Etter gull i Finnmark

                                                             *

Forekomsten av gull i Finnmark ble første gang antagelig sikkert på­vist av bergmester Tellef Dahll, un­der en reise i fylket i 1866. Det før­ste sted han fant gull, var ved en liten elv i nærheten av Karasjok. Denne elv heter Nytysjokka. Det er i alminnelighet i de mindre bielver til Finnmarks store hovedelver at gullet forekommer. Både i litteratur og i aviser fra omkring århundreskiftet vil en ofte støte på beretninger om gullvasking i dette nordligste fylke. Det er i virkeligheten ikke få kilo gull som er utvasket de siste hundre årene i elvene i Finnmark. De mest kjente stedene ligger ved bielver som munner ut i den store elv Tana. På det topografiske kart Bæivasgiedde vil en se en liten elv ved navn Gullelven. Videre har vi Gorzzjokka, Sargijokka osv.

Som kjent danner Tana-elv grense mellom Norge og Finnland. Det er ikke noe som tyder på at der skulle finnes mindre gull i de norske side­elver enn ved de finske. Likevel sy­nes gullvaskingen å være blitt drevet med større intensitet og hell på finsk side. Gullvaskingen der er de siste år mer og mer blitt henlagt til Lemmenjokkas kilder, også en sideelv til Tana. Der er hver sommer opptil 100 mann i arbeide. Det største gullstykke som er funnet der veide hele 160 gram.

Men heller ikke Finnmark har i årenes løp unngått jakten etter det edle metall. Særlig før århundreskif­tet var mange nordmenn blitt lokket av eventyret til traktene rundt Karasjokka og Anarjokka. Utbyttet av deres gullvasking var vel heller ma­gert, men det store eventyret opp­levde de. Noen få tjente virkelig også penger. Det pussige er at det var det store gullrusjet i Alaska som også satte fart i gullvaskingen i Finnmark.

Det var i 1898 at endel rein skulle føres over fra Finnmark til Alaska. En del finnmarkinger fulgte med som reinvoktere. Det gikk dessverre ikke så bra med foretaket, og flere av karene tok seg i stedet gullskjerp eller «claims» som det heter i fagspråket. Magnus Kjellsberg og Jafet Linde­berg fra Altadistriktet skapte seg formuer derover. Det sies at Lindeberg i sin tid var god for flere milli­oner. De samene som var med lot seg vanligvis skremme til å selge sin claims og reise hjem. Mange av dem lever i Finnmark den dag i dag.

Men de hadde fått gullfeberen i seg derover og tanken om gullvasking i Finnmarks elver, som så på mange måter vitnet om Alaskas, fikk ny næring. Noen drev litt vasking for seg selv. Andre slo seg sammen. Pengefolk sydfra startet selskaper med gullgraving for øye og her var det jobber å få for en gammel Alaska­-veteran. Kanskje lå her formuer og ventet på å bli gravd frem. Virkelig gullgraving tok til. Turister på fot­tur kan derfor en sommerdag langt inne på vidda plutselig slumpe over noen gamle gullgraverhytter med svære stein- og jordhauger langs en bekk, som taler om måneders slit. Jernrør og gamle pumper som det i dag nesten bare er rust igjen av fin­nes inne i ødemarken.

Er turistene heldige, treffer de kanskje også på en eller annen gull­graver. De er gamle de som nå dri­ver gullvasking inne på vidda, men de er fremdeles besatt av feberen, av det store eventyret. De skyr ikke an­strengelser eller farer der de leter etter kilden til disse gullkorn de har vasket ut i en panne i elvene. De vet at den som finner selve kilden, for ham vil verden ligge åpen – som den alltid gjør for den som har nok av det røde metall. Selv om staten i dag sikkert tar mesteparten av fortjene­sten inn i form av skatt.

Elvene i Finnmark har i regelen liten fallhøyde, og har derfor ikke utført noe videregående naturlig vaskningsarbeide. Videre går elvene i svinger og kroker. Elvebankene er bygd opp av lag av finere og grovere materiale. Enkelte lag av det grove kan være gullførende. Gullet har sitt gjemmested i nessene og i de grovere lag i elvemelene. Man undersøker om det finnes gull i skråningene ved å grave et større hull litt over elvens normale vannstandsnivå. Videre må en søke etter gullet nær det faste fjell. En typisk elv er Sargijokka, en bielv til Bavtajokka som faller ut i Karasjokka som igjen faller ut i Tanaelv. Ved Sargijokka har det fo­rekommet mye gullvasking. Elvegru­set holdt opp til 2 gram pr. m3 i 1897 da et Oslo-selskap drev der.

Utvaskingen er over alt den første og mest primitive metode som men­nesket anvender for å komme i be­sittelse av det edle metall. Indianerne benyttet seg av denne fremgangsmåte ved å bruke et oksehorn (poruna), som var flekket opp langsetter og formet ut i varmt vann i lik­het med en avrundet skovle. Eller de brukte en flat trebakke uthult av en trestamme. På denne rystet og skyl­let de jorden så lenge at alle lettere bestanddeler fløt bort med det påfylte vann, og bare småstein og det etter­søkte metall lå tilbake på bunnen.

