av C. Marstrander
Tidens Tegn juni 1937
Hr. redaktør.
Finans og Tolldepartementet har 28. mai sendt ut St. Prp. nr. 107 om lønnsregulativer for en del offentlige funksjonærer. Her finner man også et forslag til ”regulering av lønningene for personalet ved Norges Svalbard og Ishavsundersøkelser”, som det er all grunn til å lette fingeren på for det bringes inn for Stortinget
Dosent Hoel understreker i sitt forslag til Handelsdepartementet at lønnsregulativet for de 11 funksjonerer om Svalbardkontoret teller, bør fastsettes etter de samme satser som gjelder for Norges Geografiske Opmåling, Norges Sjøkartverk og Norges Geologiske Undersøkelse. Disse institusjonene utfører jo her i Norge akkurat det samme arbeid som Svalbardkontoret på Svalbard.
Handelsdepartementet slutter sig til dette syn, men Finansdepartementet benytter anledningen til å skjære ned dosent Hoels lønn med 1200 kr. For lederen av Svalbardkontoret har Hoel i sitt regulativforslag bare ført op den samme lønn som han har hatt helt fra 1920, nemlig 6000 kr. Finansdepartementet foreslår stillingen ”optatt i bistillingsregulativet, dog ikke med et helere beløp enn kr. 4800. Eller følger også Finansdepartementet det prisverdige prinsipp at ingen tjenestemann skal bli skadelidende ved den nye lønnsordning.
Men lederens lønn reduserer Departementet med hele 20 prosent.
Hvordan får Finansdepartementet dette til? Jo, hør bare. Det nye regulativet for Svalbardkontoret følger dels satsene for Norges Geografiske Opmåling og dels satsene for Norges Geologiske Undersøkelse. De første ligger for de høiere stillingers vedkommende ca. 1000 kr. høiere enn de siste. Landmålerne får samme lønn som topografene i Opmålingen, geologene gasjeres som i den Geologiske Undersøkelse. Ergo, mener åpenbart Finansdepartementet skal Hoel som er geolog gasjeres som direktøren for Den Geologiske Undersøkelse og ikke som direktøren for Opmålingen. Han skal altså som kontorets sjef gasjeres etter en ringere målestokk enn de han har under sig. Konklusjonen av denne forunderlige ordning blir selvfølgelig at Hoels etterfølger må få et tillegg på 1000 kr. for det samme arbeid som Hoel utfører – forutsatt at han slumper til å være topograf, ikke geolog.
Stod vi overfor en nystilling eller en ny mann, kan jeg forstå at det nok kunde gjøre sig forskjellige meninger gjeldende om hvilken lønnsgruppe kontorets leder skulde settes i. Men da Hoel har hatt sin nuværende lønn helt fra 1920, er nedreguleringsforslaget uforståelig. Det kan bare opfattes som en tarvelig sjikane, klekket ut i den samme lumre rugekassen, hvor de årvisse angrepene i Stortinget på Svalbardkontoret, og dets fremragende leder blir til. Finansdepartementet visste at dette forslaget var velbehagelig for Arbeiderpartiets spisser i og utenfor Stortinget.
Eller er det noen som for alvor tror at Departementet på et tidspunkt da alle lønninger heves, vilde ha våget å fremme et slikt forslag om Svalbardkontorets sjef hadde hatt sin fagforeningsbok i orden eller bare vært en politisk nikkedukke?
Jeg tar ikke i betenkning å karakterisere Finansdepartementets forslag som et overgrep, mot en politisk motstander. Det er ting som dette gjør som gjør at så mange vender sig bort i lede fra parlamentarismen. Arbeiderpartiet tåler ikke menn med ansikter i sin huiende trampegjeng. Derfor stenger det også ute tusener av intellektuelle som på bunnen av sit hjerte sympatiserer med partiet sosiale program.
Men Stortinget kan ikke la sig by slikt. Det kan ikke tillatte en så åpenlys urettferdighet. Helt siden 1911 har dosent Hoel ledet den norske stats arbeider i arktiske egner. Hvor stod vi idag uten ham? Hvor står vi imorgen uten ham? Han er det naturlige centrum hvor i alt som har med Arktis og Antarktis å gjøre flyter sammen, den selvfølgelige konsulent for alle departementer og for utallige utenlandske fagfolk og ekspedisjoner. Meget få nordmenn i samtiden har gjort en så veldig innsats i sin stilling som han. Meget få nordmenn vil bli minnet i fremtiden som han.
– – –
Svalbardkontorets virksomhet og min egen
av dosent Adolf Hoel
Den diskusjon som er opstått i avisene om reduksjonen av min lønn som leder av Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser, er ikke framkalt av mig, og jeg har ikke hatt kjennskap til innleggene før jeg leste dem i avisene. Jeg hadde heller ikke tenkt å si noe i sakens anledning, hverken til statsmyndighetene eller til pressen, men diskusjonen har nu antatt en slik form og der er fremkommet oplysninger som, hvis de ikke kommenteres, kanskje kan misopfattes, og jeg vil derfor få lov til å komme med noen orienterende oplysninger om Svalbardkontorets arbeide og arbeidsvilkår.
