En heltedåd som ble glemt

En heltedåd som ble glemt

En heltedåd som ble glemt

Av Vilhelm Bjørset

Aftenposten 14/10 -1928

Det er en gammel historie, som her skal berettes, – en historie helt fra 1916.  – – Men det er en historie, som har krav på å bli minnet, en historie om nord­menns dåd i ismarkens forferde­lige øde –  om Ishavets helter som fravristet døden dens sikre bytte og frelste 24 mann fra undergang ved Bjørnøyas barske kyst.

Det var i oktober måned 1916 – snetykke og oprørt hav med orkanaktig storm av sydsydvest. Oppe i havet mellem norske­kysten og Bjørnøya lå den engel­ske 5500 tonner «Buxton» og hugg i sjøen. Den var befraktet av den franske regjering og var underveis fra Arkangelsk med trelast. På grunn av magnetiske forstyrrelser og snedrev var den kommet ut av kurs og natten mellem den 12. og 13. oktober gikk skibet med full fart på grunn på en sandban­ke like opunder Bjørnøyas stup­bratte fjellvegg, som her faller i havet fra mer enn 400 meters høide.

På Bjørnøya lå der den vinter en del opmålingsmenn som skulde kartlegge øen. Blandt disse be­fant sig en ung assistent, Thor Sten Sørum, som i grålysningen dagen efter grunnstønningen var ute på en ekspedisjon ikke langt fra det sted «Buxton» var stran­det. Han opdaget skibet og traff øieblikkelig foranstaltninger til å redde det nødstedte mannskap. Ombord i «Buxton» hadde man i ren desperasjon i nattens løp utrustet en av redningsbåtene, som under førerskap av skibets styrmann skulde søke å nå Norges kyst. Denne båt var på grunn av det forferdelige vær som raste, ikke kommet langt stykke fra skibet da Sørum fikk øie nå det, og Sørum så vel som hans følgesvenner, forstod straks at det først og fremst gjaldt å redde folkene i livbåten.

Sørum drog nu sammen med sine folk den halvannen mil lange vei fra Hvalrosshavn over til Kullbukten, og da været henimot mid­dagstid gav sig litt, satte de ut på det oprørte hav i en liten ro­båt. De fire som fulgte med Sø­rum var Odin Hjule fra Tromsø, Alfred Svendsen fra Finn­mark, Bernhard Finnbakken. Finnsnes, og Lorentz Norberg fra Tromsøsundet. Finnbakken hadde to ganger tidligere ufrivil­lig måttet overvintre på Spitsber­gen, den ene gangen på nordvest­siden, hvor han tildels intet annet hadde å leve av enn de rester han kunde finne efter isbjørnens mål­tider. Han hadde dengang vært sammen med syv andre menn, hvorav de fem var døde i vinte­rens løp. Allikevel uttalte Finn­bakken, at han aldri hadde vært så nær døden som da de rodde ut til «Buxton». Båten var liten og sjøen var svær, – flere ganger blev farkosten halvfylt av vann, – men frem kom de tross alt.

Uten å gi sig til å gå om­bord i det strandede skib, gav Sørum ordre til å fortsette ut til livbåten, som var på vei til Norge. Det var også i høi grad påkrevet at der blev ydet den hjelp, – flere av folkene, deriblandt nogen gre­kere, var næsten halvnakne og stivfrosne av kulde, og styrman­nen erklærte efterpå, at han hadde opgitt ethvert håb om redning. Var denne båt kommet videre, vilde man aldri spurt mere til disse folk.

Tross det svære hav og snedrevet kom Sørum og hans folk op på siden av livbåten og fikk folkene ombord. De blev ført inn til Kullbukten, hvor de blev vel mottatt og fikk bjørnebiff og tørre klær. Senere blev de av «Buxton»s mannskap, som var blitt igjen ombord i skibet, bragt iland på Bjørnøya ved hjelp av en slags ”taugbane”, som karene på Bjørn­øya med den største fare for sitt eget liv fikk rigget op mellom skibet og stranden.

Slik lyder med enkle ord den redningsdåd, som uforferdede menn med hjertet på rette sted, utførte ved Bjørnøyas ugjestmilde kyst, hvorved de frelste 24 mann fra dødens forferdelige favntak i Ishavets store øde.

Menneskeliv talte kanskje ikke så meget dengang under krigens år. Heltedåden blev nok innrap­portert til såvel den engelske som den franske regjering, men aldri har disse prektige karer, som satte livet inn for å redde «Buxton»s dødsdømte mannskap fått et anerkjennende ord for hvad de gjorde deroppe ved Bjørnøya i den barske oktobernatt, mens ele­mentene sang sin forferdelige dødsmesse. Også styret for Carnegiefondet blev gjort opmerksom på det som skjedde.

Hvor det er blitt av de fire mann som gikk med Sørum i den lille robåt, har det ikke vært mig mulig å få greie på, men Sørum selv treffer jeg daglig på min vei til og fra kontoret. Han er en mann av få ord, Sørum, – et mannfolk i ordets rette forstand. Han er ikke den som vil be om anerkjennelse eller takk for sin dåd i krigens tid der nord i ismarkene.

Men underlig synes det mig, at slik dåd ikke skal minnes også av eftertiden. Fireogtyve mann vil de idag ha ligget på Ishavets store kirkegård, hvis ikke disse menn, og da i første rekke Sørum, hadde handlet soen de gjorde. Vi mange som kjenner Sørum og skatter ham som menneske og venn, tør håbe, at der nu, tolv år efter fra rette hold blir det ham den anerkjen­nelse han vel har fortjent.