De første europeiske gullgravere benyttet også denne metode, men de byttet trebakken med en «panne», en flat jernskål eller fat med riller rundt langs overkanten og med en diameter av ca. en halv meter. I denne fylte en så det grus en antok var gullholdig. Gullvaskeren lå på kne ved elvebredden så han hadde lett tilgang til vann. Så rystet og skyllet han bort jorden så det til slutt bare lå det tyngste metallstøv igjen. Vanligvis kan en på Finnmarksvidda med det blotte øye se selve kornene som yrsmå smørklomper glitre i metallstø­vet. For å skille gullet fra metallstø­vet brukes vanligvis kvikksølvmetoden. En heller støvet på kvikksølv hvorved gullet synker til bunns og støvet ligger igjen oppå. Så dunstes kvikksølvet bort og der fins gullet. Pannen brukes den dag i dag særlig til undersøkelser.

Men i gamle dager hvor en ønsket å drive stort varte det ikke lenge før dette primitive redskap ble avløst av «vuggen». Dette apparat, som er en kinesisk oppfinnelse, svarer i sitt ytre til sitt navn. Ved den ene ende av vuggen er der anbrakt et soll, tem­melig grovt, og der dynger man opp jorden eller gruset. Nede i bunnen er der anbrakt fordypninger og kammer på tvers for å oppfange metallstøvet og de tyngre partikler. Vannet ren­ner ut gjennom avløpshull i hver ende. Gullvaskeren vugger nå med den ene hånd og skyller jorden gjennom sol­let med den andre under stadig til­førsel av vann.

Med disse enkle midler greide man seg de første årene, men da de fleste rike gulldistrikter i Alaska hvor det fantes vann nok, var uttømte, ble det nødvendig å søke gullet andre steder hvor forholdene ikke var så gunstige. Det som var viktigst var å skaffe vann til utskyllingen. Man begynte derfor å grave og anlegge ledninger som førte vann fra kilder oppe i fjellene til de gullholdige mar­ker ved fjellets fot. Således fikk en også trykkvann. Med vannledninge­ne fulgte «the sluice-boves» og den såkalte «Tom». Det siste apparat er et trau, etter de gamle tradisjoner var den 10 alen lang og fire dyp, 15 tommer bred ved den øverste del og dobbelt så bred ved den nederste. Bunnen var vanligvis av jernblikk og gjennomboret med huller hvori­gjennom jorden og mudderet ble utskylt av den stadige vannstrøm, mens gullet ble oppfanget av opphøyes kanter eller kammer som var festet på tvers i bunnen. Den jord som ikke ble oppløst, ble hevet til­bake i trauet til fornyet prosess.

                                               Gullgraving i Sargijokka

Sluice-boxes, slusen eller vaskerennene, er et lignende apparat, men atskillig større. De må lages nøyak­tig. I bunnen passes der inn rammer av tynne spiler i to lag. I de øverste ligger spilene på langs og i de neder­ste på tvers. Rennene legges så etter hverandre nedetter skråningen med passe helling. Den utgravde jord- og grusmasse hives opp i den øverste vaskerennen. Vannet er satt på og hele massen siger nedetter rennen. De tyngre partikler synker ned på bun­nen av rennene hvor de stanses av de tverrgående spiler. Når en antar at der finnes en passelig porsjon gull, løftes bunnrammene opp og alt me­tallstøvet som har samlet seg foran spilene, skylles forsiktig i vaskepannen. Med en magnet kan en trekke ut en del av jernsanden, og det som er igjen renses etter kvikksølvmetoden.

Slusevasking er en meget tidsbe­sparende metode idet mange mann kan arbeide samtidig ved en sluse med å fylle grus.

Disse metodene nevnt her var de vanligste i bruk på Finnmarksvidda og er det for så vidt også i dag.

Det har vært planer om stordrift, virkelig stordrift etter gull inne på Finnmarksvidda. De veldige morener inneholder etter beregninger betyde­lige gullmengder. Men det er vanskelig og kostbart å grave ut. Der er uhyre avstander og ingen veier. Sommeren er kort. Men de gamle gullgraverne tror på mulighetene. De tror nå på gravemaskiner, hydrauliske motorer som kan gi en vannstråle under et sterkt trykk, og følgelig med vold­som kraft kunne rettes mot en bakke­skråning som inneholder «placergold» og føre den nedstyrtede jord med vannet direkte i sluser, og der­ved spare arbeidskraft. Flytran­sport trenges, og ikke minst startka­pital, så vil gullvasking på Finn­marksvidda gi utbytte. Men selv om ingen vil sette penger inn på et pro­sjekt som dette, så vil der alltid være en eller annen som vasker ved Gullelven, ved Gorzzelven og Sargijokka. Alltid en som søker etter selve kilden.

**

I lensmannskontorene og i de stør­ste butikkene i Karasjok og Kau­tokeino vil en finne en plakat som kanskje virker kuriøs på mange mennesker.

Teksten lyder så­ledes:

OPPSLAG

Da det i en viss utstrekning i synes å råde et manglende kjennskap til gjeldende regler for søkning etter og utvinning av alluvialt gull, skal man gjøre opp­merksom på at i medhold av lov om rett til å utvinne gull m.v. av 17. juni 1869, er det ved kongelig resolusjon av 29. mars 1940 og 15. november 1946, gitt nærmere regler for søkning etter og utvin­ning av alluvialt gull på Statens grunn i Finnmark.