Josefs land

FRANS JOSEFS LAND

FRANS JOSEFS LAND

Av Gunnar Horn

Norge – tidskrift om vårt land (juli 1931)

Frans Josefs Land er et navn som alltid vil ha en god klang for oss nordmenn. Det var dit Fridtjof Nansen og Hjalmar Johansen kom efter å ha foretatt sin berømte isvandring, en ferd som med hensyn til planens dristighet og ferdens utførelse står uovertruffen i polar­forskningens historie. Og så overvintrin­gen på Frans Josefs Land 1895-96! Nan­sens skildring av polarnatten og livet i hytten samt det dramatiske møte med Jackson utenfor Kapp Flora er lesning så interessant og spennende at den søker sin like.

Landet er første gang sett av fangstskippere fra Hammerfest i 1865 og har siden den tid nesten årviss vært besøkt av nor­ske skuter. Frans Josefs Land har således ikke bare en romantisk interesse for oss, men våre reelle interesser der er sannelig betydelige nok og iallfall uten sammenlig­ning større enn noe annet lands. I forhold til sin nærmeste nabo Svalbard er landet temmelig nytt, idet det jo først blev opdaget litt efter midten av forrige århundre. Grunnen hertil må søkes i det forhold at store drivismasser gjør øene til et av de vanskeligst tilgjengelige steder i Ishavet, særlig i eldre tider da man bare hadde seilfartøier som ikke kunde forsere isen som nutidens sterke damp- og motorselfangere. I gamle dager holdt selfangerne sig mest under Spitsbergen, men efterhånden be­gynte de å trekke østover hvor farvannet var helt ukjent og som efterhånden viste sig ikke å være så utilgjengelig som antatt.

I 1863 blev Spitsbergen omseilet for første gang av Elling Carlsen fra Tromsø, og i de følgende år ferdedes mange selfangere på østsiden av Spitsbergen, og en av disse skippere, Rønnbeck fra Hammerfest, seilte så efter hvad der berettes så langt mot øst at han kom til et nytt, stort land som blev kalt Nordost-Spitsbergen og som utvilsomt er identisk med den vestlige del av Frans Josefs Land. Det gikk imidlertid som det ofte går: opdagelsen blev ikke påaktet eller vant ingen tiltro, og opdagerne selv var kanskje ikke helt klar over rekkevidden av det de hadde utrettet. I 1873 kom den østerriksk-ungarske polarekspedisjon med sitt fartøi «Tegetthoff» til den østlige del av øgruppen som de gav navnet «Keiser Franz Josef Land».

Før vi går videre kan det være nyttig å se litt på landets beliggenhet og naturfor­hold. Det ligger som sagt øst for Svalbard, og avstanden fra dettes østligste utpost Kvitøya er bare 45 nautiske mil.

Til Nordaustlandet er det 140 og til Norge 625 mil, så det er en lang reise dit op.

Øgruppen består av ca. 75 øer som har et samlet flateinnhold av ca. 20000 km.2, hvilket er noe under tredjeparten av Svalbards. Fra øst til vest strekker øene sig over en lengde på 430 km., og fra nord til syd over 220 km. med en rekke streder og sund som nesten alle har navn efter per­soner som har deltatt i eller på en eller an­nen måte har hatt noe å gjøre med de eks­pedisjoner som har vært der oppe og dan­ner således et broket selskap. Av de viktig­ste øer kan nevnes: Alexandra, Prins Georg, Mabel, Northbrook, Hooker, McClintock, Wilczek, Graham Bell og Rudolf. Den mest kjente pynt er vel Kapp Flora på sydkysten, det best tilgjengelige sted på Frans Josefs Land, og hit kommer alle som besøker landet. Av norske navn finner vi få. Vi har ikke vært særlig flinke i den ret­ningen. Nansen og Johansen finner vi na­turligvis, og så endel navn som Nansen satte på de øer og sund han passerte på veien sydover: Eva- og Livøya, Sarssundet, Kapp Helland og andre. På sydkysten finner vi Aagaardøya påsatt av øster­rikerne i 1873 efter konsul Aagaard på Tromsø.

