Ernest Mansfield
Av Carl S. Sæther (Tromsø 2/1-35)
There is a Legion that never was listed
That carries no colour or crest
But, split in a thousand detachments
Is breaking the road for the rest.
The ends o the Earth were our portion
The ocean at large was our share.
Kipling
Det må en bakgrund til når man skal skrive en nekrolog over Ernest Mansfield. Det fins mange slags folk i verden. Noen tiltrækkes av nye og vanskelige steder, som en filspon tiltrekkes av magneten, og desto større er tiltrekningen. Når en mann, som han, har tjent (og tapt) formue i Australia, i Klondyke, i Afrika, og arbeidet ellers i verden omkring, må han måles med andre alen-mål enn vadmelsmerken måles.
Spitsbergen for oss nu er dagligdags, men for en engelsk skjerper for 20 år siden var det felt likeså eventyrlig som Yukon, Mosambique og The Wallaby Track.
Mr. Mansfield var ingen grubemann. Han var skjerperen par excellence. Han var leteren, som noen gang fant hvad han søkte, og ofte søkte forgjeves, og atter mistet det han hadde funnet. Til Spitsbergen kom han første gang i 1905, sammen med en venn som hadde vært deroppe i 1904. De to leiet i Tromsø skipper Jens Olsens skøite «Familien», og dermed begynte de Spitsbergen-ture som blev årvisse i mange somre.
Mansfield tok bestandig sine folk i Tromsø. Han satte sånn pris på våre ishavsfolks djervhet og uavhengighet. Vi som dagligdags går sammen med dem, ser ikke så godt som den fremmede, hvor våre folk skiller sig ut fra hopen. Der går særpregede typer i Tromsø idag, som ikke finnes annetsteds enn i Ishavbyene, folk som med tiden vil bli omskrevet i bøker, og som minnes av efterverdenen sånn som frontiers-mennene fra Amerikas prærier minnes. Kanskje de ikke alle er akkurat noen glansbilder – helgener heller, for Ishavet avler ikke fromme får. Men Mansfield forstod mannen, som fører sitt lille nøtteskall av et fartøi i is og sjø fra Novaja til Grønland. De var liksom av samme slaget, og jeg tror hans velvillige følelser gjengjeldtes av alle hans arbeidere og underordnede.
Jeg har snakket med mange av dem, og de er enstemminge om, at en mer hensynsfull arbeidsherre kunne man ikke få. Han tok sånn personlig interesse i at de skulle ha god mat og godt stell, og pleiet å gå ned i barakkene å få folkene til å synge efter maten. Generøs mot dem som gjorde ham spesielle tjenester. Jeg vet at kaptein Kibsgård, skipper Johan Hagerup, Gustav Linquist, Bernard Svendsen og andre mottok sekstanter, gulluhr, sølvtøi og den slags som Mansfield hadde gravert anerkjennede ord på og forært dem. Han var slik.
Han skrev flere bøker, men han hadde oplevet for meget til å skrive godt.
Nu er altså Mansfield død (d.v.s. jeg tror jo ikke at noen menneske virkelig er dør), men Spitsbergens fremtidige historiker hvis han har interesse for andet enn statistikk vil regne ham med. Og når ishavsfolk samles, enten i lugaren forut, eller i kahytten agterut, eller rundt ovnen i barakkene deroppe, vil Ernest Mansfield minnes med velvilje. Stort bedre monument kan ikke reises over noen.