Av Odd Lønø
Vi Menn nr. 1 1961
I lia på vestsiden av Bockfjorden på Spitsbergen kan en se to lyse flekker. Det er varme kilder. Det er lite vann i dem, men i tidens løp har det blitt avsatt en del hvitgul kalk som lyser opp.
I sommer lå vi med skuta i Bockfjorden. Lenger inne i dalen visste jeg at det var noen større kilder med mye vann. Dit inn hadde jeg bestemt meg for en tur så sant det bød seg en sjanse. Maskinist Hansen var like ivrig som meg på denne turen. Han hadde hørt om disse kildene, han også, men i alle de årene han hadde fart på Ishavet, så hadde han aldri hatt anledning til et besøk.
Dagen etter hoppet Hansen og jeg i robåten. Sigurd satte oss i land. Været var nydelig, og sola lyste opp Kapp Kjeldsen. Fjellet fra Kapp Kjeldsen og sørover ca. 10 km var av rød sandstein fra bunnen og opp. Det er over 800 meter høyt. Jeg ble aldri trett av å se på det Sigurd, som hadde hørt mye av pratet vårt om å bade i de varme kildene, advarte oss for siste gang:
– Æ ville no aldri sette beinan mine ved di kildan. Æ ska fortelle dokker ei sannferdig historie. Hør no godt etter, så kan det hende dokker får så mye vett i haue dokkers at dokker blir med mæ ombord igjen. Ja, hør no. Alle balsfjordingan brukte før i tida å ha med sæ på Ishavet en koffert av kobbeskinn. Ein skjøttar fra Balsfjord – æ har snakka med han sjøl – tok med sæ kofferten sin inn til de varme kildan. Kofferten var så gammel at det nesten ikke var hår igjen på skinnet. Korlessen det va eller ikkje va, så duppa han kofferten i det farlige vatnet. Men ka du trur – håra tok til å vekse ut igjen, og før han vann seg derifra, så var kofferten langhåra. Han heiv kofferten og flaug til skuta, for slik styggmakt ville han ikkje bære på. Ingen balsfjordinga har vært der sia. Ja, æ berre advare dokker.
Vi lovte Sigurd å passe oss. Så gikk vi innover dalen. Det grodde nesten ingen ting her. Bare helt nede i dalen var det noe mose og gress. Men ferske reinspor var det, så det var nok noen rein som livberget seg her. Hansen viste interesse for alt, og bedre selskap kunne en ikke ha. På tross av sine 68 år og alle sine turer til Spitsbergen var hans interesse ikke sløvet. Nå må det med en gang fortelles at Hansen hadde en stor hobby, og det var å samle på pene steiner. Det varte ikke lenge før han fant en pen stein. Det var en rød sandstein med en stripe av helt hvit marmor i. – Du skjønner, sa han til meg, – æ samle på minnesteina. Når æ kjæm heim, sliper æ de peneste og lime på dem et bilde. Gutan ombord mene æ ha samla så mye stein så æ ha fått adskjellige antydninga om å overse dem. Steinen hadde han ned i en sekk som han bar i handa.
Den innerste delen av Bockfjorden
Det var drygt å gå innover, men været var strålende. Vi speidet framover for å se etter kildene. Ingen ting var å se. Da vi hadde gått et par timer, fikk vi se noen store, hvite flekker på den andre siden av dalen, helt inne ved morenen. Det var nå vel ikke der de var? Jo, da vi hadde gått helt inn til morenen og ikke funnet noen kilder, var det opplagt at vi var på den gale siden av dalen. Mellom oss og kildene var det et elveleie som var over en halv kilometer bredt. Fra breen kom det ut en masse rødt vann. Begge var vi enige om at det var ikke tale om å snu. Vi hadde to muligheter. Jeg foreslo straks å gå veien om breen. Det ville ta minst to-tre timer å krysse breen som munnet ut i dalen, og som alt vannet kom fra. Hansen foreslo en pust og dro frem en appelsin som han delte i to. Det var den eneste nisten vi hadde med oss. Vi la oss ned i sola, nøt appelsinen og beundret fem voksne rein og en kalv som hadde slått seg ned her.
