Kaptein O. J. Willoch, sjef for «Michael Sars» skriver i «Tidens Tegn».
«Tidens Tegn» bragte for en tid siden en meddelelse om en hollender, grev van Hogendorp jr., som ved en skandaløs lettsindig navigering var blitt landsatt alene på den ensomme øy Hopen i stedet for sydspissen av Spitsbergen.
Jeg hadde forleden en samtale med van Hogendorp på Grand hotell, Tromsø, hvor han nettopp var kommet fra sin eventyrlige ishavsferd. Den unge sympatiske greve var i strålende humør og nød sivilisasjonens goder efter måneders savn og slit på Hopen og på ishavsskøiter. Han forteller, at han med en ishavsskøite først kom opunder Sørkapp, men slapp ikke i land på grunn av drivisen. Så lå de og krydset 2-3 dager, til dels i usiktbart vær og får tredje dagen igjen land i sikte. Skipperen mener at dette er Sørkapp, de andre mener nei, men skipperen rår og van Hogendorp går. Han blir satt i land på vestsiden av øya, hvor den er praktisk talt utilgjengelig, høi og stupbratt helt ned i sjøen. Der må han først traske over is og når heldig stranden med sin oppakning, ryggsekk med 25 kg proviant og annet, telt og ski.
Men nu begynner strabasene for alvor. I to samfulle døgn bokstavelig talt arbeidet han sig op fjellsiden, hvor fjellet er 2 a 300 meter høit og så bratt at han må hugge sig fotfeste i det. Efter mange timers slit finner han på å lage en stige av sine ski og noen remmer. Han hugger avsats i fjellet, setter skiene der, klatrer op, lager en ny avsats så stor, at han kan stå der og hale stigen op. Slik sliter han til han har et snes meter igjen. Da – mister han ryggsekken med nesten alt han eier av proviant, sakstant, kompas og 400 kroner, ned i sjøen og tilbunns med det.
Men op kommer han med sitt telt, sine ski og staver, litt pemmikan og et par fyrstikkesker.
Han hadde nu forlængst forstått, at dette ikke var Spitsbergen. Nu begynner han et liv under omstendigheter som kunde knekke den modigste. Men van Hogendorp hadde 5 års erfaring fra Spitsbergen og er en mann som ikke gir sig over. Om natten sover han dels i sitt lille telt, dels i en av øens tre elendige hytter. Han fanger fugl, eller skyter dem med pil og bue. Og steker dem. Han får se en rusk av en isbjørn, lager et spyd av skistaven og en tollekniv og går efter bjørnen. «Men den forsvandt heldigvis i tåken», sier greven med et smil, «for jeg er redd for, at innen kort vilde den ha snudd sig og da – hadde nok den gått på jakt efter mig».
Imens går tiden og van Hogendorp blir mer og mer fortvilet. 3 ganger ser han fangstfartøier og gjør alt hvad han kan for å påkalle oppmerksomhet. En skøite ankrer endog op ved øya, men før han kan nå så nær, at de kan se ham – har den lettet og gått sin vei. Da griper fortvilelsen ham. Han skriver nødrop med kritt, i alle tre hytter et langt brev med bønn om hjelp i en hytte, og et brev til sin forlovede i en annen. Han begynner å forsøke å lage sig en båt av drivtømmer.
Han mister regning med tiden, aner ikke hvor lenge han har vært der.
– Men De vet antagelig når De ble landsatt, og når De blev reddet?
– Ja, og efter det skulde jeg ha vært på øya i omtrent 4 uker.
Som «Tidens Tegn» tidligere har bragt meddelelse om var «Michael Sars» innom øya 19. august for å lete efter «Lathan» og fant nødropene og grevens ene brev, men ikke ham selv, som omtrent en uke før var blitt reddet av fangstfartøiet «Skjoldmøen». Da «Michael Sars» lå i Tromsø, var van Hogendorp om bord der og takket besetningen i en velformet og dypt følt tale for dens arbeide for å hjelpe ham.
«De gleder Dem til å komme hjem nu?»
– Jeg skal ikke hjem ennu, sier van Hogendorp. Jeg skal tilbake til Spitsbergen, men denne gang går jeg ikke i land på Hopen – såsnart jeg har fått fatt i penger. Jeg skal skrive om Spitsbergen og mine erindringer – og det må gjøres på åstedet, mens jeg overvintrer alene.
I sannhet en ukuelig kar.
Jeg har kalt denne lille notis en «Ishavsskandale». Det er selvfølgelig intet mindre enn en skandale, at en mann, der har ansvaret for mange menneskeliv og for et fartøi, at han kan prestere det han i dette tilfelle har gjort. Ti det var ikke nok med den skandaløst lettsindige navigering, som foran omtalt. Nei, efterat føren har landsatt van Hogendorp på Hopen i stedet for Sørkapp – og disse ligger dog 110 nautiske mil fra hinannen og har et utseende så forskjellig som natt og dag – efter dette seiler mannen med sin skute flere dager vestover og – kommer til Sørkapp! Nu skulde man tro, at han søkte å gjøre godt sin skandaløse lettsindighet. Men nei, han simpelthen lar det hele skure!
Dette er et forhold som myndighetene må undersøke. Folk som er kjent med ishavsforhold vet, at der dessverre har hendt nesten like ilde ting flere ganger før. Og den slags ing må det bli slutt med.