Jeg har deltatt i ekspedisjoner til de arktiske trakter siden 1907 hvert år med undtagelse av 5 år i den siste tid, og jeg har ledet den norske stats undersøkelsesarbeider i de arktiske trakter siden 1911. Disse arbeider har ikke bare vært av videnskapelig art, men der er også utført store ingeniørarbeider, som bygging av radiostasjoner, anlegg av fyrbelysning, diamantboringer o. a. Vi administrerer de norske meteorologiske stasjoner på Grønland og har også med spørsmål vedrørende fredning og landfangsten å gjøre, likesom vi formidler det videnskapelige samarbeide mellem Norge og fremmede lands ekspedisjoner, som er etablert i henhold til Svalbardtraktatens bestemmelser. Vi har i polartraktene besørget det arbeide som i Norge utføres av bl. a. Norges geografiske Opmåling, Norge Sjøkartverk, Norges geologiske Undersøkelse, Universitetets naturhistoriske Institutter, Fyrvesenet og delvis det meteorologiske Institutt. Både deltagelsen i ekspedisjonene og ledelsen av denne virksomhet medfører et stort ansvarsfullt arbeide. Jeg kan nevne at jeg aldri i denne tid har hatt ferie og arbeidsdagens lengde er sjelden under 8-9 timer. Mitt arbeide medfører at jeg aldri kan påta meg annet lønnet arbeide, som andre statsfunksjonærer kan ha andning til og ofte benytter sig av.
I de første årene måtte størsteparten av pengene til ekspedisjonen og arbeidet skaffes ved private bidrag. Statens andel ble gitt på den betingelse at det femdobbelte beløp av statsbidraget skulde skaffes tilveie fra privat hold. Også senere har jeg måttet innsamle betydelige beløp utenom statsbidraget for å holde arbeidet gående. Alt ialt er på denne måte innsamlet ca. kr. 400000. I denne tid ble det lite eller intet til overs til lønn for mig. Stillingen som leder av denne virksomhet medfører et betydelig økonomisk ansvar. Våre ekspedisjoner til de arktiske trakter er store foretagender, som koster mange penger. Isforhold og værforhold og prisstigning kan kuldkaste de opstillede beregninger slik at der kan bli store underskudd på ekspedisjonene. Dette hendte blant andet i 1918, da vi kom hjem med et underskudd på 25000 kroner, som jeg personlig stod ansvarlig for og dekket. Til å begynne med var departementet helt uvillig til å opføre midler til dekning av dette underskudd og det var først 2 år efter, at jeg fikk det refundert, selvsagt uten renter, takket være særlig Wollert Konow og Ivar Tveiten. Lignende ting kan hende når som helst.
Jeg vil få lov til å nevne at jeg i de siste 20 år har brukt i gjennemsnitt mer enn halvparten av min fortjeneste som leder på Svalbardkontoret til fremme av kontorets arbeide.
Der kom for en tid siden fra regjeringsadvokaten en definisjon av en embedsmanns plikter. Det var under en prosess, han i sitt innlegg uttalte følgende:
”Det kan høres rart, men sant: en embedsmann har rett til å gjøre sin plikt, – og dermed basta. Hans embedsområde består ene og alene i dette å utføre de plikter centraladminiatrasjonen pålegger ham.” (Dagbladet, 6. september 1935).
Om denne lære praktiseres av norske embedsmenn, skal jeg ikke kunne uttale mig om, men for dem som arbeider med statens saker i polartraktene kan denne definisjon i ethvert fall ikke brukes. Her dukker stadig op nye problemer som er ukjente i Norge. Det kan ikke ventes at statsmaktene sitter inne med kunnskaper om polartraktene. Jeg har derfor betraktet Svalbardkontoret som en nødvendig del av centraladministrasjonen. Svalbardkontoret kan ha sine arbeidslinjer opstukket; men jeg har opfattet stillingen slik at kontoret skulde gå i spissen for utviklingen ved å gjøre statsmaktene opmerksom på de arbeidsopgaver både av vitenskapelig og praktisk art, som foreligger, og søke disse fremmet efter beste evne.
De ovennevnte forhold må tas i betraktning ved bestemmelsen av den lønn, jeg har oppebåret.
Bedes optatt i aviser som har omtalt denne sak.
Adolf Hoel
– – –
Svalbardkontoret
Fra Finansdepartementet
I anledning av professor Marstranders artikkel i Tidens Tegn skal man oplyse at lederen av Svalbardkontoret, hr. Adolf Hoel, er innehaver av hovedstilling i statstjenesten som dosent ved Universitetet. Dosentlønnen vil fra 1. juli dette år bli kr. 7500, – årlig, i tilfelle med reguleringstillegg til dette å kunne foreslå mer enn kr. 4800, – årlig som lønn for bistillingen ved Svalbardkontoret.
Man skal oplyse at departementet har inntatt det samme standpunkt ved forslag om regulering av bistillingenslønn i andre tilsvarende tilfelle, og at Stortingets administrasjonskomite i såfall har gitt sin tilslutning til at lønnen ikke bør være høiere.
Et annet spørsmål er om stillingen ved Svalbardkontoret i tilfelle bør organiseres som hovedstilling med høiere lønn enn den nuværende. Hr. Hoel måtte da velge hvilken av de to stillinger han vilde forsette i.