Fra Klondyke ved Danson City
av Esther Treider
Aftenposten 14/12 1968
De er staten Alaskas gjester nå de gamle norske gullgraverne og pionerene som tilbringer sin livsaften i Pioneers Home i Fairbanks. De har glemt sitt morsmål og landet de forlot som unggutter for å søke lykken i den nye verden. Amerika har vært et godt land å leve i, sier de, og i Alaska vil de leve resten av sitt liv. Her forteller de om sin skjebne.
Den første hvite mann som nådde frem til og utforsket de gullførende elvene i Fairbanks-distriktet, var en fjellvant Italiensk innvandrer av beskjeden herkomst. Felice Pedroni het han, og det eneste han eiet var to bikkjer og et gevær. Analfabet som han var, kunne han ikke engang skrive sitt navn, langt, mindre korrigere dem som skrev del galt. De skrev Felix Pedro. Og som Felix Pedro, mannen som ”struck gold” i en inntil da ukjent elv som siden har hett Pedro Creek, er han gått over i historien som pioneren blant pionerer fra gullfeberens gylne, men kortvarige tid i Fairbanks-distriktet. Den varte fra 1902 til 1916.
I Felice Pedronis navn ble claimet meddelt myndighetene den 22. juli 1902. Året efter strømmet tusenvis av lykkejegere til det gullførende vassdraget omkring Fairbanks, til Fairbanks Creek, Ester Creek, Pedro Creek, Cleary Creek og Coldstream Creek. En slik masseinvasjon av gullsøkere kalles a stampede. De vasket elvegruset fra gullet med primitive metoder, og gullklumpene som ble liggende igjen i pannene deres, ble puttet i poser av elgskinn og veiet på primitive, håndlagede vekter. For å utvinne noen få gram gull, måtte de sile fra tusenvis av kilo med elvegrus og gjørme.
Efterhånden ble skjerpingen efter gull overtatt av grubeselskaper som tok gullgraverne i sitt brød og gjorde dem til daglønnede arbeidere. I de siste femti år har gullproduksjonen i indre Alaska passert 100 millioner dollar i verdi. Nå er produksjonsverdien av gull falt fra første til fjerde plass når det gjelder metaller og mineraler i staten Alaska og har måttet vike plassen for olje, grus, sand og kull.
En solrik septemberdag biler jeg gjennom Goldstream Valley – Gullstrømdalen – noen mil fra Fairbanks. Idag er dalbunnen en eneste sammenhengende slagghaug av elvegrus som er mudret opp av elveleiet og befridd for sine gylne korn. Av og til stikker en rusten og forvridd muddermaskin opp av slagghaugen. Nær Pedro Creek er det reist en bautastein over Felice Pedroni, pioneren, som fremdeles kalles Felix Pedro. Den fine, brede landeveien som staten har lagt gjennom dette nå så øde dalføre hvor et lite grubesamfunn ennå holder stand, er gruset med slagg fra elveleiet der gullsøkere fra alle kanter av verden en gang håpet å finne gullklumper så store og så tallrike at de kunne leve ubekymret resten av sitt liv.
Noen av dem var nordmenn.
– Gull fant jeg jo ellers hadde jeg vel sultet i hjel, sier 94-åringen Anton Christian Troseth fra Malvik i Nord-Trøndelag, en av gullgraverpionerene fra Felice Pedronis tid. En ekte sourdough, så kalles gullsøkere som har arbeidet minst to sesonger i de gamle grubeleirene i Alaska.
Jeg treffer ham her i Fairbanks, gullgraverbyen fra den gang sekelet var ungt og den nåværende 49. stat et uutforsket territorium, hvor ulv, bjørn og elg ble skutt utenfor stuedøren, laksen spratt himmelhøyt i strykene og gullet glimtet forjettende i elveleiene. Gull, fisk og pelsverk var den hvite manns vesentligste inntektskilder i Alaska den gang.
Anton Troseth er staten Alaskas gjest. Og han har rett til å være det resten av sitt liv, fordi han gjennom sitt arbeide har bidratt til dens fremgang, og er blitt boende i staten – og fordi han ikke har noe annet sted å bo. Alaska har villet hedre sine pionerer ved å gi dem en sorgfri alderdom, og den omsorg og pleie de måtte ha behov for. Den har opprettet to pionerhjem hittil. Det nyeste er Pioneers Home på en slette utenfor tettbebyggelsen i Fairbanks. Et vakkert en-etasjes anlegg med en fløy for menn og en for kvinner, og en felles pleieavdeling. Her er plass til 65 eldre over 65 år, og bestyreren, Jack Linck, understreker sterkt overfor meg at de er gjester og har sin frihet til å gjøre hva de vil. Selvsagt innen rimelighetens grenser, føyer han til.
Kom til Amerika i 1892
Anton Troseth er en staut og rank gubbe, blå i blikket og med en renskåren profil som kunne ha tilhørt en ladejarl fra hine harde dager. Hans barndoms trønderdialekt duget ikke i det fremmede og gikk i glemmeboken – det samme gjorde gamlelandet. – Vi snakker engelsk sammen.