Nei, sa Hansen etter han hadde sett nøye på breen, – vi går over elva.
Det var nok fristende å forsøke snarveien, men jeg hadde ingen lyst likevel, dertil har jeg vadd for mange elver med isvann på Spitsbergen. En må kle av seg alt fra beltestedet og ned, og etter å ha vadd over et par elver på 5–6 meters bredde må en oppføre krigsdans for å få varme i tærne igjen. Her måtte det mange krigsdanser til før en var over. Hansen forsøkte flere steder med gummistøvlene på, men det ble aldri mer enn ett skritt.
Vi måtte langt opp på siden av breen for å komme utenom hovedelva fra den. Elva fosset framover morenen som her besto av bare kampesteiner. Det er den største fossen jeg har sett på Spitsbergen, og så var den helt rød.
Nå, vi kom over breen til slutt. Klokka fem var vi framme ved den innerste kilden. Sekken til Hansen var blitt tung av minnestein. På flere steder kom det fram varmt, klart vann. Det var deilig å holde hendene ned i det. Kildene hadde avsatt kalksinter i store hauger med mange tørre bassenger. De fleste bassengene var tørre, mengde øverste var fulle av vann.
Disse varme kildene ble oppdaget av Adolf Hoel i 1910. Han målte en temperatur på 28º, der vannet var varmest. De varme kilder står her, som nesten alltid ellers på jorden, i forbindelse med vulkansk virksomhet. Ikke langt unna finnes det to utslukte vulkaner, Sigurd og Sverre. Steinen inne i berget er ennå varm, og den varmer opp vannet i berget. Vannet løser opp noe kalk som det er rikelig av her. Når vannet avkjøles i luften, skilles kalken ut igjen, mest der hvor det renner over kanten. Det er grunnen til at det dannes bassenger.
Jeg gikk rundt og beundret dette flotte anlegget fra naturens side. Det var ikke småtterier heller! Rundt der hvor vannet kom fram, var det tydelig mer vegetasjon. Mens jeg gikk der, kom jeg til å se bort på Hansen. Der sto han og tuklet med noen flasker.
– Men hva er det du driver med nå da, Hansen? spurte jeg forundret.
– Dette va artig, svarer han, – dette va verkelig en artig tur. Jo, æ tar noen vann og gassprøva med heim. Men trur du ikkje æ glemte termometret.
Det var likt ham, interessert i alt. Han sto der hvor det meste av vannet kom fram. Her kunne en se en halvannen meter ned, og der ble det trangere. Det var klart at der fortsatte vannåren inn i fjellet. Hele tiden boblet det fram gass. Vi kjente en svak svovellukt.
Sola skinte fremdeles fra en skyfri himmel, og det varte ikke lenge før jeg fikk lyst på et bad. Jeg løp rundt naken og duppet meg. Det var første gang jeg badet frivillig på Spitsbergen. Derimot har det blitt ufrivillig noen ganger. Jeg husker spesielt en vinter, da jeg skulle ha fram en skutt bjørn under et flak. Taket glapp, og jeg datt uti. Jeg pustet ikke før jeg kom opp igjen. Dette var anderledes. Hansen nøyde seg med å ta av seg på overkroppen og lauge den. Vi hadde glemt hele historien om balsfjordkofferten.
Odd Lønø bader frivillig for første gang på Svalbard
Etter en stund gikk vi utover dalen. Vi hadde sagt at vi bare kom til å være borte 3–4 timer, og nå hadde vi allerede vært borte i over 6 timer. Det varme vannet hadde avsatt 6–7 hauger med kalksinter som lå på rekke og rad utover. Det var på en strekning på omlag 500 meter. Bare to av disse var det vann i nå, og de var gulhvite i fargen. De andre var det ikke vann i, og de lå der noe forvitret og brune. Det største bassenget, som har vært litt av et badekar, var sterkt forvitret Det hadde en diameter på 6–7 meter og en dybde midt på på vel en meter. Her var det et hull på 5–6 cm i diameter med bare et par desiliter vann i. Det grodde rikelig med mose rundt, så litt liv var det fremdeles.
