Trønderavisa 7/12 1960
Bygningssnekker Bernhard Lund i Beitstad er nettopp kommet tilbake fra Svalbard, der han har vært på arbeid i sommer. Han var med årets nest siste båt der ifra – «Inger III», for en ukes tid siden. Julebåten til Svalbard, som i år var «Inger V», var da nå veg oppover, og de møtte den undervegs.
Nå var ikke dette første gangen Bernhard Lund var på Svalbard, og når han satte kursen heimover etter å ha vært der bare fire måneder, så var det ikke fordi han var redd vinter og mørketid og den slags. Han har ikke mindre enn 8 overvintringer bak seg der oppe, og en gang «sto han over» i to år i trekk.
– Nei, men det var liksom ikke den gamle susen i arbeidslivet der lenger, fortalte han da vi stakk innom i heimen hans på Vellemælen forleden for å prate kull og kvitrev og isbjørn – og for å ønske velkommen tilbake.
– Begynner å bli fullt utbygget alt sammen?
– Ikke det heller, men alt går i et langt mer bedagelig tempo nå enn før – jeg kjente meg faktisk ikke igjen der slik. Før hang vi i med lange arbeidsdager og liv og fart over det hele, men var det ikke anledning til enn 8 timers dag og så ble det 16 timer på brakka da. Slikt blir for kjedelig i lengden. Dessuten er det jo ingen ting å legge skjul på at den som reiser til Svalbard gjør det for å tjene penger, og med bare ordinær arbeidstid blir det ingen stor fortjeneste der heller.
– Ferdig med Svalbard nå da?
– Mm, nei, det vil jeg ikke si. Blir det ringt etter meg til våren slik som nå i år, så er det vel mest trolig at det bærer i veg igjen – det er så rart med det.
–Jo, vi kan nesten det – skjønner det på grunn av alt det Svalbard som omgir en inne i stua – det drar nok dette landet, og drar sterkt. Er nok egnet til å vekke minner disse tingene han har hatt med seg heim – alle fossilene for eksempel som forøvrig for vårt vedkommende har de uopplevde eventyrs glans over seg. Det er med en følelse av andakt vi håndterer disse steinhellene med innpregede mønster av bregner roser og muslingskall. For en avismann blir dette til klisjeer laget på Vårherres egen klisjeanstalt som illustrasjon til den samme Herres historiske verk om Svalbard i en tidsalder så langt tilbake at det ikke var mennesker verken til å huske eller glemme den. Vi faller også i staver over en kolleksjon av forsteinet frukt, som får oss til å tenke på «en hage mot Eden i øst» – den var kanskje til på noenlunde samme tid.
Men det er også mange andre Svalbardminner i denne et stua. Der har vi et bilde av Lund i ferd med å mate kvitrev.
Festlige dyr, sier han, og så tillitsfulle. Kom og spiste av hånden fort vekk, eller kom stiltrende bakpå oss når vi satt i fred og ro – nufset borti oss med snuten for å påkalle oppmerksomheten. Måtte bli godvenner med slike dyr.
– Ja, sier fruen som kommer inn med kaffe i det samme, det blir nok ikke noe kvitrevskinn på meg samme hvor mange ganger han reiser til Svalbard – skyte en kvitrev har han nemlig ikke hjerte til. Lund innrømmer det, og dermed kommer praten inn på andre dyr – moskusokser, som han også har bilde av, isbjørnen som er en vanlig gjest i disse trakter, og som en fangstekspedisjon på Halvmåneøya skjøt 123 stykker av forrige år. Det var enda en som het Nesjan fra Namsskogan med på den ekspedisjonen. Uheldigvis mistet de alt saltet sitt under forlis da de dro oppover til øya om høsten, og således fikk de ikke preparere skinnene som de skulle. Tapte nok mye penger på det.
Grønlandshundene blir også et kapitel i samtalen, og Lund forteller om en dame som kom trippende i land på kaia i Longyearbyen med en sånn en liten kjælehund i band, og ble mottatt av grønlandshunder. Det ble kort prosess – et par tre knurr og like mange jafs, og der sto damen igjen med et hundebånd uten hund.
Å jo, det hender litt av hvert i Longyearbyen, får vi høre. Håkjerringfiske helt inn til kaia somme tider. En Ålesund-båt tok full fangst der – det vil si full last med tran. Håkjerringene ble bare heist opp så de fikk sprettet dem opp og tatt ut leveren, dermed ble de slått løs av kroken så de dumpet til sjø igjen. Jammen svømte de sin veg like godt og forsvant i dypet, men der ble det nok permanent mørketid for dem også.
Mørketida, ja – det er ikke alle som tåler den der oppe Lund forteller om to karer som ble litt rare av seg ene vinteren. Legen forordnet spaserturer for dem begge, og sa til den ene at han fikk passe på kameraten sin for han var blitt litt rar av seg. Det samme sa han til den andre også, og der gikk da de to og passet på hverandre ut over våren, og begge betrodde seg hviskende til folk de traff at «jeg må gå rundt og mosjonere litt med denne karen, for han er liksom blitt litt rar av seg – tålte ikke mørketida, da, ser du.»
Begge karene ble i orden igjen da sommeren kom.