Et minne fra en isbjørnjakt av K. G. (Nordlys 10/8 – 1955)
Isbjørnen hadde to unger trillerunde, gullhvite nøster som bare så vidt stakk opp av den gnistrende hvite sneflate. Og i kikkerten så det ut til som om det var en meget lykkelig familie.
Binna stivnet til og ble stående som frosset fast i isen da den ble oppmerksom på fangstskuten som sakte kom glidende oppover råken. Hun hadde ikke hørt en lyd av ukjent art, før selfangeren plutselig var der, som skutt opp av isbaksen. Fangstskuten gikk med bakkende motorer, den hadde ikke kjent draget av den heller. Dessuten var hun og begge ungene sterkt opptatt med å ete på en snadd, som det hadde lykkes henne å slå i hjel like ved luftehullet.
Begge ungene var røde til langt oppover ørene, de småkjeglet og puffet hverandre for å komme lengst mulig inn i baken på snadden for å drikke av det varma blodet, og de hadde ennu ikke merket at det var fare på ferde. De var fullstendig oppslukt av bordets gleder.
Men så skrek binna opp, og ungene begynte å se seg om. Vannet av blod og kjøttrevier at de ikke kunne se noe som helst, men så ble de med ett stående med hodet på skakke av forundring. Noe så rart hadde de aldri i sine levedager sett før, noe som nærmest så ut som et svart isfjell og som oven i kjøpet kom drivende mot vind og strøm. Så skaket de hodene over til den andre siden for å prøve en ny synsvinkel, men så ble det fart i binna.
Hun slo ungene over bogene og jaget dem foran seg over isflaket, mens sel-fangeren satte full fart på å komme rundt flaket og avskjære binna retretten. Det var tydelig at binna aktet å svømme over råken på den andre siden av flaket, for så å rømme innover isbaksen, hvor hun ville være i sikkerhet. Men ungene heftet henne. De hadde ungenes faste tro på opphavets evne til å klare alle braser, og var egentlig mer nysgjerrig enn akkurat engstelig. Og dessuten kunne de ikke begripe hvorfor det skulle være nødvendig å løpe vekk fra all den deilige maten, snadden var jo bare halvspist. De snudde seg stadig og ville løpe tilbake, og binna måtte til slutt formelig rundjule dem før de oppfattet at meningen var alvorlig nok, og under mye «trubbel» nådde de da endelig fram til iskanten ca. 200 meter foran selfangeren, som kom brusende oppover råken med toppfart.
Binna formelig kostet ungene på sjøen, men på selfangeren ville de ikke våge skudd på binna, fordi de ikke ville risikere å treffe ungene som de hadde som tenkt å ta levende. Og det hadde de fremdeles den største sjanse til, råken var minst 50 meter bred, og det ville ta binna atskillig tid å svømme over den.
Først la binna kursen tvers over råken. Men skjønte snart at hun ikke ville klare å komme fram til iskanten før fangstskuten, som stadig minsket av-standen mellom seg og bjørnene. Ungene var en evig plage, de ville fare sine egne veger, og til slutt tok hun i fortvilelsen ungene på ryggen.
Deretter la hun kursen om og svømte langs etter råken.
Denne siste manøveren gjorde bare galt verre, og binna begynte etter hvert å skjønne det. Hun så seg ofte tilbake og gav fra seg flere truende brøl i stigende redsel og raseri. Den ungen som lå over bakryggen, flekket tenner og gav sitt besyv med i laget – tydeligvis en liten hannbjørn etter temperamentet og den brede snuten å dømme mens den andre ungen gjemte snuten mellom labbene og lot til å være helt lammet av redsel. Snart var det bare noen få meter mellom binna og selfangeren.
Hannbjørnen på bakryggen arbeidet seg etter hvert opp i stort sinne, og besluttet seg plutselig for å gå til motangrep. Den gled ned av ryggen til binna og kom svømmende mot skuta, mens den med rasende brei og stort overmot gav til å kjenne hva den ville komme til å gjøre når sammenstøtet fant sted. En modig liten tass, ikke større enn en middels stor hund, men trillrund som et nøste og eitrende sinna som en lemmet. Den kolliderte med baugen og ble virvlet rundt i kjølvannet som en isknulter. Antagelig gikk verden fullstendig under.
Da hannbjørnen gled ned av ryggen, sto binna med ett i en fryktelig og avgjørende situasjon, og raseriet tok fullstendig overhånd. Hun veltet den andre ungen av seg og ga den et kraftig rapp over baken for å få den til å svømme videre alene, og så la hun i veg etter den vesle hannbjørnen mens hun sendte de frykteligste brøl mot selfangeren.
Men da ble stillingen klar for skytteren og så falt skuddet. Binna sank sammen, og selfangeren fosset forbi for å gå lengre opp i råken for å snu. Begge ungene svømte tilbake til moren. Binna fløt nå med hodet under vannet, og det var som om ungene forstod at noe var galt fatt, de bet seg fast i henne og forsøkte å dra i den døende kroppen, uten egentlig fullt ut å skjønne hvilken fryktelig katastrofe som hadde funnet sted. Kanskje håpet de i det lengste at det allikevel bare var en ny og spennende lek av en kjærlig og oppfinnsom mor.
Etter hvert ble vannet farget rødt rundt binna, og da selfangeren sakte kom tilbake i råken, lot det til å ane at noe uavvendelig hadde funnet sted. Den vesle hannbjørnen dukket, og som det syntes, i et siste fortvilt forsøk på å få binnas hode løftet over vannet igjen. Og da han måtte gi opp dette, begynte han å svømme i retning av iskanten.
Den andre ungen ble imidlertid liggende ved moren som et bilde på den mest oppgitte sorg og bedrøvelse. Da kom hannbjørnen tilbake og drev søsteren foran seg mot iskanten med makt. Hva var det vel annet enn hannkjønnets beskyttelsesinstinkt som våknet? Hannbjørnen overtok kommandoen. Flukt var det eneste riktige, men ikke alene, lillesøster skulle være med.
— Jeg som forteller denne episoden, var 15 år den gang dette fant sted, og det var min første tur som selfanger. Det var en sommertur til fangstfeltene oppe ved Spitsbergen. Hver gang jeg tar dette minnet fram så føles det like sårt og trist som det føltes den gangen.
Hvor ble det av de to hjelpeløse gulhvite nøstene som humpet så klosset bort over den uendelige, gniltrende sneflaten. Omkom de av sult, eller møtte de en annen fullvoksen bjørn som kunne hjelpe dem til rette? Jeg satt oppe i godset og fulgte ungene gjennom kikkerten, helt til de forsvant ut av kikkertsynet. Det siste jeg så av dem var den lille modige hannbjørnen som stod på to oppe på en isknult og speidet tilbake mot råken, mens den vesle søsteren hans stod ved foten av knulteren og var mismodig og lut i nakken. Dypt inne i meg kunne jeg formelig høre hennes sørgemodige og oppgitte stemme. Stakkars små knøtt. For et ubønnhørlig liv.