Kapp Flora

Alle øene dannes av platåfjell som kan nå op til en høide av mange hundre me­ter. Men det er ikke meget å se av det bare fjell, isen dekker det alt sammen. Som store kaker eller hvelvede tallerkener lig­ger isen og skjuler det faste fjell som dog på flere steder stikker frem av isen og dan­ner pynter og høie kapp, tildels ganske be­tydelige og med endel lavt, flatt land også, og vi får det typiske Frans Josef Land bil­lede: mektige breer som med bratt front går ut i sjøen og hist og her de svarte pyn­ter og land i skarp kontrast til de skin­nende breer. Fra breene løsner av og til svære stykker der som isfjell blir svøm­mende omkring på havet inntil de smelter. Den sterke nedisning av landet henger sammen med klimaet som er betydelig mere arktisk enn Spitsbergens, og årets middel­ temperatur er så lav som omkring 14 kuldegrader. Middeltemperaturen i juli og august er såvidt over frysepunktet, så noen sommer bør man vel helst ikke snakke om. Plantelivet er derfor ytterst elendig med få arter, og av disse er det ikke mange eks­emplarene heller. Olaf Hanssen som var botaniker på fjordårets norske ekspedisjon fant flere nye arter så antallet av blom­sterplanter nu er 36. Av moser kjennes 25 og låvene er representert ved 90 arter. Flo­raen omfatter Cochlearia groenlandica, Papaver radicatum, Cerastium hyperboreum, Cardamine bellidifolia, noen Drabaarter, flere Saxifragaer, Salix polaris, Oxyria digyna, Juncus biglumis, to Luzula og noe gress. Dr. Lynge har nettop i «Skrifter om Svalbard og Ishavet» publisert et ar­beide om lavartene, og Olaf Hanssen og Johannes Lid har bearbeidet blomsterplan­tene, hvilket arbeide vil utkomme i den nærmeste fremtid.

Der er heller ikke plass til meget dyre­liv på land; noen rev streifer omkring, en og annen bjørn kan treffes tassende langs stranden, men ellers holder jo bjørnen sig til isen hvor der er sel. Men fuglelivet er på enkelte steder rikt. Således ved Kapp Flora hvor tusenvis av måker og alker hekker i de bratte basaltskrenter, og uren under har på grunn av fuglegjødselen et forholdsvis frodig mosedekke som med sine gul- og irrgrønne farver danner en velgjø­rende avveksling fra den evindelige isen og det triste, svarte fjellet. Rype er også sett på Frans Josefs Land, formodentlig var det en stakkar som av en storm var ført over fra Svalbard og vel ikke kunde finne tilbake igjen.

Basalt på Kapp Nansen

Vi skal også fortelle litt om geologien, enskjønt den ikke frembyr meget av in­teresse for den som ikke er spesialist. Fjell­grunnen består av sedimentære bergarter som sand og skiferier fra juratiden dekket av den vulkanske bergart basalt. De sedi­mentære lag er eiendommelige ved at de er helt løse som om de skulde være avlei­ret i fjor, og så er der millioner av år hengått siden sandkornene blev avsatt ved den kyst som da gikk ved det nuværende Frans Josefs Land. Disse lag inneholder også tynne kullag, så der har engang vokset skog og hersket et temperert klima her hvor der nu nesten er bare is og sne. Basalten er i smeltet tilstand brutt frem på spalter og har utbredt sig dekkeformig over de sedimentære lag og bevart disse fra øde­leggelsen. Basaltlagene danner bratte og helt steile skrenter, og på grunn av denne bergarts bekjente søileformige avsondring, dannes der ofte enkeltstående søiler som på avstand fortoner sig som merkelige spir og nåler. På mange steder finnes helt forkislet tre som er fra juratiden. Trestrukturen sees bra og forvitringsfarven ligner også på tre, men det er bare stein. Botani­kerne har her funnet mange viktige ting da alt er så fint opbevart. Sådan er i korte trekk naturen i dette høiarktiske land som kan konkurrere med visse antarktiske land med hensyn til nedisning og goldhet, men hvor allikevel i årrekker norske fangstfolk har funnet en del av sitt karrige utkomme.

Algeøya

Vi skal nu fortelle litt mere om de eks­pedisjoner som har vært der oppe, det er jo beretningene om disse som på en måte utgjør landets historie. Først om de vik­tigste videnskapelige ekspedisjoner som vi har best underretning om, og så litt om de mange norske fangstekspedisjoner som på sin måte ikke er mindre viktige, men oplysningene om disse er dessverre ofte nokså sparsomme.

