(Aftenposten 22/10 1966)
Hvis Søren Richter hadde levd da Nansen la ut med «Fram», ville han ha vært selvskreven deltager i ekspedisjonen, en hardhaus uten like. Hverken kulde eller slit bet på ham da han. I fangstmannsdagene på Grønland, kjørte sitt hundespann i ukevis gjennom ødemarken, beundret av de andre fangstmenn for sin fenomenale styrke og sine personlige egenskaper. Det skulle meget til for Søren Richter ble sint, men var han det, ble det stille omkring ham.
Forsker og fangstmann, en eiendommelig kombinasjon, men naturligvis det helt riktige. For oppgaven var å studere en bestemt eskimogruppes levevilkår, slik man kan slutte seg til dem at spor de har etterlatt seg, og av stedets muligheter.
Søren Richter er en av pionerene når det gjelder å leve i polarstrøk, en nøkkelmann i Norsk Polarinstitutt, et fond av viten om polarstrøkene, uunnværlig rådgiver hver gang en ekspedisjon skal nordover, for som det en gang ble sagt: ”Ett er teori, ett annet er pakkis!” Der Søren Richter ledet ekspedisjoner, var det alltid full harmoni mellom teori og praksis. Hans beskjedenhet er legendarisk. Man må bruke kunstgrep for å få ham til å fortelle om det han har vært med på, til tross for at der er stoff nok til bindsterke verker.
– Når oppstod lengselen efter polarliv?
– Jeg leste meget om polarfolk i guttedagene og hadde en god del nedarvet eventyrlyst. I 1821 hadde en engelsk sommer-ekspedisjon støtt på en liten eskimokoloni på Claveringøya og var sammen med eskimoene i to dager. Da ble disse skremt bort av de besøkendes skytevåpen, som de ikke var vant til. Englenderne hadde fått lagt et gevær til skulderen på en av eskimoene og fikk ham til å trykke av. Rekylen gjorde at han gikk i bakken. Jeg ble interessert i å finne ut hvorfor de eskimoene ikke har vært sett senere. Min magisteravhandling dreiet seg om dem. Man har funnet deres hytter og andre levninger.
– Hva tror De hendte?
– De har hatt vanskelige forhold. Skjellettrester tyder på at de i hungerperioder har tydd til kannibalisme. Det faller kolossale mengder sne i Nordøst-Grønland. Eskimoene, som hverken kjente ski eller snesko, har vært handicapped.
– Lagret de ikke proviant?
– Jo, men de var nuets barn. Når de hadde noe, spiste de alt de orket.
– De har vært meget sammen med eskimoer. Hva er Deres inntrykk av dem?
– De var hjelpsomme og vennlige.
– Var det lite voldshandlinger blant dem?
– Svært lite. De er fredelige og hyggelige.
– Kan hvite menn konkurrere med eskimoer i selfangst med harpun?
– Nei, der er de overlegne. Men jeg tror at den hvite mann bruker skytevåpen bedre enn eskimoene. Man bør ha harpun også, for hvis man ikke får satt fast få sekunder etter at selen er truffet, synker den.
– Når var De første gang nordover?
– I 1929! Jeg var med for å gjøre arkeologiske studier, men var samtidig medlem av overvintringsgruppen. Siden kom jeg fem ganger tilbake til Grønland. Jeg har aldri angret på overvintringslivet, selv om mange år gikk bort uten anledning til å drive studier. Lå man ute om vinteren på fangst, var man borte opptil to og en halv måned, og bare hjemme noen få dager før man sledet ut igjen.
– Kan motorsleden erstatte hundespannet?
– Et kjøretøy som lukter bensin og gjør støy, passer ikke fangstmenn. Det vil antagelig skremme viltet.
– Bikkjene bråket jo også?
– Ikke så meget, unntagen da alle fangstmennene kom kjørende til Myggbukta for å feire jul, og det kunne stå over hundre hundespann i kjettinger på tunet. De hundene ”sang opp”.
– Hvor mange dager hadde julegjestene kjørt?
– Opptil ti dagsreiser hadde de bak seg. Helst spiste vi da moskusstek. Brennevin hadde vi lite av. Vi måtte produsere selv.
– Slapp De noensinne opp for proviant?
– En julaften kjørte jeg fra Kap Graah på Ymerøya. Det var tidlig morgen med nordlys og stjernehimmel, og 70 km til Myggbukta. Da jeg kom ut på Franz Josephs fjord, ble det snedrev og vanskelig å orientere seg. To ganger kjørte jeg i ring og kom inn i egne spor. Rundt Kap Franklin hadde jeg flere mil å kjøre i skrugard og vanskelig terreng. Jeg la igjen alt jeg mente å kunne unnvære. I den troen at jeg ville rekke frem til Myggbukta. Men sent om aftenen måtte jeg navigere inn til en liten overnattingshytte og fikk en ytterst kummerlig julaften med noen gamle skorper som hadde ligget der i flere år.
