Farlig møte med isbjørn

Av Victor Heften

Vi Menn nr. 3 1953

Isbjørnen er jordens største rovdyr. Den kan nå en skulderhøyde på over 1.30 m, lengden kan bli ca. 2.70 m og vekten rundt 700 kg. Man har gitt løven betegnelsen «rov­dyrenes  konge», men den burde være delt med isbjørnen. Jeg har hatt anledning til å møte begge på nært hold, og hvem av dem som har imponert mest, er van­skelig å si. Løvens eksteriør og smidige beve­gelser gir bud om vold­som styrke, men har en noen gang sett en is­bjørn angripe et dyr, eller i blindt raseri gå løs på bikkjene, vil en snart oppdage at den ikke står tilbake for noe dyr når det gjelder hur­tighet eller styrke.

I mange av de verker som er utkommet, om dyrene og deres liv, er isbjørnen  blitt  tildelt egenskaper den ikke har. I et av disse verker har jeg for eksempel lest at den skulle være uhyre farlig. Jeg tror at jeg har alle som noen gang har møtt den på hjemme­bane med meg, når jeg betegner dette som tøv. Likeså bemerkningene om dens klumphet. Jeg skal riktignok innrømme at den nok kan virke plump ved en ren overfladisk iakt­tagelse der den lusker av sted. Men når det gjelder, er den som et lyn. Mordlysten er nok som hos alle andre rovdyr, hverken verre eller bedre. Men jeg nekter ikke for at den i en gitt situasjon kan være farlig, det har jeg selv erfart. Den er som alle polardyr fantastisk nysgjerrig. Ser den et eller annet uvant, klarer den ikke å gå forbi før den har undersøkt det nærmere. Virkelig farlige kan bjørner være som kommer inne fra polbassenget og aldri tidligere har hatt teften av mennes­ker. De er seg sin enorme styrke bevisst og frykter intet. Den aner ikke at det rare lille dyret på to ben som det lukter så stygt av, er den skinnbarlige død, og når den så endelig opp­dager det, er det som regel for sent. Men en binne med unger er ikke til å spøke med heller. Hvis ungen blir skutt, kan binna bli den rene satan, da skyr den ingen ting, men viser en dødsforakt uten sidestykke.

Et av mine møter med isbjørnen hadde jeg med en slik binne, og jeg må si at jeg betakker meg for et nytt møte av samme slag. Det hendte under mørketiden, da en nesten ikke kan merke forskjell på natt eller dag.

Like øst for hytta, hadde jeg 3-4 slagfeller for rev og et selvskudd for bjørn. Selvskuddet lå lengst unna, ca. halvannen kilometer. Selv­skuddet består av en kasse som er åpen i den ene enden. I den andre er våpenet plassert med munningen mot den åpne delen. Åpningen er ikke større enn at bjørnen såvidt kan stikke hodet inn for å hente spekkstykket, som er forbundet med en snor til våpenets avtrekker.

Den opplevelsen jeg her skal fortelle om hadde jeg like før jul, da jeg skulle etterse feller og selvskudd øst for hytta. Temperaturen lå på ca. – 30 gr C den morgenen. Det var hardt skareføre, så jeg bestemte meg for å gå til fots den lille turen bort til fellene. Jeg hadde med meg en stavlommelykt, kniv og min Colt automatpistol kal. 45.