Utover dalen gikk det raskt Det var godt å gå her. Fra vest kom det ned to mindre breer. Ved den første morenen gikk det en enslig simle, den eneste vi så på hele veien ut. Det var mye mer vegetasjon her. Den første breelva kom vi lettvint over. Den andre så stygg ut. Vannet kom fossende over morenen med et stryk på omlag 15 meters fall. Mye vann var det. Vi sto og så på dette. Foran morenen var elva mye fordelt, men skulle vi over der, måtte vi ta av oss, og det hadde vi ikke lyst til.
– Vi tar den der, sa Hansen og pekte på noen steiner høyt oppe i stryket. – – – – Klarer vi det da? sa jeg noe betenkt.
Vi klatret opp. Morenen besto av bare grå kjempesteiner. Det er bare på østsiden av dalen at det er rød sandstein. Det eneste mulige var å gå ut på en stor, flat stein som bare var litt overflømmet av vannet, og så hoppe ned på en annen stor stein som lå på skrå midt i stryket. Denne steinen var også noe overflømmet. Den lå med en skarp kant opp, og det var bare mulig å lande på den med ett ben og så satse videre ned på to mindre steiner ved den andre bredden. Det fosset fælt mellom steinene. Jeg gikk frampå og hoppet. Det gikk bra. Så var det Hansens tur. Han gikk fram på steinen. Men nå nølte han litt, og istedenfor å hoppe fra der han sto, gikk han litt lenger frampå. Da gled han. Det siste jeg så, var at han lå delvis på ryggen med armer og bein sprikende ut i luften. Vannet tok tak i ham og svingte ham rundt så han kom noenlunde på beina ned i vannet. Så bar det med hodet inn i en stein, og dermed forsvant hele Hansen i leir vannet Jeg fikk av meg fotosakene i en fart og løp for å hoppe tilbake. Men det var langt vanskeligere, for nå måtte jeg hoppe oppover. Jeg lot det være, og dessuten visste jeg ikke hvor Hansen ville komme opp. Etter en stund kom hodet og skuldrene til syne ved den andre bredden, hvor han klamret seg fast. Jeg ropte over, men han bare viftet tilbake at alt var i orden. Etter å ha summet seg, som han senere sa, klatret han opp på det tørre og gikk nedover. Han ravet over ende tre ganger. Vi møttes nede foran morenen hvor han kom seg haltende over elva. Det spilte ingen rolle hvor han nå vadet for det gikk jo ikke an å bli mer søkk blaut. Det var ikke noe pent syn jeg fikk se. To kuler i skallen, blodet rant fra et sår i hodet, lua og brillene hadde han mistet, og fotografiapparatet var fullt av vann, men sekken med steinene og vannprøvene hadde han. Jeg foreslo å lempe sekken for å gjøre marsjen lettere. Vi hadde ennå en bra marsj foran oss. Men nei, ikke tale om! Tar jeg ikke feil, så havnet det ennå en stein i sekken før han hadde haltet seg helt fram.
Jeg gikk raskt på for å påkalle oppmerksomheten ombord, for nå så jeg skuta gå mot den andre siden.
Alf hentet oss i fjæra.
– Men kordan e de du ser ut, Hansen? sa han da han tok oss ombord. Jeg forklarte fort hva som hadde skjedd. Mens Alf rodde utover, sparket han borti sekken til Hansen og så mistenksomt bort på ham.
– Ka i farsken, dræg du på sekken full av steina no igjen? Nei, da har æ ikkje nokka mønk med dæ!
– Vi hadde ennå ikke lagt til skuta før Alf forklarte for resten av mannskapet.
– Han Hansen er blitt døpt i de i varme kildan, og så gjændøpt i isvatten så han nesten har drukna, men trur dokker ikkje han har dratt på sekken full av steina!
Det vakte voldsom munterhet om i bord. Det var ikke mye medynk å få. Vi hadde vært borte i over 9 timer, og jeg skal si det smakte med stekt spitsbergenlaks.