Fangstmann Bengtssen har nye spennende opplevelser på Svalbard
Hålogaland 21/9-1934
Fangstmann Karl Bengtssen er nettopp kommet tilbake fra Svalbard hvor han vært på overvintringsekspedisjon sammen med to andre karer (Thoralf Bjerknes og Alf Ellingsen). Man vil erindre Bengtssens navn i forbindelse med en dramatisk episode for et par år siden da Bengtssen efter et forlis rodde i 18 døgn i åpen båt oppe i Ishavet. Bengtssen har igjen vært ute for en historie som lett kunne ha kostet ham livet. Han forteller at ekspedisjonen kom til Brandybukta 10. august i fjor, hvor de satte båten, en liten 28 fots seilbåt, på land. – Vi hadde en stasjon fra før, og vi bygget tre til, slik at vi har fire stasjoner over et felt på 32 mil.
Det var en nokså spennende jobb vi hadde ved å få båten fri igjen i år. – Den var nemlig skrudd over av isen slik at vi måtte hakke den løs. Jeg var stygt redd for at den hadde fått slik skade at den ikke kunde repareres. Da utsiktene til å komme av sted med båten var små, skulde jeg gå over til Morellbukta for å undersøke isforholdene der. På den siden hadde jeg nemlig noe materialer jeg kunde lage en flåte av, og så tenkte jeg vi kunde ta over Hinlopenstredet på den.
Det var en tur som skulde ta 10 dager. Jeg gikk på ski med sovepose på ryggen og kom til Franklinbukta, og jeg var efter to dager 10 mil fra huset inne i bukta. Om natten var det kaldt, og jeg fikk øie på en hvitrev og tok børsen for å skyte. Idet jeg skjøt, hørte jeg et voldsomt smell, og så husket jeg ingenting før jeg fant mig selv liggende overende med børsestokken i hånden, resten var sprengt i filler. – Noe av godset hadde truffet mig i hodet, like over det høire øie.
Jeg tok mig opp til øiet og tenkte synet var gått, for det var en eneste blodmørje.
Høire armen var av ledd, og da jeg prøvde å reise mig, var det akkurat som noe var i stykker inne i hodet på mig. Jeg la mig ned igjen og summet mig. Så rev jeg av noe av skjorten, og surret tøistykket på en slags måte rundt hodet. Jeg la igjen efter mig alt jeg hadde med, fikk skiene på mig og drog av sted.
Første halve dagen var verst. Det suste voldsomt i hodet, og særlig nedover bakke hadde jeg vanskelig for å holde mig oppreist.
Plutselig merket jeg at noe ikke var som det skulde være. Jeg kunde ikke høre, men da jeg snudde mig, så jeg en svær bjørn komme labbende efter mig. Det var en nokså stygg situasjon, og jeg tenkte at nu var det begynt å bli litt for broket, men så så jeg en stor stein, og den kløv jeg opp på og fikk av mig skiene. Dersom bjørnen angrep, vilde jeg prøve å støte skiene i gapet på den. Den nærmet sig steinen og snuste oppefter, og det var noen temmelig lange minutter det varte. – Jeg turde ikke angripe for synet var ikke rart, jeg kunde risikere å bomme. Heldigvis ble det ikke nødvendig heller. Da bjørnen hadde stått og skrapt en stund oppefter steinen med labbene, snudde den og ruslet sin vei.
*
Jeg ventet til den var kommet ned til fjorden før jeg torde begi mig på vei igjen. Hele turen tok 36 timer, og da jeg kom hjem, fikk jeg sydd en sting i øienbrynet, og en av de andre karene slet armen i ledd igjen. Og siden hadde jeg intet vondt av hele historien. Karene fikk båten ut, men måtte trekke den et stykke over isen, og turen tok 12 døgn. Vi kom frem til Brandybukta 9. august omtrent akkurat et år efter at vi drog ut. Utbyttet har vært såpass at det hele balanserer, og da får man være fornøid et dårlig år som i år, forteller Bengtssen.