(Tromsø 11/9-1931)
Den utmerkede pastor Harald Devold vilde ganske sikkert undret sig nokså meget hvis noen for tredve-førti år siden hadde sagt til ham at han skulde komme til å opdrette et helt igjennom arktisk avkom, hvis høieste nytelse her i livet er å overvintre. Det er ikke ofte han ser sine sønner – Finn og Halvard, – bare en gang hvert fjerde år når de stikker innom hjemmet for å få et bad. Til gjengjeld skal vi andre ha ytterst vanskelig for å finne et rolig og passende arktisk sted å feriere på, – uten straks å snuble over en Devold. Man ankrer stille og beskjedent i Myggbukta, – op leideren entrer en Devold. Knud Rasmussen starter for å heise det danske flagg ved Angmagssalik, – undgår såvidt å kollidere med en Devold. En dansk motormunn får verkefinger i Frans Josefs fjord, – mannen med joden og kniven og førstehjelpen er en Devold.
Finn Devold Halvard Devold
Samtlige utmerker sig ved langsom og besindig tale, en besynderlig aim av autoritet og et sympatisk ansiktsuttrykk.
De sakkyndige i Haag er opnevnt, de skal snart lansere alle de argumenter som vi her hjemme, er begynt å bli fortrolige med. Og de argumentene skal suppleres av de sakkyndige på Øst-Grønland, av kameratfolkene som tilbringer sin hverdag der, – av Halvard Devold.
Halvard Devold blev berømt fordi han gikk utenfor døren i Myggbukta og heiste et flagg, han opnådde den deiligste av all berømmelse, den som er blandet op med litt friskt hat. Han fortjente i grunnen ikke det hele, for enhver forstår at han handlet som representant for en opinion og ikke drev storpolitikk på egen hånd. Men nu, da verdens øine er rettet mot Myggbukta får han en virkelig betydning og et virkelig ansvar. Han blir mannen som skal føre an i danskers og nordmenns spente samvær på Øst-Grønland, og han får den opgave å fortelle oss her hjemme hvordan det går.
Det er underlig å komme seilende inn forbi Kapp Hold With Hope og se inn over Myggbukta, presidentstaden i Eirik Raudes Land. Bebyggelsen var ikke rar, men den greier sig, folkemengden er det nokså smått med, men de menn som finnes er interessante. De er klumpet sammen i et hus som man ved første øiekast tar for en efterglemt fyrstikkeske, de er såpass uvasket som man kan vente det og ansiktene er blitt skarpe av meget slit og brune av vind og vær.
De er i glimrende humør og ikke på noen måte stemt for å reise hjem. Den bitte lille hytten med det umalte bordet og bokhyllene høit oppe under taket er blitt det eneste hjem de kan forsone sig med, kjøkkenet hvor man kan rekke alt uten å foreta unødige bevegelser er høgdepunktet av komfort, de ti flatsengene i det lille kvistværelset ovenpå byr dem all tilværelsens makelighet.
Norge er et land langt borte hvor der er forferdelig meget bråk og mange vanskeligheter som ensomheten og sorgløsheten her har vennet dem aldeles av med. Det er ikke sikkert det er kjærligheten til Grønland som får dem til å greie vinter efter vinter i isskapet, det kan like gjerne være redselen for å hive sig inn igjen i den skjerpede kamp for tilværelsen som sivilisasjonen alltid tvinger en til.
Halvard Devold sitter i det lille radiorummet og snakker i telefonen med Jan Mayen. Av og til setter han på litt dansemusikk fra Bristol, en gang i mellem hører han klokkene fra Kreml. Hele dagen streifer han om med fire hunder foran sleden, samler sine strykninforgiftede rever sammen i fellene og vender hjem for å samle alle verdens tråder i sin hånd og høre hvad menneskene har foretatt sig i mellemtiden. En underlig tilværelse utenfor alle land og allikevel midt oppe i alt.
En er nødt til å like den magre unge okkupanten når en treffer ham. Det smale, markerte ansiktet med den høie benete pannen under en sort lugg virker interessant fra første øieblikk. Den litt søvnige, enstonige stemmen er beroligende, – hører en ikke godt efter kan en fristes til å ta alt han sier for fremragende fisk, bare fordi lyden er så overbevisende. ”Guvernøren” kaller kameratene ham og de er enig om at han er ”jævli”. Mange av dem er meget eldre enn han, men på en eller annen måte er han tross alt sjefen, sikkert ikke fordi han tilfeldigvis blev den som heiste flagget, men fordi ett eller annet i hans vesen er anderledes enn hos de andre. Når krangelen går riktig høit, og det gjør den av og til i en fangsthytte, blant riktig gode venner, da skjærer ”guvernøren”s trette, lett syngende stemme gjennem, og så blir det ikke så verst stille. Der skal ikke så lite til å tåle det opsvinget han har gått igjennem de siste månedene. Man sitter fredelig umåtelig langt borte fra sivilisasjonen og ens eksistens er bare kjent av en engere krets. Så plutselig vet hele kloden hvem man er, fordi man i det rette øieblikk har halt i en snor.