De tre første fellene jeg kom til, var urørte, men i den fjerde hadde Mikkel vært uheldig. Jeg tok fatt på å gjøre fella klar igjen og hadde såvidt fått plassert åtepinnen, da syntes jeg å høre en lyd øst for meg. Det slo meg med det samme at det måtte være bjørn, men etter å ha lyttet en god stund, uten å høre noe, trodde jeg nærmest det hele var et sansebedrag, men en følelse av ube­hag ville ikke slippe meg. Fra den siste revefella og til selvskuddet var det omlag 2-300 m ned mot stranden. Da jeg nådde brinken like oven­for stranden, stoppet jeg. Nå kunne jeg sette min salighet i pant, på at jeg hørte noe, og dette noe, var en mellomting av raut og et dypt sukk. Det var ikke tvil lenger, bjørnen var nede på stranden. Fra den plassen hvor jeg sto, kunne ikke avstanden til selvskuddet være stort mer enn 60-70 meter, men jeg var ikke sik­ker på om det lå til høyre eller venstre for meg. Brinken skrånet jevnt ned mot stranden, og jeg lot meg skli ned. Det var helt stille. Jeg gikk oppover mot høyre og kunne vel ha gått ti meter da jeg så noe som beveget seg. Det måtte være bjørnen som jeg hadde hørt tidligere. Jeg trakk pistolen og fortsatte å gå i samme retning. Bjørnen kunne jeg ikke lenger se, derimot så jeg nå konturene av selvskuddet og foran dette en forhøyning, som ikke hadde vært der før. Da jeg kom helt bort til, så jeg straks at det var en unge som hadde gått på skuddet. Nå var saken klar, det var binna jeg hadde sett og hørt. Min første tanke var å trekke meg tilbake i god orden, men jeg hadde knapt tenkt tanken ut, før et raut like foran meg fikk meg til å fare sammen. Nå var det ingen vei utenom. Jeg tente lykten, og til høyre, en syv åtte meter fra meg, blinker det rødt i øynene til binna idet hun stirrer overrasket inn i lyskjeglen. Jeg sendte henne to skudd. Det første ble bom, men det andre kunne jeg merke traff, for i samme øyeblikk hiver hun seg rundt og farer avsted ned mot sjøkanten, hvor hun finner beskyttelse i noen store iskosser som er skrudd opp. Selv begynner jeg en rask retrett mot brinken. Da jeg nesten er kom­met bort til foten av den, hører jeg at hun er i anmarsj igjen. På nytt ten­ner jeg lykten, og ganske riktig, der kommer hun. Jeg kan se det er noe galt med det ene frambeinet, der hadde altså skuddet truffet, men nå gjaldt det å treffe noe bedre. Å si at jeg var livende redd, er svakt. Jeg er ikke helt sikker, men jeg tror at en bønn til høyere makter, ble fremsagt på rekordtid, så brendte jeg av. Binna knakk sammen, ryg­gen måtte være truffet, den ble liggende hjelpeløs foran meg med bakkroppen utstrakt mens den slo fortvilet i skaren med forlabbene. Jeg gikk inn på den for å gjøre slutt på det. Det videre hendelsesforløp står for meg som et mareritt. På kloss hold presterte jeg et vanvittig sleivskudd mot bjørnens hode. I det samme skuddet smalt var binna oppe på alle fire. Hun slo til meg med venstre labben, så jeg gikk kast i kast bortover og ble liggende fortum­let på ryggen. Lykten hadde gått pokker i vold, men pistolen holdt jeg ennå krampaktig i hån­den. Jeg veltet meg over på siden, og der – knapt to meter unna står binna, den ruvet som en elefant i tussmørket. I desperasjon tømte jeg magasinet inn i den mørke massen. Bjørnen gjorde et kast til venstre, så røk den overende. Med et byks var jeg på bena, det gjorde vondt i hoften, men ikke verre enn at jeg kunne gå uten vansker, derimot var vindbuksen min flerret helt opp. Nå kom også reaksjonen, jeg kastet opp som en ekte førsteklassepassasjer over Vestfjorden, og hadde samtidig noen fæle svettetokter.

Da jeg kom tilbake til hytta, tok jeg meg et par kraftige oppstivere mens jeg tenkte over hvordan i all verden binna som var truffet i ryg­gen, kunne sprette opp på alle fire, når den i tillegg til alt dette fikk et skudd i hodet. Men forklaringen må være denne: Skuddet i ryggra­den har bare gitt den et voldsomt slag og en forbigående lammelse som øyeblikkelig ble opphevet ved neste skudd som hadde gått inn like nedenfor det venstre øyet og ut på siden av halsen. Den rystelse hjernen hadde fått av den grovkalibrete kulen, brakte førligheten tilbake. En dyrlege jeg snakket med om dette, hadde samme me­ning.

Men før jeg slutter dette bjørnepratet, har jeg lyst å fortelle leserne hvordan en fanger en voksen isbjørn levende. Det er muligens mange som har lurt på hvordan en rugg på over et halvt tonn kan tas. Det er faktisk en noenlunde grei affære, men forutsetningen er at bjørnen er i sjøen, og der holder den seg mye. Man går da opp på siden av den med båten, og plasserer en renneløkke rundt halsen på den og simpelthen hiver den opp med vinsjen og putter den i en dertil egnet kasse. Noen vil kanskje synes at dette er dyrplageri, men isbjørnhalsen er så sterk at den kan tåle nesten hva som helst. Det virker ikke stort verre enn å laste okser ombord i en båt etter en stropp rundt hornene – noe jeg også har vært vitne til som «vanlig praksis»! Et annet stort spørsmål er om is­bjørnen – herskeren over de ende­løse hvite vidder – føler seg særlig vel til mote i et lite bur på et skipsdekk, særlig når det bærer sørover mot mildere klima. Kan det store, sterke dyret avfinne seg med til­værelsen i et bur med knappest mulig avmålt plass? Jeg tror det ikke.