– Jeg fikk aldri tjent penger nok til å besøke Norge, sier han, – ikke har jeg greie på slekten min heller, vet ikke om jeg har noen slektninger i det hele tatt.
– Og når kom De over til Amerika?
– I 1892, med båt til Halifax. Jeg var atten år. Sammen med en bror og en nabogutt dro jeg til Nord-Dakota og siden til Michigan. Vi drev med skogsarbeide, bodde i leirer og tjente 25 dollar måneden. Det var dårlige tider i Statene i de årene, og da det ble funnet gull i Klondyke, strømmet et halvt hundre tusen mann over grensen til Canada. Vi fulgte strømmen til Dawson City i 1898 og begynte å skjerpe efter gull i Klondyke. Men jeg hadde flere penger i lommen da jeg kom dit enn da jeg dro derfra.
Ryktet om Felice Pedronis gullfunn i dalførene nord for Fairbanks griper om seg, og i 1906 tar Anton elvebåten nedover Yukon og følger videre elvene Tanana og Chena til Fairbanks. Der hadde gullgraverne slått opp telt ved telt, i flokker stimet de gjennom de gjørmete smugene. Han skjerper en tid efter gull i Clenry Creek for egen regning. Siden tar han jobb som smører ved et grubeselskap i Chatanikadalen, like ved.
– Jeg arbeidet ved muddermaskinen i fjorten år, forteller Anton. Efter hvert gikk det tilbake med lønnsomheten, og idag lønner det sig knapt å søke efter gull heromkring.
Han står i det spartanske, men i det rene og pene rommet sitt i pionérhjemmet, foran en original veggdekorasjon: en vielsesattest overdådig prydet med firkløvere og roser og to portretter av brudeparet Alma Sigrid Hill from Finland og Anton Christian Troseth from Norway. Den er undertegnet av presten som viet dem i Fairbanks den 15. juli 1911 og er et taust vitne om et lykkelig ekteskap som varte i femti år. Bondegutten fra Nord-Trøndelag og bondepiken fra Nord-Finland forstod ikke et ord av hverandres språk da de møttes i Klondyke, og engelsk kunne ingen av dem noe videre av. Men hjertets tale er verdensspråk godt nok, og de holdt sammen i gode og onde dager. Nå er han enkemann.
– Barn?
– Nei, ingen dårlige vaner her i går’n, svarer Anton med besk trøndersk sarkasme.
”70 Year Pioneer”
Det var to Troseth-gårder i Mosvik, forteller han. Faren kjøpte den øvre, den oppe i lia. Slik gikk det til at Anton aldri ble glad i sjøen. Og derfor likte han seg heller ikke i Sitka hvor Alaska reiste det første av pionerhjemmene. – Sitka ligger ved Stillehavet. Men det var nå der han fikk hederstegnet som er festet til vielsesattesten: ”70 Year Pioneer” står det trykt på fiolett bånd.
Da hjemmet i Fairbanks ble åpnet i fjor sommer, ble Anton overflyttet hit. Og her liker han seg. Her er det godt å være, i Alaskas gylne hjerte, med kalde vintre og varme sommere og med glimt av blå tinderader i klarvær. Og så menn kom han ikke på universitet på sine gamle dager! Da Fairbanks ble oversvømmet en uhyggelig august dag og vannet steg og steg oppover de nye fine gulvene i pionérhjemmet, tok University of Alaska barmhjertig til seg alle hjemmets gjester og gav dem husly og mat og godt stell. Universitetet ligger på en høyde syv kilometer fra byen og holdt seg bokstavelig talt oven vande.
Byrg som en trøndersk storbonde gir han meg et sparsomt smil og et fast håndtrykk til avskjed. – Nice to have met you. Goodbye.
Men hjemmet har flere norske gjester flere pionerer from Norway.
– Jeg kom til Fairbanks i 1907 og har bodd her hele tiden siden, sier Olaf Furseth, 83 år og fremdeles ungkar, klar i toppen og med sunnmøringens kjappe replikk – nå på engelsk. Norsken et tatt av vinden. Jo da. Jeg har lett efter gull. Rik? Å nei du. Jeg arbeidet for et grubeselskap og fikk fem dollar dagen for 12 timers slit. Siden drev Troseth og jeg på egen hånd med 4-5 mann til hjelp. Vi solgte gull og levde av det, så vidt det var.
– Har De ikke vært hjemme på besøk en gang imellom?
– Jeg har nevøer og nieser i Ålesund, og for fire–fem år siden var jeg hjemme en tur. Men folk snakket så fort at det var uråd å forstå dem, særlig i Oslo da. Og hjemme i Ålesund var dialekten blitt annerledes. Her liker jeg meg. Amerika har vært et godt land å leve i, erklærer Oluf Furseth.