Print Friendly, PDF & Email

Er Spitsbergens indvånere hedninger?

Tromsø Stiftstidende 25/8 1920

I ”Norsk Kirkeblad” læses: Alt mens Spitsbergen retslig set hadde karakteren av ”ingenmans land”, var der – som man vil erindre – tale om at sende en norsk prest derop, for at virke blandt den voksende flok av arbeidere deroppe. Om vi ikke tar feil, var det provst Simonsen som først slog til lyd for tanken, og Stortinget bevilget 3000 kroner til en reise ditop. Det blev dog ikke til noget – beløpet var også altfor litet til at der kunde utrettes noget med det.

Siden har det norsk-lutherske indremissionsselskap tatt saken op. Formanden, professor ved menighetsfakultetet E. Sverdrup, var ifjor sommer deroppe, og efterat det fjerne land er blit lagt ind under norsk statsoverhøihet, er der utvirket ordinationstilladelse for kand. teol. Østenstad, som i sommer er reist op som den første norske prest, utsendt av indremissionsselskapet. Det norske Spitsbergenkompani bidrar til prestens løn og har overtat at bygge kirke, indremissionen skaffer inventar.

Der er al grund til at anerkjende det initiativ som indremissionsselskapet her har tat, under forutsætning av at det hele er tænkt som en midlertidig tingenes tilstand, indtil der kan bli truffet en fast ordning av kirkens og skolens forhold i den nye provins som er lagt til landet og som fremtidig vel vil komme til at føre det norske navn Svalbard.

Imidlertid faldt der ved indremissionsselskapets nylig avholdte generalforsamling i Trondhjem nogen ytringer av formanden som der i denne forbindelse kan være grund til at sætte fingeren ved.

Efter ”Dagen”s referat uttalte han om arbeidet på Svalbard bl. a.: ”Den unge mand som er reist ditop, har en værre stilling end hedningemissionærene. De træffer gjerne andre troende mænd. Østenstad kan kanskje ikke træffe et troende menneske hele året.” Og senere: ”Der er håb om at indremissionsselskapet får beholde ansættelsesmyndigheten av prester deroppe.”

I tidligere indlæg om Spitsbergensaken fra indremissionshold har vi læst bevægede ord om ”at bringe vore brødre på Svalbard åndelig hjælp.” Nu skildres altså den unge mand som får denne skjønne opgave, som værre stillet end en hedningemissionær. Hvis hr. Sverdrup; har uttalt sig som her gjengit, vil vi håbe at ordene bare er at forstå som uttryk for vanlig indremissionsromantik og ikke skal antyde at selskapet virkelig, ser på sit arbeide på Svalbard som hedningemission. I sidste tilfælde vilde det være dobbelt urigtig av det norske kirkestyre at opfylde hr. Sverdrups håb om at indremissisionsselskabet får beholde myndigheten til at ansætte prest deroppe.

Den endelige statskirkelige ordning av vort nordlige biland vil vel endnu ta lang tid, og man må være taknemmelig for at det private initiativ har draget omsorg for at der allerede nu er blit tat fat på et kristelig arbeide. Men hvis denne omsorg skulde være medbestemt ved  ønsket om at foregripe ordningen av kirkeforholdene på øen, vilde  den derved alene stille sig selv i et mindre fordelagtig lys end man gjerne vilde se den. Når Svalbard indordnes i den norske stat, må det vel være givet at det i overenstemmelse med vor hele kirkelige orden også indlemmes i den norske kirke og ikke underlægges et privat indremissionsselskap om hvis sikkerhet som kirkelig mandatmyndighet der kan næres tvil.