I 1880 kom engelskmannen Leigh Smith til Frans Josef med sin damp­yacht «Eira», og året etter var han der igjen, men da gikk det galt, idet skibet blev knust av isen og sank så besetningen måtte søke inn til land hvor de på Kapp Flora bygget sig en hytte. Her tilbragte de vinteren, og alt gikk bra. Neste år i juni forlot Leigh Smith og hans kamerater Kapp Flora i fire båter og nådde efter en spennende reise Novaja Semlja hvor de blev optatt av en engelsk undsetningsekspedisjon. Først i 1894 blev landet igjen besøkt av en videnskapelig ekspedisjon, nemlig Jackson-ekspedisjonen bekostet av den senere lord Northcliffe. De var der oppe i hele tre år og hadde sitt hovedkvar­ter på Kapp Flora. I båter og over isen med ponnier utforskedes landet i nord og særlig i vest hvor landet var helt ukjent. Ingen visste hvor langt det strekte sig, og dette var jo en av grunnene til at Andrée først satte kursen mot Frans Josefs Land. I denne retning kunde han treffe land tid­lig, ukjent som han var med Jackson-ekspedisjonens resultater som jo viste at lan­det ikke gikk langt i denne retning. På Kapp Flora var der også et stort depot og hus etterlatt av engelskmennene. Det var som nevnt tidligere Jackson som Nansen og Johansen traff i juni 1896 da de fra sin vinterhytte lengere nord i øgruppen søkte sydover for å komme til trakter som besøktes av fangstfartøier. Men heldigvis be­høvde de ikke å reise over til Svalbard. Utenfor Kapp Flora traff de engelskmannen og blev med hans fartøi hjem den som­mer.

  1898-99 overvintret amerikaneren Wellman med seks mann på Kapp Tegetthoff lengere øst, og noe nordenfor på Kapp Heller lå den kjente ishavsmann Paul Bjørvig og Fram-mannen Bernt Bentsen. Den siste døde ut på vinteren, og Bjørvig måtte med liket i hytten trosse polarnatten og ensomheten inntil de andre kom. Wellmans ekspedisjon kartla de store øene i den ekspedisjon der oppe under ledelse av Evelyn Baldwin, men de fikk ikke utrettet stort. Millionæren Ziegler som hadde bekostet Baldwins ferd besluttet imidlertid å sende ut en ny ekspedisjon under ledelse av Fiala som utførte betydelige kartografiske arbei­der og adskillig annet videnskapelig ar­beide, men fremstøtet mot polen som var det egentlige mål mislyktes fullstendig. Like før Verdenskrigens utbrudd var rus­seren løitnant Sedov på Frans Josefs Land for herfra å søke å nå polen. Men det gikk dårlig. Sedov kom ikke lenger nord enn til Rudolføya hvor han døde av utmat­telse.

   I 1923 var Thor Iversen fra Fiskeristyrelsen i Bergen med «Blaafjeld» opunder den vestlige del av øene og utførte hydrografiske arbeider. En britisk ekspe­disjon var ved Frans Josef i 1925 med et seilfartøi, skonnerten «Island». Under et­terforskningene efter «Italia» og «Latham» var flere norske og russiske ekspedisjoner opunder øene.

            

                 «Brattvåg»                                                       Mabeløya

I 1929 var isforholdene overordentlig ugunstige. Et tet pakkisbelte blokerte hele sommeren sydkysten av Frans Josefs Land, og det var helt umulig for den utsendte norske ekspedisjon med sin lille selfanger å komme igjennom dette belte. Russerne hadde derimot en kraftig bortvist av russerne som jo hevder at Frans Josefs land er russisk territorium. Men helt siden landets opdagelse har nor­ske fangstskuter søkt til farvannet ved Frans Josefs land for å fange sel, hvalross og bjørn. Det er særlig fartøier fra Finn­mark og Troms fylker som da arbeidet der oppe, men i de senere år har sunnmørin­gene også sendt skuter til Frans Josefs Land. Det vilde føre for langt å nevne op alle de fartøier som har drevet denne fangst, det er nemlig henimot 150 norske fra land, men hvalrossfangsten slo helt feil. Fangstforholdene er derfor nokså usikre, og landets betydning er derfor ikke så meget som et selvstendig fangstfelt, men som et suppleringsfelt for selfangere som efter avsluttet fangst andre steder vil for­søke om nødvendig å få full fangst her. Det er å håpe at det ikke må lykkes frem­mede interesser varig å holde oss ute fra et land hvor vi og praktisk talt ingen andre har drevet vår fangst så lenge dette land har vært kjent.