Av Fred van Olpen (Hjemmet nr. 16. 1975?)
De omkring 35 innbyggerne i det lille samfunnet Ny Ålesund på Svalbard hadde aldri trodd at de fire unge nederlenderne skulle klare å gjennomføre den ekspedisjonen de hadde lagt ut på. De tror det nesten ikke ennå, selv om de så dem komme gående inn mot tett-bebyggelsen – fra øst.
De fire hadde satt seg som mål å gjenoppdage Spitsbergen, den største øya på Svalbard, i løpet av tre korte sommermåneder. Og dette hadde de tenkt å gjøre til fots.
Ingen av dem var på noen måte profesjonelle polarforskere. Lederen for ekspedisjonen, den 28 år gamle Fred van Olphen, var storfekontrollør av yrke, tvillingene Hein og Loek Rijven, også 28 år gamle, var begge studenter, og det var også ekspedisjonens «benjamin» den 21 år gamle Hein Doeksen. Men som de første i Spitsbergens historie aktet de å gå til fots tvers over øya og tilbake igjen
– Som det naturlige utgangspunkt for ekspedisjonen valgte de Longyearbyen. Derfra dro de ut rett sørover før de begynte å dreie mot øst.
Det var et enormt slit. Terrenget var kupert og vanskelig, og værforholdene skapte store problemer for de fire hardhausene. Dessuten finnes det visse fenomener som er, ganske spesielle for polarstrøkene, som ga dem litt av hvert å stri med.
På Svalbard er nemlig vinteren så kald og sommeren så kort at telen ikke får tid til å gå ut av jorden. Det som skjer er at bare det øverste jordlaget tiner og blir til en eneste bløt gjørme. Dette føret gjorde det hele mye vanskeligere. De sank til knes i gjørmen.
Noe av det mest slitsomme på hele turen var da de måtte over Adventselven. Den er to og en halv kilometer bred, men det tok dem mer enn tre timer å krysse den. Strømmen gikk stri og det var vanskelig, for ikke å si direkte farlig, å legge ut i vannet så tungt lastet som karene var. Hver mann bar sin egen vekt i utstyr og mat. Hadde de blitt slått over ende, ville de sannsynligvis ikke ha klart å kare seg opp igjen uten hjelp.
Men over kom de, og de ga seg ikke før de hadde nådd frem til østkysten. Og da var det i grunnen ikke noe annet å gjøre enn å begynne på den slitsomme vandringen tilbake til Longyearbyen. De gikk ikke samme vei tilbake, men valgte en noe nordligere rute, for å få se mest mulig av det ville, men likevel vakre landskapet.
Temmelig nøyaktig tre uker etter at de hadde gått ut fra Longyearbyen, kom de gående inn til byen igjen.
Alle fire var svært interesserte i dyr og planter. Og en av hensiktene med turen var da også å forsøke å trenge litt inn i det livet som eksisterer så langt mot nord. Dessuten ville de gjerne ha noen gode bilder av plante- og dyrelivet.
Ekspedisjonen ga dem utbytte i fullt monn. De fikk rik anledning til å studere naturen og dens beboere. Svalbard og de andre polarstrøkene er nemlig ikke så øde og kalde som man kanskje kunne fristes til å tro. For en som er interessert i nettopp dette, har polarstrøkene mange godbiter å vise frem. Men naturen der oppe er ikke så vant til mennesker.
Fred van Olphen kom temmelig ille ut å kjøre da han forsøkte å nær en flokk beitende moskusdyr. Han ville gjerne ha et godt bilde av dem, men det tok de store dyrene ille opp og la i vei etter inntrengeren. van Olphen hadde bare én ting å gjøre: Forsøke å bringe seg selv i sikkerhet. Og han klarte det, han kom seg i sikkerhet, og fra gjemmestedet fikk han det bildet han ville ha.
Men dette var bare halvparten av de planene nederlenderne hadde da de reiste til Svalbard. Den andre halvparten var en ferd over land, til Ny Ålesund. Alle fire var trenete fjellklatrere, og på veien til Ny Ålesund hadde de til hensikt å bestige Newtontoppen som er Spitsbergens høyeste punkt. Det var denne turen som ingen trodde at de skulle klare å gjennomføre.
Vel tilbake i Longyearbyen rustet karene seg til ny dyst, og de la trøstig i vei til tross for de mange advarslene. Og advarsler og gode råd kunne være på sin plass. Selv de fastboende på Spitsbergen vet svært lite om det terrenget nederlenderne skulle legge ut i, og de kartene som eksisterer over området er relativt dårlige og overfladiske. Men dette stoppet ikke ekspedisjonen.
På den første turen hadde de benyttet gummistøvler og ikke noe annet fottøy. Men på denne andre «utflukten» tok de med seg ski og skikkelig vinterutstyr. De regnet med å få oppleve nok vinter på ferden over de store isbreene mellom Longyearbyen og Ny Ålesund
Den første delen av turen gikk greit. De brukte båt over Isfjorden og inn i Billefjorden. Det var først da de gikk i land like sør for Nordenskiöldbreen at slitet og vanskelighetene begynte.
Veien frem til Newtontoppen gikk over en eneste lang isbre, men de spente på seg utstyret og la i vei. Da de vel var fremme, tok de en hvilepause før de begynte klatreturen opp på Spitsbergens høyeste fjelltopp.
Men dette markerte i grunnen bare at de var kommet halvveis. Ennå lå det et stort område med fjell, snø og is og dårlig vær mellom dem og Ny Ålesund.
Men det var bare å ta fatt. Det var nesten like langt tilbake til Longyearbyen som frem til Ny Ålesund.
Elementene la mange hindringer i veien for dem. Gang på gang gikk de seg bort i snøstormene som flere ganger slo ned over dem. Og de hadde store problemer med bresprekkene som representerte en konstant fare. Som regel ser man dem ikke før man plutselig står på kanten.
De gikk med tau mellom seg, og det var i aller høyeste grad nødvendig. Sannsynligvis reddet tauet livet til et par av dem da de falt ned i to nesten usynlige sprekker. Takket være tauet var det en forholdsvis smal sak for kameratene å heise dem opp fra avgrunnen.
Det viste seg at ville ta mye lenger tid enn først antatt, og på slutten var det nødvendig å spare ned på matrasjonene hvis de skulle rekke til de kom frem. Men det var ikke snakk om å gi opp. Nå var de kommet så langt at det ville være livsfarlig å tenke på noe annet enn å fortsette til de var fremme. Og de kom frem.
Innbyggerne nektet nesten å tro det, men de så dem komme gående inn til byen etter å ha fullført en bragd som de fleste bare drømmer om å gjøre.