– Har De vært i livsfare på slike turer?
– Man kjørte ofte over dårlig is. Del hendte at sleden gikk igjennom. Da gjaldt det å bevare sinnsroen.
– Er det noen av fangstmennene De husker særlig godt?
– Gustav Lindquist vil jeg aldri glemme. Heller ikke Gerhard Antonsen. Henry Rudi, og min gamle venn Magne Raum fra Namdalen. Han fulgte meg på flere ekspedisjoner, en førsteklasses jeger og hundekjører. En gang han hadde kjørt gjennom isen, hadde han lang vei før han kom til hytta. Da var klærne frosset til is, men han var like full av pågangsmot. En annen namdøl var skiløperen Olav Kjelbotn. Vi bodde sammen to vintre på Nordøst-Grønland. Jeg har de beste minner om denne usedvanlige kraftkar. Alltid i godt humor, alltid villig til å være med. Vi drev levende fangst av rev vinterstid.
– Kunne De følge ham på ski?
– Det skulle det noe til når han var i sin beste form. Da var han utrettelig. Når hundene var utpeset, sprang Olav Kjelbotn foran hundespannet.
– Ble det en rimelig fortjeneste av slitet?
– 1937-38 var et kjempegodt fangstår. Da stod blåreven i 1000 kroner pr. skinn, og det var god pris på hvitrev. Vi var to mann og skjøt 27 blårev og litt over 300 hvitrev. I gode år har jeg gravd ut revehi med opptil 15 hvalper.
I januar den vinteren var det ned til et par og femti kuldegrader. Vi hadde ikke lagt opp moskusdepot og måtte ut hver dag for å få tak i småvilt. Enkelte dager kunne vi skyte 30–35 ryper, andre dager bare to. Til slutt fant i to moskusokser bortgjemt langt inne i fjellene. Da det var 50 kuldegrader, var det gjerne stille. Er man kledd i renskinn, går det bra, men det trekker ut fra hver tverrdal, så er ansiktet ikke dekket, kan man få forfrysninger på få sekunder.
– Det ble vel ikke regelmessige måltider i fangsttiden?
– Vi spiste bare en gang om dagen, efter mørkets frembrudd. Da ble det to-tre store moskusbiffer eller bjørnebiffer. Før vi dro avgårde om morgenen drakk vi søt te. Det er ytterst begrenset hva man kan ha med av mat og grynvarer på en to og en halvs måneds tur.
– De har aldri hatt skjørbuk?
– Nei, men en av de andre fangstmenn fikk det. Arnulf Gisvold fra Tromsø. Han levet hovedsakelig på kaffe, brødskiver og sigaretter. Han røkte 20 000 på ett år.
– ”Spekkfinger”, har De støtt på det?
– Jeg har aldri hatt det, men jeg har sett det to ganger. Da gutta var plaget i månedsvis. Det var meget smertefullt. De fulgte et gammelt kjerringråd og stakk fingeren i kokende vann. Det ble påstått at det skulle hjelpe.
– Hvordan doktorerte fangstmennene ellers på seg selv?
– Det var lite sykdom. Forkjølet ble man aldri. Det første man gjorde, på god gammel ishavsmanér, var å holde fest på innholdet i medisinkisten, lage toddy av rigabalsam, hoffmannsdråper, hostesaft med opium og terpentinsprit. På en fest i 1929 ble det til moskusoksen servert hårvann, en gave fra et firma. De 45 flaskene hadde først stått ute i kulden så fettet steg opp og kunne slås ut.
– Hendte det at fangstmenn måtte sette av fingre på seg selv?
– Gustaf Lindquist og Rudi manglet hist og her et ledd de selv hadde kappet av med tollekniv. Lindquist var på mange måter en hardhaus, men det fantes myke strenger i ham også, han kunne aldri slå en hund. Jeg traff ham på en tur en gang. Da løp han foran hundespannet og strødde kjøttbiter for å lokke hundene frem.
I hytta hans hang et bilde over døra. ”Der ser du kjerringa mi, ho Helmina!” sa han. ”Ho æ det eneste menneske i verden æ frokler!” Det hadde sine gode grunner. Når han var i Norge og kom beruset hjem, tok Helmina ham i nakken og buksebaken og kastet ham på dør. På Grønland klarte han seg bedre. Der var det sjelden vi hadde fest. Men en gang på Eskimones hos danskene, danset Gustaf Lindquist skotsk springdans med en flaske rom i hver neve, så voldsomt at en svær etasjeovn falt ned.
– Da de okkuperte Grønland, ble vel stemningen mellom dansker og nordmenn noe kjøligere? Hvordan foregikk den historiske begivenheten?