Halvard Devold er blitt mere selvbevisst siden han trakk i snoren, derom er der ingen tvil, den norske koloni på Grønland føler i det hele tatt en bølge av ny eksistensberettigelse skylle over sig efter okkupasjonshøitideligheten der er ny intensitet i deres arbeide, ny nasjonal fart over deres disposisjoner, ny glede ved tilværelsen. Det er godt og vel, men det har en kjedelig side, – konkurransen med danskene er blitt til kamp, en ganske pussig kamp som jeg tror folkene på en måte føler sig forpliktet til, uten å glede sig over den, uten at den faller dem naturlig.
Gamle Edvard Brandes, som er blitt betydelig opskaket over okkupasjonen, gikk så vidt at han sammenlignet handlinger, med tyskernes innmarsj i Belgia og så sitt snitt til et forholdsvis billig ordspill om okkupantens navn som fikk sitt hovedpreg av ordet ”vold”. Hvilken vold der egentlig er tale om er ikke godt å si, flaggheisingen har neppe skadet annet enn danskenes nasjonale følelser, de samme følelser som hos oss, blir litt smertefullt berørt når danskene klamrer sig urokkelig til våre arkivsaker samt til de jordiske levninger av Tordenskjold.
Den samme vrangforestilling om at vårt prosessopgjør med Danmark har noe voldelig over sig, kan komme til å sette sig fast på Øst-Grønland, hvis de sakkyndige der ikke viser sig å være like store som sitt ansvar. Hittil har de klart sig briljant, de danske hus har stått åpne for den trette norske fangstmann, de danske sledekjørere har alltid kunnet være sikre på hjelp hvis noe gikk galt på veien forbi de norske stasjoner. Mens landene kjemper om suvereniteten har mennene på stedet tedd sig som gentlemen gjør, som hvite menn alltid ter sig når de møtes i kampen mot felles vanskeligheter. Det er meget sympatisk at det har vært slik, og det er ingen som helst grunn til at forholdet skulde bli anderledes.
Men efterhånden som diskusjonen mellom landene blir bitrere våkner striden også på selve åstedet. Og med striden følger meget snakk, mange rykter som transporteres hjem og kommer i avisene og tar dimensjoner og gir stoff til nye argumenter av tvilsom verdi.
Det var nesten litt uhyggelig å lese i de første avisene vi traff på hjemveien, at nu skulde danskene føre eskimoer over på Østkysten, for å fordrive nordmennene. Et slikt skritt kan selvsagt tenkes, selv om det unektelig vilde virke litt komisk om danskene på den måten forsøkte å få sine 15 000 gjenlevende innfødte til å strekke til over hele det ganske anselige kontinent. Det vilde minne om eldre charmørers forsøk på å diskontere sine siste hodehår.
I dette tilfelle er avisenes opsiktsvekkende kjensgjerning om eskimoene bygget på meget løs grunn. Vi var i land på Jacksonøya da fangstmann Andresen refererte sin kilde til den meddelelse han lanserte. Han hadde truffet en dansk overvintrer, og denne mann hadde sagt noe slikt som:
– Nu må du sæft suse mai komme på visitt . i vinter skal vi skæm ha eskimodæmer i salongen……
En slik bemerkning gir selvsagt stoff til eftertanke. Jeg har selv forsøkt å få en æret kollega til å gå på en lang, meget alvorlig utredning om polarkalkunens muligheter som fremtidens trekkdyr i arktiske strøk. Det var morsomt å se hvor interessert han var, men jeg vilde jo tross alt bli nokså forbauset om han forferdiget en lengere artikkel om det imaginære dyr.
– – –
Mange oplysninger og mange påstander blir kastet inn i Grønlandssaken både fra nordmenn og dansker på Øst-Grønland. Så lenge er alt godt, men hvis ryktet og spinkle mistanker skal spredes og diskuteres og dementeres, vil det skap et unødig uvennskap mellem jevne folk som, – uavhengig av politikk – godt kunde være venner selv om de er konkurrenter. Det blir Devolds sak å sikte de argumenter som herefter skal kastes inn i diskusjonen. På den måten kan han bevise at man godt være pasifist fordi om man er aktivist.