Professor H. U. Sverdrup forteller fra livet på ”Breheim”
Isachsens platå. 8. juli 1934.
Hittil har vi hatt et enestående hell med oss. Transporten opover gikk bedre enn vi hadde våget å håbe i våre mest optimistiske øieblikk; men så hadde vi også udmerket hjelp av Helge Ingstad med hans trenede og kvikke spann og av Sørensen og Haugen fra Store Norske med selskapets kraftige hunder.
Natt til tirsdag den 10. juni førte vi alle våre saker i land ved foten av 14. julibreen. Bergmester Merckoll ydet oss en uvurderlig tjeneste ved straks å la sin skøite gå dit; var vi kommet et par dager senere hadde vi møtt vanskeligheter. Som det nu var gikk alt glatt, og ved 9-tiden tirsdag morgen slo vi leir på breen, 3-4 km. fra stranden. Her delte vi oss i to partier. Ahlmann med Olsson og Sørensen dannet brepartiet som skulde sette op stenger til måling av avsmeltning og brebevegelse, mens Ingstad, Haugen. Knudsen og jeg skulde kjøre utstyret op på platået med to hundespann.
Fra venstre: Hilding Olsson, professor Sverdrup, professor Ahlmann, Knudsen og Helge Ingstad med hunden Prikken. Under bergmesterens skøyte.
14. juli breen svarte fullt ut til den tiltalende beskrivelse Hoel hadde gitt av den. Stigningen var riktignok ganske stor på det siste stykket, men den var jevn og uten vanskelige punkter. Tidlig fredag morgen var alt fremme, akkurat ved den prikk Ahlmann og jeg hadde satt på kartet under planleggelsen, og lørdag morgen kom brepartiet.
Våre hjelpere drog nedover igjen natt til søndag, men før de tok avskjed med oss hadde leiren begynt å ta form. Husteltet, hvori vi kan koke, spise og arbeide, var reist og vår 7 meter høie meteorologiske mast var kommet op. Først av alt hadde jeg imidlertid pakket ut våre mest ømtålige instrumenter. Jeg var engstelig for et fint galvanometer til tross for at Ingstad hadde tatt det i sin spesielle varetekt. Både det og våre øvrige verdifulle og uerstattelige Instrumenter hadde ikke tatt ringeste skade.
Nu har vi vært her i to uker og har begynt å samle erfaringer. De meteorologiske observasjoner blir tatt hver time, undersøkelser over varmestrålingen fra sol og himmel og målingen av temperaturen i breen er i full gang. De siste har budt oss store overraskelser. Vi hadde ventet å finne lave temperaturer et stykke nede i kornsneen, – isen når vi ikke ned til; den er dekket av et mangfoldige meter tykt snelag. Vi hadde ventet 10 til 15 grader på 8–10 meters dyp, men isteden fant vi 0 grad fra 8–9 meters dyp og nedover til 15 meter, så dypt som Ahlmann og Olsson boret. Nu har vi kuldegrader i dyp mellem 2 og 6–8 meter, men der stiger temperaturen så fort at om 3-4 uker finner vi vel 0 grad hele veien nedover.
Forklaringen på forholdet må vi være at sommervarmen er stor her på platået; at her er meget. vakkert vær. Det ser ut til at så er tilfelle. Den første uken hadde vi stekende sol dag efter dag. ”Dette er løgn”, sa Olsson som vrengte av sig skjorten for å lufte den. Mens han grov videre i snesjakten. På en uke her oplevet han mere solskinn enn i løpet av to somre på Nordenskiølds fjell ved Advent Bay. Men vi har hatt nogen sure dager med ishavsskodde og blest også og har falt en føling av at vi er nordenfor 79 grader. Når så solen kommer igjen er her så strålende vakkert at vi glemmer ruskeværet, glemmer at der er grønn sommer sydpå og gleder oss ved synet av den blendende hvite sneflaten, omkranset av takkete fjell.
H. Sverdrup.
På Svalbard i sommer
av H. U. Sverdrup
Bt 28/9 -1934
I et brev fra breen har jeg tidligere fortalt trekk fra dagliglivet og arbeidet på den ekspedisjon som professor Ahlmann og jeg foretok i sommer med meteorolog Olsson fra Stockholm og cand. mag. J. Knudsen fra Bergen som assistenter.
– Når jeg nu skal søke å utfylte billedet, vil jeg gjerne gjøre litt nærmere rede for min spesielle oppgave for at formålet med foretagenet kan tre klarere frem.
