(Nordlys 7/11-53)
Reinhard Didriksen
En av de gode, gamle tromsøguttene, Reinhard Didriksen, fyller år i morgen. Han blir da 80, og årene har tatt til å tynge. Men du finner ham daglig på sin faste runde i byen. Han treffer kjente – om ikke så ofte som tidligere, for det tynnes etter hvert i rekkene av hans generasjon. Og ser du Reinhard i et lag – så går praten, oftest om ishav, fangst og overvintring – det som har interessert og beskjeftiget ham gjennom alle år.
Han så dagens lys i Grønnegata, i Dalsbøgården. Hans far – Hans Didriksen, var bødtker. Den unge Reinhards evner tydet på at han ville gjort det godt i forretningsverdenen. I noen år var han i firmaet M. W. Holmboe og gjorde seg bemerket som en dyktig kontormann. Han skrev som en prest, ble det sagt. Men et friere liv syntes å tiltale ham mere, og så ble det fangstmannens hårde og slitsomme yrke han slo inn på.
Til Novaja Semlja bar det i 1896 med «Anna» – «Hunger-Anna» som man gjerne kalte jakta fra Tromsdalen, og med helgelendingen Krutå som skipper. Det ble i alt 4 turer før Reinhard fortsatte med skipper Andr. Beck ombord i «Aurora». Siden ble det «Fridtjof», «Bjørnøy», «Håkon» og «Duna». Sitt første og eneste forlis opplevet han ved Hopen i tjukk tåke, men ellers godt vær. Det var «Rognan» med Gustav Lindquist som skipper som gikk ned på få minutter. En storis dukket opp akter og slo hele hekket bort. Den 8 manns besetning rodde lenge før to Hammerfestskuter tok dem opp. Sammen med skipper August Stenersen opplevet Reinhard å få masta blåst tvert av. De var kommet på Fugløyfjorden, på tur til Harmonøya, og måtte slepes til Skjervøy for å få laget ny mast.
Reinhards første overvintring skjedde forøvrig på Harmonøya (Halvmåneøya) – i 1907 sammen med svensken, Kalle Finnspång, Hilbert Henriksen og med den kjente Petter Trondsen som leder. Det ble 80 bjørn og litt penger av turen.
Siden ble navn som Walderspynten, Dyve Bay, Sydkapp, Bellsund og Ny London godt kjent for Reinhard. På flere av stedene overvintret han, opptil 3–4 år. Den navngjetne Beisaren hadde han til nærmeste nabo et år i Dyve Bay. – En annen hardhaus Nils Kvive Andersen, lå på Sydkapp i samme ekspedisjon som Reinhard, da Nils etter å ha skadd seg på et sjølskott, måtte skjære av seg en finger og sjøl sy i hop skinnfillene med alminnelig nål og tråd. Nils lå alene og de andre kameratene var avskåret fra å yte noen slags assistanse.
I 1917 hadde Reinhard sin siste overvintring – han hadde tidligere prøvd seg som utearbeider hos amerikanerne i Longyearbyen.
Et år ble fangsten 90 bjørn og 36 sekker dun. Den gang ble det såpass penger ut av det at Reinhard så seg råd til en Amerika-tur. I 1912 dro han til Chicago hvor hans mor og 4 søstre hadde bosatt seg. Ett år var han der borte, jobbet samtidige i ei skosjapp. – Men det ble så forbaska varmt og så mye ståk og bråk at han trivdes ikke, og så dro han tilbake til hjembyen igjen.
I 1925 – da han lå i Ny London, kom en gang Roald Amundsen og Lincoln Ellsworth, som lå i Kings Bay og trente for polflukten – på besøk. Vi trakterte med god sterk kaffe og praten gikk lystig, sier Reinhard, som attpå til fikk æren å posere med Amundsen foran Ellsworths fotoapparat.
Typer som Reinhard Didriksen har alt lenge figurert i ishavslitteraturen. I dag er det sjelden å se slike karer gå lys levende i blant oss. Reinhard har en litt annen måte å si det på: ”Det er langt mellom byguttene i Tromsøgata i dag.”