Print Friendly, PDF & Email

En føielig beretning om aktieselskapet og fangstfartøiet “Nordkap II” av Tromsø

av Arthur Ratche

(Morgenbladet 25/9 1937)

Norges nasjonalsang er i motsetning til mange andres absolutt upolitisk. Den nevner ikke slike ting som frihet eller selvstendighet, formodentlig fordi slikt regnes om en selvfølgelighet. Isteden besynger den et land, som er dekket med skoger og med tusen hjem. Den sier at landet er furet og værbidt og stiger op av havet. Den minner om fedrene og mødrene som bygget disse hjemmene. Og den ender med at Norges ”sag a-natt” senker drømmer over landet.

Dubley Vaill Talcott

Denne karakteristikk av Ja vi elsker er å finne i en usigelig morsom bok som er skrevet av den amerikanske billedhugger Dudley Vaill Talcott. Den heter «A/S Norkap II av Tromsø» og er i norsk oversettelse nettop kommet ut på Gyldendal. For så lang tid tilbake at Oslo ennu het Christiania fant billedhugger Talcott plutselig at han var blitt lei av kunstner- og kafélivet i Paris. Han vilde, skjønt ikke utstyrt med overflod av denne verdens gods, over i noget annet, noget fjernere og enklere. Et kart over den norske kyst kommer på grunn av en eller annen tilfeldighet op i nevene på ham. Det kunde være noget å komme til! mente han. Og drog til Norge.

I de første somrene her i landet drev han på med å padle fra Vestlandsfjord til Vestlandsfjord med en kano, først sammen med en fransk venn og siden alene. Lenger og lenger nord kommer han under sine sommerekspedisjoner, mere og mere betatt av landet og dets lys og mennesker. Av de siste dog ikke kritikkløst. Så ordner tingenes herre det slik, at han får en liten arv efter en bestefar. Den setter han i en skute ved navn «Norkap II», et sterktbygget norsk ishavsfartøi, som han blir eiermann av sammen med ishavsskipper Isak Isaksen av Tromsø, hvis datter Martha han i mellemtiden også var blitt betatt av, i den grad at han efter mange viderverdigheter formådde henne til å bli fru Dudley V. Talcott. Talcott var forresten den første av Marthas mange tilbedere som Isak ikke hadde tatt i buksebaken og lempet ut av huset, og det anså den på det tidspunkt vordende svigersønn som et godt tegn på, at det til syvende og sist vilde lykkes ham å bli gift med Martha. Isak var islos for Byrd til Spitsbergen i 1926. Han hadde på det tidspunkt han kom i forbindelse med Talcott utrolig mange oplevelser bak sig fra Vesterisen, Svalbard og Østisen. Samværet mellem ham og svigersønnen skulde komme til å foranledige enda flere oplevelser. Og om dem er det det berettes i denne bok.

Den presenterer sig forøvrig som ”En innberetning om aktieselskapet Isak Isaksen, Tromsø, Norge, som omsetter selskinn og selolje, laks, isbjørner, moskusokser og hvalrostenner – som driver sildefiske i vintersesongen og leilighetsvis påtar sig fraktfart – som organiserer jaktturer og videnskapelige ekspedisjoner til Svalbard. Øst-Grønland etc. – Eiere og redere av M.S. Norkap II: Isak Isaksen, Tromsø, Norge, overrettssakfører Arne Hansen, Tromsø, notbas Håkon Clausen, Finnsnes, preferenreaktionær og formann i direksjonen: Dudley V. Talcott, Hartford, Connecticut, USA. Kasserer: Enhver som kan beholde noget i fred for de andre.”

På grunn av sitt kompaniskap med Isak Isaksen kommer Talcott til å gjøre en rekke turer til Norge, han pendler i flere år mellem Amerika og Tromsø og er hyppig passasjer på «Stavangerfjord» og på hurtigrutene opover kysten. Han blir boende på hoteller i Bergen, Tromsø og Svolvær og Reykjavik og forskjellige andre steder og opdager, at der er utrolig meget som skal utrettes for det lykkes å komme under seil med «Norkap II», som både har seil og motor. Bare undtagelsesvis slipper han å kjempe mot økonomiske vanskeligheter som for eksempel den gang han gikk på sildfiske i Øst-Finmarken en vinter, det – som det senere viste sig – til alt hell blev nektet å gå til Østisen med skuten. Sovjetmyndighetene nektet i siste øieblikk licens. Til Øst-Grønland gjør han flere turer, dels uten og dels med amerikanske jaktpartier.

Dette er rammen for de begivenheter som der fortelles om i boken «Norkap II», som er oversatt av Nils Lie og det på en måte at man har inntrykk av at oversettelsesarbeidet har været oversetteren en stadig kilde til fornøielse. Fordi alt der berettes om i boken er ting som vi kjenner til gjennem avisers og bøkers beretninger om fangstliv og om utenlandske jaktekspedisjoner med utgangspunkt i Tromsø, og fordi menneskene Talcott støter på er kjent av enhver som har ferdedes nordpå, er stoffet oss på forhånd nært. Men det som gjør denne bok så charmerende er at den er skrevet av et humorfylt menneske som ser vårt land og vårt lands befolkning med nye øine, og med amerikanske, det kunde ikke lenkes at den kunde være skrevet av annet enn en amerikaner. Jo kanskje – av en engelskmann. Så er det en ting til: Fordi Talcott er billedhugger kommer der frem en forenkling i fremstillingen, som gjør at vi ser våre egne så velkjente ting på en annen, en kan næsten så plastisk måte. I forbindelse med denne omtale er der nogen tegninger som Talcott har laget. Studerer man dem finner man den samme enkelhet, den som sannsynligvis bare billedhuggeren kan opnå. Og nu kommer vi til det viktigste: Fordi en billedhugger sindig må arbeide frem mot den forenklede linje, glir denne tilbøielighet ham inn i sinnet også når det gjelder å gjengi noget opfattet i ord. Som en prøve på denne egenskap er det, hans opfatning av vår fedrelandssang er medtatt her. Og ikke sant – det formelig varmer å se fedrelandssangens ånd gjengitt på denne måte! Selv kunde ingen av oss finne en slik form for det. Men slik som Talcott opfatter fedrelandssangen, slik opfatter han alt det, han ser i dette land. Han undrer sig over at menneskene i Tromsø er så interessant i andres gjøren og laden og tilføier at det er da merkelig, for denne gjøren og laden er jo akkurat som de interessertes egen.

