Av E. L. (Nordlys 24/12-37)
I den lille byen lå gaten alt tilslørt av den begynnende haustskumring.
Liv og rørelse var ikke nettopp det som preget stedet til tross for at gamle D/S «Munroe» lå klar til å gå til Svalbard med 60 mann.
Tilstrømmingen til byens Svalbardkontor var ikke den gang så stor som nu i våre dager. Det forekom ofte at det blev vervet folk på landsbygden. Også i byen traff man støtt på en som tilbød plass.
Vi var noen stykker som hadde stoppet opp på gjennemreise.
En av kameratene mine, la oss kalle ham H. H., gikk ut om eftermiddagen. Kort tid efter kom han tilbake i en viss fart og fortalte at han hadde fått arbeide på Svalbard. Hvis vil meldte oss kunde vi også få jobb der oppe, for å arbeide på Svalbard var å spille hasard med livet. Men efter en lang parlamentering blev vi enige om å fare oppover.
Bare de som har prøvd det, kan tenke sig til hvorledes denne vår første reise til det ukjente om vinteren i de dager virket på oss. Vi gjorde oss så modige og manndige som mulig, men ved avskjeden var det nok mange som felte en tåre – og det blev jo også den siste.
Tross at man blev transportert oppover til Svalbard som om man var dyr, gikk alt bra de 5 døgnene turen tok. Omsider kom vi da frem og hver fikk arbeide i gruven. H. H. fikk kjørerjobb.
Tiden sneglet sig frem med kulde og sne. Vi skulde snart bli avskåret enhver forbindelse med omverdenen og bli overlatt til ensomheten. Siste båt til Norge lå klar til å gå. – De fleste hadde sikkert skrevet noen ømme ord hjem til sine.
– – –
Båten glir sakte ut fra kaien.
Den gir noen kraftige støt i dampfløiten. Kraftstasjonen svarer. Så går skibet utover. Vi blir igjen. Kanskje de fleste med større lengsler enn jeg kan beskrive.
Vi er latt ensomheten i vold.
Og straks går tankene fritt om. Hvorfor er vi egentlig her i isørkenen? Hvorfor oppholde sig inne i det svarte helvete som gruvene er, hvor man er i fangenskap, er trell – kapitalismens trell.
– – –
Svalbard er ikke noe sted med meget moro. Av den grunn var det at en engelsk turist engang spurte om vi skulde være lenge der oppe. Da vi svarte at vi skulde være her så lenge vi orket, utbrøt turisten: «Ja, men er dere straffanger?» Slik blev altså vår kummerlige tilværelse betraktet av de som stod fjernt fra den.
– – –
Alt var kommet sig i vanlig gjenge siden siste båt var gått. Tiden sneglet sig frem. Dag blev til natt, – bare natt, bare mørke. I gruvene går alt med humør og lyst. Maskinene surrer og går. Kullene blir sprengt løs av fjellet og kjørt ut av gruvene. Der inne kjører man med hest. Ute brukes taubane bort til lagringsplassen. H. H. kjører og liker arbeidet svært godt.
Vi andre ligger inne på strossene og bryter løs kull. Ser på tilværelsen med skepsis og pessimisme. Vi får høre at det skal være så utrygt for gassen der inne. Den øker pessimismen. Men arbeidet går allikevel med sang og munterhet. Vi aner ikke hvilken fare det ligger i gassen. Ingen tenker på hvor fryktelig den er når den eksploderer. De fleste tror det blir er lite blaff og dermed basta. Snart skulde vi få lære noe annet.
Mange av karene var hissige til å henge i. Arbeidet dagstøtt inne i de mørke sjakter. Andre skoftet uke efter uke. Hvad det kom av, kan ikke jeg forklare.
Det lir frem mot jul. Mange tar julen tidlig og som regel blir det ikke pågang igjen før nyåret er vel overstått, for da å begynne på jobb med fornyet kraft.
Det blev jul, og de fleste feiret den stille og rolig. De fleste holdt sig innendørs. Svalbards gruvearbeidere er ikke herdet mot vinterkulden. Og liten fornøielse er det å gå ut i mørket. Utelivet består i å gå til spisesalen og tilbake.
– – –
Annen nyttårsdag det året var en fredag, og enkelte av arbeiderne begynte å gå på arbeide igjen. Andre vilde holde helg disse to dagene til uken var ute.
Av mine barakkekamerater var det en som gikk til arbeide. Vi gjorde hvad vi kunde for å få ham til å la være. Men han måtte gå. Det nyttet ikke å overtale ham. Vi gjemte skoene hans. Men intet hjalp. Han tok våre sko, og så måtte vi finne frem hans. Til slutt lot vi ham gå. Og med ordene: «Denne gangen gikk det ikke. Dere får da ha det så bra da», sa han da han forsvant ut gjennem døren.
Den var vel 33 mann som var gått på arbeide. Resten av oss satt nede i barakkene og spilte kort eller lå i køiene og sov.
Nattens ro og taushet var senket over gruvebyen. Alt var fred. Bare oppe gruvene hørtes lyd fra stål mot berg.
Med ett blev vi nede i byen vekket av våre drømmer. Et voldsomt brak. Husene rystet, vinduene sprang i stykker av presset. Så fulgte en dyp stillhet.
Nu begynte dampfløiten å ule. Det lød uhyggelig.
Et par karer ropte: «Dynamitthuset er eksplodert!»
Ulene vedvarte. Da skjønte vi det. Det var fra gruven eksplosjonen var kommet. Redselen grep oss. Dødbleke og skjelvende så vi på hverandre. Alle styrtet vi mot gruva. Vi raste i forvirring oppover. Alle sprang.
250 – 300 meter oppe lå den. Vi forsøkte å rigge opp heisen, men alt stod. Oppe i fjellet hvor inngangen til sjakten var, lå alt i mørke. Et dødens mørke.
En eldre kar kom løpende. Han ropte på sønnen sin, Anton.
Da vi kom opp til gruven, møtte redselen oss. Da først skjønte vi hvad som var hendt.
– – –
Et solid betonghus som hadde stått utenfor gruveåpningen, var blåst bort. Det var bare ruiner tilbake. Store jernstenger som hver hadde en vekt av et tonn, var blitt slengt nedover fjellsiden. Flere hele 150-200 meter nedover.
Vi forsøkte å forsere oss inn gjennem stollen. Alt var hulter til bulter. Skinnegangene var snurret som korketrekkere. Stempler og putene nedrevet. Murene var feiet vekk. Det var vanskelig å trenge inn, men det gikk da.
Da vi var kommet 100 meter inn, fant vi den første arbeideren. Han blev båret ut av gruven og kom sig ganske snart. Han var den eneste som kunde gi noen en forklaring om den redselsfulle ulykken. Våre øvrige 32 kamerater var så lemlestet at knapt en eneste kunde gjenkjenne. De klæsrester likene ennu hadde på sig, var det vi tok de forskjellige ut med.
– – –
Den vinteren blev forferdelig. Tanken på våre kamerater som hadde satt livet til på en så grusom måte, var nær ved å gjøre oss gale.
I barakkene stod de tomme køier og minnet oss om ulykken. Jeg tenkte til stadighet på min venn H. H. som absolutt måtte dra opp for å arbeide.
Den vinteren blev Antons far synbar gammel.
Slik endte julen på Svalbard den vinteren.