av Th.
(Polartidende nr.1 1950)
Hundeutstillingen er nettopp åpnet i «Håndverkeren», og for full fart for utgående møter jeg Leonhard Seppala i døren.
– Nei, ka farken er det deg? sier han.
– Bli med meg, jeg må hjem å pakke. – Det er blitt noen drinker i forbindelse med åpningen av utstillingen, og vil du tro det eller ikke, så tar de på synet. Skulle du ha sett slikt. En begynner nok å bli gammel.
– Han Ingstad holdt en fin tale – ja, han er en kjekk kar.
– Du kan tro jeg hadde en fin tur nordpå, og jeg fikk besøkt de fleste av mine gamle venner fra Alaska. Evensen på Skjervøy, Kjeldsberg på Kjækan og ikke å forglemme Kåsen-guttene i Burfjord.
– Og så besøkte jeg Ricarda i Badderen. Jeg var der to ganger, og første gangen jeg kom inn, satt hun ved bordet.
God dag, sa jeg – God dag, svarte hun. Kjenner du meg ikke igjen, Ricarda? Hun snudde på hodet, så litt nøyere på meg. Nei, svarte hun tvert.
At du ikke kjenner meg igjen – jeg som ga deg så mang en god klem i gamle dager.
Tøv, sa hun – du har aldri klemt meg.
Nei, nå må du se riktig nøye på meg.
Hun vurderte meg på nytt, nei, hun tok meg nok for å være emissær eller handelsreisende. Og etter den tverre minen hun satte opp, så likte hun nok hverken emissærer eller handelsreisende. Nå fant jeg tiden inne til å gi meg t kjenne.
Jeg er han Leonhard Seppala. Å nei, Ricarda at du ikke kjenner meg igjen. Men da lyste hu opp og reiste seg i en fart.
Jo, nå kjenner jeg deg igjen. Og jeg som tok deg for å være emissær. Vi fikk oss en god latter over denne felles tanke. Velkommen skal du være. Det var riktig hyggelig at du så innom. Vil du ha ordentlig sei-mølje?
Litt etter så jeg at Ricarda og fostersønnen dro fram flagget.
Du trenger ikke heise flagg, sa jeg. Jeg hørte på turen at kongen ikke kommer innom Badderen, da kongeskipet ville gå forbi, da tiden ble for knapp.
Det er ikke for kongen jeg heiser flagg – det er for deg, sa Ricarda, og flagget gikk til topps.
Vi spiste sei-mølje, oppfrisket gamle minner og hadde det riktig hyggelig.
– Så synd at jeg ikke fikk treffe din far før han døde. Vi hadde mye sammen borte i Nome, både godt og ondt.
Seppala er i stadig bevegelse. Hele mannen lever med i det han forteller. Historier og pussige episoder fra et langt og beveget liv kommer om hverandre, og det blir for meget å ta med her. Men jeg skal nevne en.
– Samuel Balto het en av de to lappene Nansen hadde med seg over Grønlandsisen. Balto havnet naturligvis også i Alaska, hvor han levde høyt på sin berømmelse. Det går utallige historier om hans meritter. En kveld var det en stor internasjonal tautrekningskonkurranse i Nomes største lokale. Nordmenn og svensker møttes her som i nesten alt ellers i finalen. Det var dødsstille i det pakkfulle lokale, og spenningen var nesten uutholdelig, da finalistene i lengere tid hadde ligget i innbitt kamp, men ikke klarte å rikke hverandre. Plutselig blir det uro på det ene galleriet og Baltos for de tilstedeværende nordmenn så kjente stemme og gebrokne norsk lyder ut over salen:
– Horra for di nårske gutter – husk på Nansen og Balto.
Det svenske laget slappet av et lite øyeblikk og ble dratt over streken. – De svenske tilskuerne ble rasende, og Balto ble ekspedert på hodet i snøskavlen utenfor lokalet. – Men hva gjorde det – Balto tjente mang en god ”norsk” dram på den episoden.
Etter at Seppala har pakket en stund, sier han:
– Nei, nå må jeg til byen en tur. Jeg må innom en sølvsmedforretning, for å kjøpe en gave til min kone.
Vi går til David Andersen.
– Ja, her gikk jeg i kunstsmedlære i 1898-1900. Jeg smidde en port eller var det vindusgitter, og farken vet hvor den er blitt av.
– Ferdig der, går vi innom ”Palmen”.
– Min kone sa at jeg måtte drikke meget bokkøl mens jeg var i Norge. Jeg holder meg for tynn, sier hun. Men her har dere jo ikke bokkøl.
– Ja, ja eksporten får gjøre nytten.
Et glass mørk eksport går ned på høykant og så avsted igjen.
– Jeg reiser i kveld gjennom Sverige, Danmark, Tyskland til Belgia, hvor jeg skal besøke min kones familie. Så går turen gjennom Frankrike til Cherbourg hvor jeg tar «Queen Elisabeth» den l. november over Atlanteren.
– Det har vært riktig hyggelig å hilse på deg og ikke minst å gå sammen med deg, da du ikke er så meget høyere enn meg. Jeg har nå i ca. 72 år gått rundt og ”sett opp til” folk, og det tar på nakken når en begynner å komme opp i årene. Lei det blir en også. – Jeg husker i Alaska, der pleide jeg i min ungdom alltid å spandere drink, når jeg traff en kar som var mindre enn meg. Og det kunne jeg godt gjøre uten å bli ruinert, for det hendte meget sjelden.
Og så ler Leonhard Seppala hjertelig.
– Ja, takk for nå og vel møtt igjen.