av politimester Haavie-Thoresen
(Nordlands Framtid 18/10 1929)
Den arktiske øgruppe Svalbard ligger i den norske sektor av polar-bassenget og har et areal av ca. 64 000 kvm.
Gruppen består av 4 større øer: Vest-Spitsbergen, Nordostlandet, Egdeøya og Barentsøya samt en mengde mindre øyer.
Ved traktat av 1925 er øgruppen tillagt Norge. Forvaltningen har i de sidste år vært undergitt en sysselmann, og da sysselmann Bassøe i 1928 blev utnevnt til fylkesmann i Troms, blev han pålagt fremdeles å overta sysselmannens gjøremål, inntil stortinget hadde tatt endelig bestemmelse om den fremtidige administrasjon på øgruppen.
Sommeren 1929 har politimester Haavie-Thoresen vært konstituert som sysselmann i tiden 1. juni – 1. oktober.
Vi har bedt ham fortelle om sine erfaringer og inntrykk fra Svalbard, og han har meget beredvillig efterkommet vår opfordring,
– Hvordan stiller det sig med kullgrubedriften og dens fremtidsmuligheter der oppe?
– For tiden er det kun Store Norske Spitsbergen Kullkompani som er i drift. Dette har i de siste er stadig øket produksjonen, og i siste sesong er der utvundet 200,000 tonn kull. Neste år vil driften sannsynligvis bli yderligere utvidet.
Grubene som drives av dette selskap, ligger ved Advent Bay, en gren av Isfjorden på vestkysten.
Grube nr. 1 som blev tatt i drift før det norske selskap overtok i 1917, er nu i brand. Den har brent i snart 10 år, og driften er nedlagt. Der ser man nu ofte ild og røk slå ut av fjellsiden. Den ligger bak Longyear City ved Advent Bay.
I de senere år har der kun vært drevet i grube nr. 2 der likeledes ligger ved Longyear City.
Der har man gravet flere kilometer inn i fjellet. Kullaget er her omtrent 1 meter tykt og kvaliteten er prima.
Gassholdigheten er liten og askemengden bare 6–7 pst., mens engelske kull holder 10–11 pst. aske.
Kullene fraktes med taugbane 2 – 8 km. utover langs fjorden til Hotelnesset, hvor de lagres for senere innlastning i skibningsperioden.
I sommer er selskapet begynt med forarbeider til en grube nr. 3 ute ved Hotelnesset, og produksjonen vil, når denne grube åpnes for drift, kunne økes betydelig.
Arbeidsstokken har i siste sesong vært ca. 500 mann, til vinteren vil den bli noe mindre.
Flere arbeidere har tidligere vært beskjeftiget ved A/S Sydvaranger.
I høst er der overført ca. 60 mann, vesentlig familiefolk, fra gruben ved Kings Bay.
Denne grube som i flere år har vært drevet av Kings Bay Kull Comp., blev nedlagt etter grubeeksplosjonen i sommer.
Driften har i flere år vist underskudd, og har krevet offentlig støtte, dertil har det i den siste tid vært adskillige ulemper med gass og vann i grubene.
I sommer var der ca. 350 mann i arbeide, de fleste er nu ført hjem til Norge. Der overvintrer bare 2 mann som vakthold.
Der er i høst blitt drevet undersøkelser i nyopdagede kullag, øst for de nedlagte gruber, med fremtidig drift for øie.
Syd for Isfjorden i Braganza Bay i bunnen av Bellsund, ligger Sveagruben, som eies og har vært drevet av Svenska Stenkolls Aktiebolag, Spitsbergen. Produksjonen var i 1924 100000 tonn. I denne grube utbrøt der brand i 1925, forårsaket ved antennelse, forvolt ved et bensinlokomotiv. Driften blev deretter helt nedlagt.
Der kan dog være håp om at driften vil bli gjenoptatt.
I fjor blev der drevet undersøkelser, og det viste sig da at branden var slukket.
Det samme blev konstatert i år, da en representant for den svenske stat, den norske bergmester og sysselmannen var nede i gruben.
Kullforekomstene regnes for å være rikholdige og av god kvalitet og lagene er optil 4 meter tykke, så det er å håpe at svenskene vil ta driften op igjen.
Isforholdene byr dog på adskillige vanskeligheter, så skibningssesongen vil bli kort.
Der finnes også andre nedlagte gruber på Svalbard, som Nederlandske Spitsbergen Comp. ved Green Harbour (ved munningen av Isfjorden) et anlegg som har kostet 14 millioner kroner og i 1924 produserte 65000 tonn, og Anglo Russian Grumant Comp. øst for Green Harbour, som i 1924 produserte 16000 tonn.
Ved disse gruber er der nu vakt hold året rundt, men der vil neppe bli tale om fortsatt drift i den nær meste fremtid.
Den samlede kullmengde på Svalbard er beregnet til 8 milliarder tonn, dertil kommer ca. 200 millioner tonn på Bjørnøya. Driften ligger også nede.
Flere ekspedisjoner har i sommer drevet skjerping på Svalbard efter forskjellige, mineraler som øgruppen er meget rik på.
– Vi ønsker å høre litt om fangstforholdene der oppe.
Politimesteren forteller at retten til å drive fangst er helt fri for såvel nordmenn som utlendinger.
Staten eier all grunn og enhver har rett til å sette op fangsthytter hvor han vil.