Talcotts styrke er ikke alene beretterens, men også det å kunne gjøre treffende refleksjoner. En sommer det så ille ut med utsiktene for å komme til Øst-Grønland med «Norkap II», og dit vilde han for selve oplevelsens skyld, kom han i forbindelse med en udmerket amerikaner Mr. Howard. Men Mr. Howard selv kunde ikke reise synderlig mange penger på det tidspunkt, og han fant bare to andre sportsmenn som hadde råd til å bli med. Men han kjente forskjellige mennesker som hadde forbindelse med forskjellige museer. Hvilket bringer forfatteren til følgende vidunderlige utbrudd:

Det regnes ikke som gyldig påskudd å dra til Grønland slik som jeg har gjort – simpelthen for å nyte skjønnheten og uberørtheten. Men å måle middeltemperaturen og fuktighetsgraden i luften, å ta prøver av sjøvannet på de og de steder i den og den måned, å fange markmus eller lemen, å konstatere om Grønland i de siste fem hundre millioner år har hevet sig eller sunket eller flyttet sig et par centimeter mot ost eller vest, å sette latinske navn på små ukjente arktiske blomster, og å grave op fredelige eskimograver og bringe benrestene hjem slik at professorene kan studere dem under lupe – alt den slags blir tatt høitidelig og kalles videnskapelige undersøkelser. Dette er noget som er typisk for vår tidsalder. Alle slags ekspedisjoner er nødt til å kamuflere sig bak et videnskapelig formål. Vi kunde like godt forsone oss med det først som sist.

Selv om man ikke vil underskrive alt det som Talcott her sier, så kan man i alfall more sig over det. Litt i det er det jo unektelig. Man må tenke på Ortegas ord om videnskapelige stekevendere. Men det viktigste er at det er godt sagt. Der er i ethvert fall enkelte øieblikk, at man i resignasjon kan si med Oscar Wilde at innholdet er intet, formen alt.

En annen gang kommer Talcott bort i vårt vidunderlige ord som dekker et like vidunderlig begrep, stemning. Nordmennene har, sier han, et begrep som heter stemning. Det er en tilstand, hvori hele verden fortoner sig i et rosenrødt skjær. Men da bor man helst selv være optatt og fullkommen uvirksom. Først når man selv er i likevekt, er man åpen og mottagelige for inntrykk.

Her er han altså kommet bort i noget særnorsk eller rettere særnordisk, men han har ikke riktig fått tak i det, stemningen er noget mer. Talcott har bare opdaget en flik av de gode stemninger, ikke de onde, de mørke, nei stemningsbegrepet må han komme enda en gang over til Norge for å finne rede på og velkommen skal han være, for en som har laget en slik bok om Norge vil alltid være velkommen hit. Ja vil han det i Tromsø, tro? Han snakker så ut av posen om mennesker og forhold at det i ethvert fall ikke blir tålt av en norsk skribent, som kom nordover og begynte å svinge sin penn like freidig. Nei-nei! Denne setningen må jeg ta i mig igjen! Ingen norsk skribent vilde som foran sagt kunne være istand til å si tingene på Talcotts måte, tilfellet med en norsk skildring i den samme tone er altså utenkelig. For når han om de nord-norske åkerlappene sier, at de er av størrelse som lommetørklær, er det et billede som i all sin treffsikkerhet har den amerikanske uendelighetsvidde med fet matjord til mor. Ikke den amerikanske vidde med dens overflødighet sett en gang, eller tusen ganger, men eksisterende som bakgrunn for barndom og ungdom.

Har man syslet endel med Amerika, er der noget som blir hengende igjen som et slags resultat: Med alt som er gælent derborte, korrupsjonen og litt til, eier dette lands mennesker noget fremfor Europas, de sitter ikke fast i alt for meget av gammel tradisjon og derfor blir de ledige i sitt åndelige armslag. Mangen en amerikansk skribent understreker denne forestilling hos en. Også og særlig Dudley Vail Talcott. Og her er et fortryllende selvportrett, han uten å vite det lager i en innskutt bemerkning, legg merke til at det er av en mann fra det land som vi beskylder for grov materialisme for bare å ta ett av de europeiske ukvemsord:

Jeg har ofte lurt på hvem som får mest ut av tilværelsen – den mann som i ren og skjær beundring står og ser på fuglenes flukt eller den mann som ikke har tid å se på dem, for han må inn og slå efter i en bok og lese sig til hvad fuglen heter, hvor mange tær den har og hvor den forekommer ellers i verden?

  At Talcott blir stående og se og ikke løper inn efter boken er en ikke i tvil om. Just derfor kommer en til å løpe efter denne boken manges en gang efter at man er ferdig med førstegangslesningen av den. Den vil være like holdbar som den frosne silden A/S Norkap sendte sydover og gjorde et av sine lykkeligste varp på efter det fine stenget i Østfinmarken.