– Vi hadde fått beskjed om at tiden var inne. Nå måtte det gjøres, så vi fem norske i Myggbukta: Hallvard Devold, Eilif Herdahl, Ingvald Strøm, Thor Halle og jeg, heiste høytidelig det norske flagg. Lauge Koch lå fast i isen. Det var visst svær opphisselse ombord der. Radioforholdene i lystiden var dårlige, men noen dager senere fikk vi snappet opp en melding fra Island om at ”fem norske veidemenn hadde teke landnåm på Øst-Grønland”.
– Hvor var De da krigen brøt ut?
– På Grønland. Vi vilde være med, og da vi ikke trodde at krigssonen noensinne ville bli utvidet til å omfatte Grønland, dro vi til Island. Der hadde man dannet den første norske skitropp. I den ville de ha polarfolk. Vi var vant til å være nordpå og likte oss best på Ishavet.
– De har gått på ski tvers over Island?
– Det var den første militære ekspedisjon fra Akureyri over Kjølen mellom Hofsjøkul og Langjøkul til Reykjavik. Vi var fire nordmenn med sleder som vi trakk selv. Hunder ville hatt det for vanskelig ved de fæle juvene vi måtte klyve ned i og opp på den andre siden. Vi måtte også passere isbroer som bare såvidt rakk over de fryktelige jøkelelvene.
– Kom De også til Svalbard under krigen?
– Vi var to mann som ble sendt dit fra Island med 24 grønlandshunder fra De forenede stater. Man trengte lo hundespann på Svalbard, men disse hundene var kjørt inn efter indianske kommandoord. Vi hadde ordre om å fikse det der, så hundene for eftertiden kunne forstå norsk. ”Høyre”, ”Venstre”, ”Av sted”, ”Stopp”! Det lærte de nokså fort. Man har gjerne en tispe i spannet. Den går en halv hundelengde foran de andre, og når den viker, viker alle hundene.
– Hvor meget kan 12 hunder dra?
– 700-800 kilo uten vanskelighet på kortere reiser – dagsreiser.
Tre av krigens år tilbragte Søren Richter på Jan Mayen, og han ble leder av garnisonen der.
– Hvor mange av dere?
– Et par og femti mann, gudsforgående knekte de fleste av dem, svalbardarbeidere, sjøfolk og fangstmenn. Vi skjøt på tyske fly. Og tyskerne skjøt på oss. Da isforholdene engang gjorde at det ikke kom forsyningsskib med proviant, spiste vi måker, mest havhest. Det gikk tre pr. mann. Det nyttet ikke å ribbe dem. Vi vrengte skinnet av og kokte dem. Da smakte de bedre enn både ærfugl og alke. Storkobbe var også prima. Snadd var det lite kjøtt på, men kokt snadd-luffe var en delikatesse.
Nordahl Grieg fikk vi besøk av to ganger, en gang om sommeren og en gang midtvinters. Vi gikk turer sammen på ski. Han synes det var eventyrlig der, og sa at hvis det noensinne skulle skrives en bok om garnisonen, håpet han å få skrive den. Originalen til det store diktet hans om Jan Mayen hang der oppe. Det er dessverre kommet bort.
– Har De vært så nær en isbjørn som Nansen var det, da Johansen sa de klassiske ord: ”Nå må De skyte, Nansen!”?
– En dag da vi holdt på å montere en av våre gamle kanoner på Jan Mayen, det stod 1872 på den, fikk jeg se en isbjørn fra sydkysten komme gående 50 meter oppe i skråningen på den andre siden av dalbunnen som var 60–70 meter bred, jeg sprang over med en rifle. Vinden stod mot oss. Bjørnen hadde ikke oppdaget oss. Plutselig gikk jeg gjennom skaren. Bjørnen hørte det, snudde hodet og så kanonmannskapet. Veivende med hodet for å få været av dette nye, kom den glidende nedover den isglatte skråningen. Jeg skjøt den på kloss hold. Nå går jeg ikke på jakt lenger, jeg vil bare fotografere viltet.
– Traff De turister på Grønland?
– Jeg møtte i sin tid den berømte greve Michard. Han reiste på overvintring til Nordøst-Grønland fordi han ville oppleve ”nordlyset, fullmånen og vinterstormene”, en meget gebrekkelig mann. Han kunne ikke gå, så han ble kjørt med hunder. Når han var i land med skipperen, måtte skipperen ha med stol og en parasoll som han holdt over Michard når greven hvilte seg.
– Hva arbeider De med nå?
– En ny avhandling om eskimoene på Øst-Grønland. De siste års utgravninger tyder på at innvandringen sydfra strakte seg langt nordligere enn man har trodd. Min det må også ha kommet eskimoer rundt nordspissen av Grønland i sin tid, og der er skjedd en oppblanding.
– Hva vil De si om vårt forhold til Grønland idag?
– Det har smertet oss gamle øst-grønlendere at vi ikke har skjøttet vår stilling på Grønland bedre. Det er det vakreste og mest maleriske polarland som finnes.