Det er ikke mange gjen av de gamle overvintrere, Spitsbergen-veteranene, som vinter etter vinter trasset kulde og mørketid i e
(Tromsø 31/3-1951)
Det er ikke mange igjen av de gamle overvintrere, Spitsbergen-veteranene, som vinter etter vinter trasset kulde og mørketid i enslige hytter langs de kalde kyster og om trivdes med det. Veidemannens liv var deres. Et hardt og mange ganger farefullt slit, men et liv fylt av spenning, et liv i frihet der hver mann var konge i sitt eget rike og hersket uinnskrenket over sine undersåtter – isbjørnen og polarreven som tasset rundt iskossene i polarnattens nordlysskinn.
Den eneste Svalbard-veteran som ennå ikke har forlatt fangstmannens lite utbytterike strev, er Hilmar Nøis som fremdeles driver i sin hytte inne i Sassen, og som ikke har vært hjemme i Norge på årevis. – Bortsett fra brødrene Lønø i Dybe Bay på Edgeøya er Nøis den eneste overvintrer på Spitsbergen i år.
Men selv om mennene har sagt farvel til overvintrerens ensomme tilværelse, er de ikke borte og glemt for det. En av dem, ja en av de aller best kjente Spitsbergen-veteraner, går daglig lys levende rundt om i denne vår by. Det er Arthur Oxaas. Når og hvor som helst det snakkes om overvintring og fangst, må hans navn nevnes.
Oxaas går i sitt 63. år, men et sunt liv har gjort ham sterk og styrken holder alderdommen på avstand. Neste år kan han feire 50-års jubileum som ishavsmann.
Det var i 1902 at en fjortenåring ved navn Arthur Oxaas mønstret ut på sin første Ishavs-tur med sluppen «Isbjørn» av Tromsø. Da han kom igjen om høsten, gikk han inn i lære hos bøssemaker Andresen her i byen. Men læretiden ble ikke lang, og Oxaas ble ikke bøssemaker. Ishavet dro.
I 1905 var han på to fangstturer, først med S/s «Viktoria» og senere med jakten «Tora Den Blide» av Tromsø. Året etter reiste han på sin første overvintring med Petter Trondsen til Halvmåneøya i Storfjorden.
I 1908 ledet Oxaas en ekspedisjon til Bellsund og hadde samtidig to mann i Hornsund og i 1910 utførte han sammen med Hogstad den bedrift å ro fra Green Harbour til Nordkapp på Spitsbergen. Der de begrov medlemmene av den forulykkende Johan Sivertsen-ekspedisjonen. Karene lå døde i huset. Sivertsens lille skøyte, som sto oppsatt på land, seilte Oxaas og Hogstad tilbake til Tromsø sent på høsten samme år.
I de etterfølgende tre år ledet Arthur Oxaas flere ekspedisjoner til Jan Mayen og Bjørnøya.
I 1916 tok Oxaas kystskippereksamen og førte «Onsø» på en fangsttur. 2 år senere kjøpte han m/s «Trio» og drev fangst under Spitsbergen med dette fartøy.
Fra 1920 til 1922 ledet Oxaas en større overvintringsekspedisjon som ble utrustet av kjøpmann Johan Hagerup og grosserer Hans Jensen, Tromsø. På denne turen berget han m/k «Roald 2» som ble forlatt av sitt mannskap på nordsiden av Spitsbergen i 1921. Senere rustet Oxaas ut sine egne ekspedisjoner.
I 1936 fikk han seg en kone som samtidig ble ham en god fangstkamerat. De to overvintret i flere år inntil de i 1941 ble evakuert til Storbritannia.
Etter krigen rustet Oxaas ut en overvintringsekspedisjon fra 1946 til 1947, men da det nå var dårlig avsetning for og dårlig pris på isbjørn- og polarrev, sluttet han som fangstmann. Senere har Oxaas om somrene samlet drivtømmer langs Svalbards kyster og solgt det til gruveselskapene der oppe.
Av bjørn har Oxaas ført hjem 373 stykker og av rev 1889. Foruten dette kobbe, snadd, spekk og dun. Han har vært med på å føre opp en mengde fangsthytter rundt Spitsbergen. I år solgte han sine hytter i Isfjordområdet og forærte Staten 7 hytter på nordsiden av Spitsbergen.
Men dette blir for mange tørre tall og vel meget oppregning. La oss heller høre litt på Helge Ingstad som forteller om et vinterbesøk i fangstmannens Oxaas hytte i Dicksonfjorden:
– En mer overstrømmende og underholdende vert enn Oxaas skal det letes etter. Han vet ikke hva han skal finne på for at vi skal ha det bra. Som en selvfølge vil han overlate meg sin brisk for natten, og jeg har et svare strev med å få ham til å forstå at jeg vil ligge gulvet som jeg pleier. Mens han prater muntert i vei og stundom nynner små stubber, svinger han opp med gryte og kjørler og viser seg å være en kunstner av en kokk.
”Kamerat? Nei æ like no bæst å være aleina på overvintring. Der e lekså mer fred med det, og æ e for det mæste govænna me med sjøl. – Og så har hoinnen, og bli det førr trasi så førtæll æ mæ sjøl en arti stubbe eller så søng æ. Mangang søng æ på timesvis i eningen, og så går no den tia. Mæsteparten uta sangan dem har æ laga sjøl.
Så synger han utover kvelden den ene sangen etter den annen, noen er lystige viser, andre er slike som en ensom og enkel kar kan legge lengsel i. Noe til sangstemme har han vel ikke, men det er ikke det. Etter å ha gitt oss en rikelig slump av sitt veldige repertoar, ser han prøvende på sitt publikum og sier:
”Æ likte folk som har litegran sans for musikk og ikje slikene så han Hans Sætherdal. Hær kjem han på besøk og så spør om æ ska sønge førr han. Joda. Og så drolse i vei. Men da æ hadde sønge ei stønn, så somna han Sætherdal. Men æ søng førr de. Så vokna han og bynte å lese. Og æ song. Men så somna han igjen og da sov han længe. – Men koffør sko æ beje? – har æ sagt at æ ska sønge, så søng æ. – Så når Sætherdalen endelig våkna, så søng æ like godt. Men da såg han likså så onderlig bort på mæ, og så puske han fræm skian og borte va han ”
Denne beretningen skriver seg fra Ingstads sledeferd til Nordkysten i 1934. hvor meget er sant og hvor meget er forfatterens egen farging av stoffet, kan man vanskelig dømme om.