Morgenbladet september 1929
Direktør Magnus Swenson i Amerikalinjen, har til Morgenbladet bekreftet et rykte om en viss sammenheng mellem et større parti tran som Norge i 1919 vederlagsfritt stillet til Hoovers disposisjon og Norges ervervelse av Svalbard. Herom forteller Swenson følgende:
– Da jeg var i København som Food Administrator for Nord-Europa, fikk jeg i 1919 ordre av Hoover om å kjøpe 100000 pund torsketran, medisintran, til syke barn i Syd-Europa. Jeg fikk telegrammet og så på det. Telegraferte så tilbake og spurte om det virkelig var meningen å søke å få fatt i et så stort parti som 50000 kg. Han svarte ja, det var det parti han ønsket.
Jeg telefonerte til Joakim Grieg i Bergen og spurte ham, om han kunde skaffe partiet til veie. Han svarte, at det var omtrent hele mengden som på det tidspunkt fantes av tran i Norge og dersom det ble kjent, at en kjøper skulde ha så meget, vilde prisene komme til å fly voldsomt i været. Derefter fikk jeg telegram fra Joakim Grieg om ikke å foreta mig noget før han kom til Oslo for å konferere med nogen.
Han kom og konfererte med direktør Gustav Henriksen. Kort efter fikk jeg telegram fra daværende statsråd Stuevold-Hansen om at den norske regjering enstemmig hadde besluttet å ville stille det omtalte tranparti til disposisjon som gave fra Norge til de syke barn i Syd-Europa.
Dette telegraferte jeg til Hoover, og han svarte mig med et telegram, hvori han bad mig meddele den norske regjering, at han på den amerikanske hjelpetjenestens vegne tok i mot gaven med den største takknemlighet. Gaven kom så meget mer vel med som vi i de dagene i The American Relief hadde smått med penger og at vi slapp en så stor uttelling som til 100000 pund tran, satte vi naturligvis pris på.
Kort efter fikk jeg telegram fra Hoover om at når tranen ble sendt, skulde der med hvert parti sendes en skrivelse om at denne tranen kom som gave fra det norske folk – og naturligvis var dette brev som jeg skrev med den aller største glede. Da det tidspunkt var inne, at man var begynt å drøfte Svalbards fremtidige stilling, telegraferte jeg til Hoover, som da var i Paris, og bad ham huske at Norge var det eneste land, som hadde ydet oss direkte hjelp for de lidende folk i Syd-Europa, og derfor gjøre alt mulig for at Norge skulde få Svalbard.
Noget svar på brevet, fikk jeg ikke. Og jeg har for så vidt ikke noget skriftlig å holde mig til, men jeg er allikevel sikker på at han brukte sin innflytelse hos president Wilson og at denne innflytelse var bestemmende, da spørsmålet fant sin endelige avgjørelse.