(Lofotposten 19/7-1939)
Den danske forfatterinne, fru Estrid Ott, kom i går kveld til Harstad med dampskibet «Munin» fra Svalbard, hvor hun har vært i over to måneder for å samle stoff til en ny ungpikebok. Som bekjent har fru Ott tidligere skrevet flere bøker her nordfra, blandt annet en bok om Lofoten og en om Finnmark. Denne gang blir det en bok om grube- og fangstlivet i vår nordligste provins.
I en samtale Lofotposten har hatt med fruen forteller hun at hun kom til Svalbard den 11. mai og reiste derfra den 13. juli. Jeg forlot Danmark da bøken var sprunget ut og kom op til sne og is og kjøring med hundeslede. For å komme inn til Advent Bay måtte isbryter bryte råk for skibet. Der var midnattsol, men sne nok til å kunne kjøre i slede, og et herlig vær. Som bekjent har man midnattssolen deroppe i fire måneder.
Fruen forteller videre at hun studerte livet i grubebyen Longyearbyen hvor der to kilometer ovenfor byen er store nyanlegg under arbeide i den såkalte Sverdrupbyen. Når disse anlegg er fullført, vil produksjonen bli øket til henimot 400 000 tonn kull årlig. Man beregner å kunne sette igang driften fra 1. november. Der bygges ingeniørboliger, arbeiderboliger, kontorer m.v. og det blir et meget imponerende anlegg.
– Det som særlig interesserte mig, var at man provianterte for seks måneder da man jo ingen forbindelse har med utenverdenen i den tid. Alt dette må lagres og holdes i kjølelager i isen.
Jeg klædte mig som arbeidsmann og vandret omkring i grubenes kilometerlange stoller, krøp på alle fire inn i stressene, kjørte med lokomotivet hvor vi måtte ligge flate på haven for ikke å støte mot taket i gruben. Jeg hadde grubehjelm på og ingeniørene fulgte mig overalt.
Blandt annet hadde jeg en tur med isbryteren «Isbjørn» som førte mig inn til en fangsthytte i Sassendalen hvor fangstmannen Hilmar Nøis og frue har sin hovedstasjon. Der bodde jeg i ni dager, var med på selfangst, eggplukking, gåsejakt, besøk av revefellene m.m. Jeg fikk også se hvorledes skinnene av revene blev tilberedt, så på gipsbruddene og fikk også være med på besøk til bistasjonene, og jeg bodde i en sådan i fire dager sammen med fru Nøis mens Nøis var på reise.
I Bellsund fikk jeg være med på et forsøk på komme gjennem isen med «Isbjørn» til Sveagruben som Store Norske har kjøpt av den svenske stat og hvor der bare bor en gift vaktmann med kone og nevø. For å komme i kontakt med dem, måtte man fra Longyearbyen sende telegram til Norge som så sendte ut meddelelsen tre ganger mens vi strevet oss frem gjennem isen. Det var overmåte interessant å høre meldingen da vi var i nærheten av vår reises mål. Da vi kom frem, hadde vaktmannen heist det norske flagg og stod nybarbert og tok imot oss.
På dette tidspunkt var all sledekjørsel innstillet så han var ute av stand til å komme i forbindelse med andre før isen var brutt op. Det var en tur på 14 timer. Siden vaktmannen fikk radiomeldingen hadde han tømret en lang gangbro som vi gikk iland på. Det brenner ennu i Sveagruben og det ryker fra grubeinngangen.
Anleggene ved Sveagruben var sjeldent komfortable. Blandt annet er der en arbeidermesse til 150 000 kroner. Det var som å komme til en Torneroseby med omkring 30 hus. Der stod telefoner på bordene og man har kinematograf, sykehus med parkettgulver og badeværelser, alt meget vakkert.
Blandt de mange interessante ting jeg så i Longyearbyen var en svømmehall med opvarmet sjøvann. Det blev opvarmet fra turbinene. Ialt var det 58 kvinner og 45 barn som overvintret deroppe i vinter.
Fru Ott vender tilbake, full av begeistring for livet på Svalbard og håper på å komme tilbake igjen. Til høsten vil hennes nye bok komme ut på norsk forlag. Hun har fått et rikt materiale til boken.
Under opholdet deroppe oplevet hun også ulykker i gruben. Blandt annet talte hun med en mann som en halv time efter fikk en blokk kull over sig, slik at han brakk et bein og mistet to fingre på den ene hånd.
Fruen hadde fulgt direktør Sverdrup på mange av hans inspeksjonsturer i grubene. Hun er full av beundring for det store foretagende deroppe og for lederen av anlegget, direktør Sverdrup. – Takket være hans store elskverdighet kommer jeg tilbake fylt av rikt stoff til mitt arbeide.