Mine undersøkelser faller inn under den store rubrikk i meteorologien som heter: varmeutveksling mellem luften og jordoverflate. Hvor omfattende problemet er innser man lett når man minnes at to tredjedeler av jordoverflaten er dekket av hav og at vekselvirkningen mellem luft og hav er av vesentlig betydning for værforholdene. Vi vet at når varmluft stryker hen over koldt hav, vil luften avkjøles, men hvor store varmemengder der blir avgitt kan en bare bedømme skjønnsmessig. Vi ønsker imidlertid å komme bort fra disse skjønnsmessige overslag og nå frem til tallmessige beregninger. For å opnå dette må vi i første omgang søke ut sted hvor kontrastene er store og store kontraster finner man nettop over et snefelt om sommeren når temperaturen av den luft som stryker hen over sneen kan være meget høiere enn 0 grader, mens den smeltede sne holder seg på 0 grader. Ut fra hensiktsmessige meteorologiske observasjoner kan man beregne varmetilførselen og samtidig har man den fordel at man kjenner fasiten på regnestykket, for avsmeltningen av sneen forteller hvor store varmemengder der tilføres overflaten. I disse inngår imidlertid også den varme som vinnes eller tapes ved stråling, og den må derfor måles og tas i betraktning.
En bre eller rettere et høitliggende snefelt på Svalbard vilde egne sig særlig godt for slike målinger og samtidig vilde Ahlmanns og mine undersøkelser utfylle hinannen på en utmerket måte. I hans arbeid inngikk nemlig registrering av snesmeltninger som gis meg min fasit mens mitt regnestykke, hvis det blir riktig, vil gi ham generelle resultater som anvendes under andre forhold. Videre overtok Olsson kapitelet strålingsmålinger, slik at alt lå så vel til rette som mulig. Nettopp fordi vi hadde en avgrenset oppave å arbeide med, gjorde vi oss håp om å nå frem til pålitelige resultater, og jeg tror det er lykkes.
Jeg har tidligere fortalt om vårt regelmessige arbeid i de 8 uker vi tilbragte på Isachsens platå nord for Kings Bay. Knudsen og jeg tok alle de meteorologiske observasjoner og delte døgnet mellem oss slik at Knudsen hadde vakt fra 3 om morgenen til 11 om formiddagen og jeg fra 6 om eftermiddagen til 3 om morgenen mens vi arbeidet sammen midt på dagen. Alhmann og Olsson var uavhengige, men de hadde også hendene fulle. Det er karakteristisk at vi eiet omtrent ikke lesestoff, og vi savnet det heller ikke.
Gjennem et par numre av Politiken, som Ahlmann fant blandt vår post, da han var nede ved sjøen i begynnelsen av juli, ble vi underrettet om begivenheten i Tyskland, men ellers hadde vi bare med en detektivroman som ble halvlest, en ekspedisjonsberetning fra Grønland og en kokebok, som Knudsen hadde vært så forutseende å ta med.
Lesning ble der ikke tid til, for hver time i døgnet er fylt. Mange tror at det tiltrekkende ved ekspedisjonslivet er å ligge i telt og spise flesk og brune bønner så ofte man vil, og at dette med observasjonene er et nødvendig onde. De tar imidlertid helt feil, når undtas flesket og de brune bønnene. Teltlivet er et nødvendig onde. I den gamle ”blåboken” stod der: ”Det dårligste kvarter er bedre enn den beste bivuakk”, og det er jeg dypt enig i. Vi hadde et ypperlig utstyr, men telt blir telt. Når man tørner inn kl. 3 om morgenen er det ofte bitterlig koldt, men litt senere våkner man ofte fordi solen steker på teltduken og varmen er uutholdelig. Er det tåke og fuktig vær i lange perioder, blir problemet å holde sig med tørre sokker mer og mer uløselig. Selv i husteltet vårt, hvor vi kunde gå opreist og hadde god plass til å koke, spise og arbeide, var det rått og fuktig i surt vær. Vi hadde godvær når vi trengte det, men i tiden på platået var tåkehyppigheten over 40 prosent.
Observasjonene derimot er det tiltrekkende. Vi hadde å iakta de eksperimenter naturen foreviste for oss og følge dem i deres utvikling fra time til time og fastholde billedene ved hjelp av våre tallrekker. De ca. 20000 avlesninger som Knudsen og jeg har utført er ikke like mange døde tall, de er en serie av levende billeder, en film av naturbegivenhetene, men det er en film i hvilken scenene er optatt vilkårlig, og nu blir det vår sak å stille samme de riktige slik at vi får sammenhengende akter.
Våre indstrumenter var våre beste venner, de skulde skaffe oss de pålitelige oplysninger vi trengte. Flere av dem måtte imidlertid brukes meget oftere enn jeg hadde antatt og ble derfor utsatt for en voldsom påkjenning, slik at fjærene i urverkene røk gang på gang. Dessverre hadde jeg ikke sørget for reservedeler, men Knudsen var fingernem og til tross for mangelfullt verktøi fikk han festet fjærene på nytt. De ble stadig kortere, men de greide sig, og vi mistet ikke en eneste viktig observasjon i de 51 døgn vi var i fullt arbeid.
Knudsen var dessuten vår utmerkede kokk, og sørget for frokost og middag, mens Olsson viste sine anlegg for kokekunst om kvelden. Mine erfaringer fra «Maud» kom også vel med av og til, men Ahlmann innskrenket sig til å røre i risengrøten, når han ble satt til det, og til å tørke tallerkener.