Fangst av isbjørn, blårev og hvitrev foregår over hele øgruppen, og fangstfolk er den eneste fastboende befolkning utenom grubearbeiderne.
Flere driver fangst deroppe 5–7 år i trekk uten å reise hjem. Det er særlig folk fra Nord-Norge. Skinnene er nu i god pris, idet der betales optil 500 kroner for blårev og 200 kroner for hvitrev, så heldige fangstfolk kan tjene godt.
Men der er ofte strid om fangstfeltene, da folkene kommer i veien for hverandre og som nevnt alle har samme rett.
Det vil nok bli nødvendig å få en ordning istand med opdeling av fangstområdet i zoner og utvisning av fangstpladser. Foruten nordmenn deltar også enkelte svensker og tyskere i fangst deroppe.
I sommer har for første gang på mange år et hvalfangerselskap drevet fangst ved Svalbard. Det var utrustet fra Sandefjord fikk over 6000 fat olje – et pent resultat.
Renen er nu helt fredet – fra 1925 – da man har fryktet for at den vilde bli helt utryddet. Bestanden er siden den tid gitt noe op.
Erfarne og kjendte fangstmenn fra Vest-Svalbard anslår den nuværende renbestand til 5 – 600 dyr.
Der skal nu drives forsøksavl med moskusdyr, som er blit ført op i siste halvdel av september. Der betegner et interessant eksperiment, men vil neppe få noen større økonomisk betydning for Svalbard.
Vi har lest og hørt om forskjellige ekspedisjoner som skal ha besøkt Svalbard og spør politimesteren om han har nærmere kjennskap til saken.
– I år har det vært rolig, sier han. Albertini-ekspedisjonen var i Kings Bay en kort tid på gjennemreise til Øst-Svalbard.
Som sysselmann foretok jeg besiktigelse av gravplassene i øenes nordvestlige del i Magdalene Bay og Amsterdamøyene.
Jeg var også i Virgohamn på Danskeøya hvorfra svensken Andrée (1897) og amerikaneren Wellmann (1906) foretok sine nordpolsekspedisjoner. Andrées hus er nu helt borte og Wellmanns lufthall er også revet ned.
Endel materiell ligger igjen, men det meste er blitt brukt til bygning av fangsthytter.
– Hvad mener de om Svalbard som turistland?
– Det må sies å ha adskillige muligheter. I sommer hadde vi besøk av flere utenlandske kjempedampere – mest tyskere – med optil 2000 passasjerer. Turistene var meget begeistret for den særpregede natur.
For tiden er der dog ikke noe sted hvor de kan ta ophold på land.
Det har vært på tale at bygget turisthotell et sted på strekningen Kings Bay–Smeerenburg f. eks i Virgohamn, hvor turistene i tilfelle vilde få anledning til å drive jagt på sel og forskjellige slags fugl.
Imidlertid er sesongen så kort og adkomsten så vanskelig at det neppe er å vente at privatpersoner vil sette midler i et slikt foretagende.
En turistforening vilde her ha en opgave å løse til ophjelp av turistlivet i vårt land.
– Er det håp om å fa ordnede skoleforhold på Svalbard?
– Der arbeides med saken. Det har vært foreslått at bygge et internat – efter mønster fra Finnmark – i Advent Bay, hvor den største drift har vært i de senere år. Barna fra Kings Bay skulde så sendes dit. Denne plan er opgitt.
Der er nu av Stortinget bevilget 15,000 kroner til bygning av skolehus i Longyear City, og hvis dette neste år bevilger resten av overslaget 15 – 20,000 kroner, vil antagelig Svalbard få sitt første skolehus til neste høst.
I Advent Bay er der 15 – 20 skolepliktige barn.
Det er nemlig bare en del av funksjonærene som har familien med sig dit op.
Boligforholdene er slik at arbeiderne ikke kan ta familien med sig.
Under sitt ophold på Svalbard var politimesteren i sitt virke som sysselmann særlig knyttet til Kings Bay og Advent Bay. I Green Harbour var en arbeiderbarakke innredet til kontor, men forøvrig har man i embeds medfør måttet foreta mange reiser på strekningen mellem Kings Bay og Advent Bay. Til disse turer blev benyttet et ishavsfartøi med tre manns besetning.
Ishindringer medførte ofte forsinkelser på flere døgn.
Der er trådløse telegrafstasjoner med fast forbindelse med Norge på de tre forannevnte steder med hovedstasjon i Green Harbour.
Sommeren har vært dårlig der oppe iår.
I juli var det dog forholdsvis bra, med en dagtemperatur på 5–6 gr. C. I august var det en isperiode på tre uker. Polarisen – baksen kom drivende øst fra rundt Sydkap og la sig i fjordene på vestsiden, så kulleksporten måtte innstilles.
Man skjelner mellem 3 slags is: Fjordisen om våren – som «Pasvik» i vår blev sendt op for å bryte – kalvis fra breene og polarisen (baks) som kommer drivende nordfra polarbassenget. Den er 10 – 12 meter tykk og optrer ofte om sommeren; da stenger den helt for all trafikk på sjøen.
Man regner at vestkysten er tilgjengelig i tre måneder, såfremt isforholdene er normale.
Om vinteren er kysten omgitt av havis, og Svalbard er da avstengt og danner et rike for sig ute idet stormfulle Nordishav.