To ganger dro Ahlmann og Olsson ned til breen for å måle avsmeltningen langs opsatte stenger og stengenes forflytning. De hentet post som s/s «Lyngen» hadde vært så elskverdig å gå innom med og kom en gang tilbake med epler fra Store Norske og delikatesser fra bergmester Merckoll, også bragt av «Lyngen». Vi møtte i det hele så megen hjelpsomhet og elskverdighet at vi har vanskelig for takke nok.
Jeg hadde håpet på at Knudsen og jeg også skulde få tid til småturer, men det ble det lite av. Når været var godt, hadde vi for meget å ta oss til, og i tåke måtte vi holde oss i ro. Knudsen var på to skiturer, hver på 2-3 timer, og jeg hadde en skitur på to timer en gang, og en annen gang var Ahlmann og jeg ute på en 10 timers tur.
Vi hadde snakket om å dra østover. Kartet var ufullstendig der, og det kunde være morsomt å se hva som fantes bak vår horisont. Den var 10-12 kilometer borte, vi nådde dit og ikke lenger. I stupbratte styrtninger bar det ned mot Hoffnungsbreen og Woodbay. Nordover og sydover var landskapet like forrevet, så vi kom ingen vei. Men for et utstyr vi hadde! Solen stod lavt i nord, luften var tindrende klar og omkring oss hadde vi istiden, snefeltet og breer med svarte, golde bergrabber og kvasse, forrevne tinder indimellem, under oss et bølgende tåkehav i senkningen.
Vi bestemte oss for å botanisere før vi vendte hjemover, for dr. Lynge hadde bedt oss om å samle planter hvis vi fikk anledning til det. Vi valgte først en stor knaus, og der var vi heldige. Der stod valmuene og nikket mellem steinene, tuer og rødblomstrede og nogen andre planter. Dessuten masser av mos og lav. Vi plukket lunene fulle og samlet op en hel del bevokste små stein, og vi tok med en hel bunke valmuer som senere prydet bordet i teltet flere uker. På hjemveien var vi innom flere knauser, og senere besøkte vi andre, men utbyttet var hver gang bare stein med lavarter på, ingen blomster. Da vi pakket våre saker, opførte Knudsen på listen: ”En boks botanikk (stein).”
I august begynte vi å drøfte nedturen. Vår avtale med bergmester Merckoll og Store Norske var at skøiten skulde sendes fra Longyearbyen ca. 20. august med to mann og så mange hunder om mulig. Imidlertid kunde vi anse vårt arbeid som avluttet allerede den 15de, og vi forespurte derfor om skøiten kunde sendes den I6de. Vår lille trådløse stasjon fungerte fortrinnlig. Hver søndag sendte Olsson det lakoniske ”alt vel” som gikk videre til pårørende, og i tillegg snakket han hver onsdag med Ny-Ålesund radio. Svalbard Radio var dessuten så elskverdig å sende oss tidssignalet hver natt, således at i kunde holde våre ur under kontroll.
Der var intet i veien for å hente oss tidligere, således at onsdag den 15. august ble vår siste observasjonsdag. Torsdag 16. august tok vi ned vår meteorologiske mast, som bare hadde lagt ned nogen timer for eftersyn efter at den ble opsatt, den 22. juni, alle instrumenter ble pakket, og da vi hadde spist vår siste festmiddag, var vi klare til å reise.
Allerede samme natt drog Ahlmann og Olsson av sted for å fullføre sine målinger og nådde ned efter 13 timers tur. Hundespannet kom imidlertid først op lørdag morgen, således at lørdag middag kl. 3 forlot vi leiren for godt. Nedturen ble strevsom, for nederst var breen snefri og gjennemskåret av bresprekker. Hundene fikk potene skåret i stykker på isnålene – sleden veltet. Vi brukte 17 timer ned og hadde da måttet sette igjen en slede, legge igjen en del utstyr og efterladte 3 hunder. Disse og det øvrige utstyr fikk vi ned i natt til mandag og mandag kveld var vi tilbake i Longyearbyen.
Vårt foretagende er blitt gjennemført under en lykkelig stjerne. Ser jeg tilbake på det nu, er alt gått utrolig heldig. Vi har ikke mistet en dag på grunn av unødvendig ophold, arbeidet på platået er gjennemført efter planene og resultatene ser ut til å svare til våre mest optimistiske forhåpninger.
Været har hjulpet oss. Det er som om naturen har gledet sig over at vi drog til Svalbard for å følge med i dens forsøk, men vi hadde allikevel ikke utrett meget, hvis ikke vi hadde møtt velvilje og hjelpsomhet på alle kanter. Jeg kan ikke her takke hver enkelt av de mange som har hjulpet oss, men det må være mig tillatt å rette en varm takk til de svenske og norske statsmyndigheter og til Det svenske selskap for antropologi og geografi som har gitt oss den nødvendige økonomiske støtte.